Bærlyng-lågurtskog er oftest skyggefulle til halvåpne skoger med urter og mosedominans i bunnsjiktet. Mengden lav øker mot mer kontinentale strøk. Innenfor granas utbredelsesområde er dette gjerne en barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to. Innslag av eik forekommer i boreonemoral sone. Utviklet som furu- og/eller bjørkeskog utenfor granas utbredelsesområde, som ren bjørkeskog opp mot fjellet.

Barblandingsskog, som varierer fra grandominans med konstant innslag av furu til mer likeverdig blanding av de to og også med eik i BN. Utviklet som bjørkeskog i NB og som furu- og/eller bjørkeskog utenfor granas utbredelsesområde.

Økologisk karakteristikk

Omfatter den friskeste og minst kalkrike delen av det som tradisjonelt betegnes kalkfuruskog; dvs. middels kalkrik furuskog med innslag av litt tørketålende lågurtindikatorer sammen med arter fra T4-C-6. Forekomst av sterke kalkindikatorer, typisk orkideer, mangler. Finnes ofte på lettforvitrede bergarter som amfibolitt, larvikitt, gabbro, basalt og rombeporfyr, gjerne på varme steder. Furudominert skog utenfor kalkområdene er ofte betinget av svak sigevannspåvirkning (sesongfuktig). Få plantearter skiller denne typen fra den mest kalkrike bærlyng-lågurtskogen. Jordsmonnet er et brunjordsprofil.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Opptrer under ulike eksposisjons- og helningsforhold, men særlig på rygger og andre konvekse terrengformer. Farge i flyfoto varierer avhengig av dominerende treslag og tresjiktstetthet. Granskog gir mørk grønn farge som lysner med økende andel løvtrær; grønnfargen er lysere i skogglenner. Tekstur ofte varierende. Tekstur og farge ofte konsistent innen regioner.

Utbredelse og regional fordeling

BN–NB over hele landet, men langt mindre hyppig enn lyngskog (T4-C-5). En del av de rike fjordsidefuruskogene i Møre og Romsdal og indre Sogn faller inn her.

Viktigste forvekslingstyper