Bærlyng-kalklågurtskog karakteriseres som en engpreget, frodig, urte- og grasrik skog, oftest en ganske åpen furuskog med skogkant mot åpen grunnlendt kalkmark og bergvegger.

Økologisk karakteristikk

Omfatter den friskeste og mest kalkrike delen av det som tradisjonelt betegnes urterik kalkfuruskog; med innslag av litt tørketålende lågurtindikatorer. Forekomst av sterke kalkindikatorer, bl.a. orkideer, som mangler i T4-C-7, skiller typen fra denne. Også utforminger der "kalkeffekten" skyldes tilførsler av sigevann kombinert med periodevis uttørking og da gjerne som en mosaikk mellom en veldrenert utforming og en fuktmarksutforming. I BN kan varmekjære løvtrær og busker utgjøre en viktig del av tre- og busksjiktet og noen ganger være dominerende (f.eks. tørkeutsatt kalklindeskog). Jordsmonnet er et typisk brunjordsprofil, men er som regel tynnere enn i kalklågurtskog på frisk mark. Skilles også fra kalkfattigere typer ved forekomst av flere kalkkrevende sopparter.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og andre konvekse terrengformer. Farge i flyfoto varierer med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Granskog gir mørk grønn farge som lysner med økende andel løvtrær; grønnfargen er lysere i skogglenner. Tekstur ofte varierende. Tekstur og farge ofte konsistent innen regioner.

Utbredelse og regional fordeling

BN–NB. Vidt utbredt og finnes i alle landsdeler, men overalt sjelden. Kjerneområder er kambrosilurområdene i Oslofeltet, Sunnhordland, Steinkjer-Snåsa og Salten.

Viktigste forvekslingstyper