T4-C-6 svak bærlyng-lågurtskog
Svak bærlyng-lågurtskog er oftest skyggefulle til halvåpne skoger med lyngdominans - og dels mosedominans i bunnsjiktet, men økende mengde lav mot mer kontinentale strøk. Innenfor granas utbredelsesområde er dette gjerne en barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to. Innslag av eik forekommer i boreonemoral sone. Utviklet som furu- og/eller bjørkeskog utenfor granas utbredelsesområde, som ren bjørkeskog opp mot fjellet.
- Innhold
- Økologisk karakteristikk
- Terreng- og flyfotokarakteristikk
- Utbredelse og regional fordeling
- Viktigste forvekslingstyper
Barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to og også med eik i BN. Utviklet som bjørkeskog i NB og som furu- og/eller bjørkeskog utenfor granas utbredelsesområde.
Økologisk karakteristikk
Bærlyngdominans med mer eller mindre sterkt innslag av røsslyng, og med få andre arter i feltsjiktet. Furumose og sigdmoser, stedvis også etasjemose eller reinlavarter, er karakteristiske i bunnsjiktet. Forekommer på kalkfattig berggrunn, men noe mer kalkrikt enn bærlyngskog. Derfor forekomst av få, spredte, litt mer kalkkrevende arter. Jordsmonnet er typisk et svakt podsolprofil som vanligvis er tynnere og mer tørkeutsatt enn i svak lågurtskog på frisk mark.
Terreng- og flyfotokarakteristikk
Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og svakt konvekse terrengformer. Glenner ofte med grønn til grønn-brunlig farge i fargefoto. Ellers varierer farge og tekstur med dominerende treslag og tresjiktstetthet. Mørkt grønn i granskog, lys grønn i løvskog, grønn-grå i furuskog. Ujevn tekstur. Tekstur og farge konsistent innen regioner.
Utbredelse og regional fordeling
BN–NB. Over hele landet, men langt mindre hyppig enn T4-C-5.
