Lyngheier med feltsjikt av lyngarter, med røsslyng som konstant og dominerende mengdeart. Utseende varierer gjennom lyngheisyklusen, det vil si etter tid siden siste lyngsviing. Graminider og urter dominerer etter lyngsviing, lyng i byggefase og moden fase, mens moser og lav øker i degenerasjonsfasen. 

Økologisk karakteristikk

Intermediære kystlyngheier har blitt til gjennom lang-varig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting, sviing og eventuelt slått. Artssammensetningen er karakterisert av lyngarter, der røsslyng er en konstant og dominerende mengdeart. Kartleggingsenheten forekommer på noe mer kalkrik mark enn T34-C-2, gjerne med mineraljordblandet humus og torvaktig jord i fukthei. Skiller seg fra kalkfattige kystlyngheier ved å ha innslag av noen litt kalkkrevende arter, fra kalkrike kystlyngheier ved å mangle mer kalkkrevende arter. Generelt en nokså artsfattig kartleggingsenhet. Artsmangfoldet, spesielt av urter og gras, er høyest etter sviing, i pioner- og tidlig byggefase. Boreal hei er også lyngdominert, men mangler spor etter lyngsviing (askelag i jorda, brente lyngrester). Dette, pluss forekomst av små røsslyngplanter og færre engarter, skiller også kystlynghei i pionerfase fra semi-naturlig eng. Myr har oftest dypere og mer velutviklet torvlag og dominans av myrarter.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Forekommer i hele utbredelsesområdet for kystlynghei, i områder som geologisk sett er kalkfattige, men også i noe mer kalkrike områder. FF: Oftest mørkt brungrønn til rødbrun farge, men lokal dominans av bregner, gras eller ørevier kan gi reinere grønn farge. Nylig avsvidde arealer gråbrune, med økende brungrønn fargeintensitet når røsslyngen regenererer. Tekstur ofte jevn, men karakteristisk innslag av andre naturtyper (f.eks. T1 Nakent berg) kan gi variasjon i farge og tekstur. Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.

Utbredelse og regional fordeling

Finnes i hele utbredelsesområdet for kystlynghei (BN-SB, O3-O2).    

Viktigste forvekslingstyper