Kystlyngheier med feltsjikt av lyngarter hvor røsslyng er vanlig art, men der det også er betydelig innslag av graminider og urter. Utseende varierer gjennom lyngheisyklusen, det vil si etter tid siden siste lyngsviing. Graminider og urter dominerer etter lyngsviing, lyng øker i mengde i byggefase og moden fase, mens moser og lav øker i degenerasjonsfasen.

Økologisk karakteristikk

Svakt kalkrike kystlyngheier har blitt til gjennom langvarig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting, sviing og eventuelt slått. Kartleggingsenheten forekommer på mineraljordblandet humus og torvaktig jord på relativt kalkrik mark. Artssammensetningen er karakterisert av lyngarter, med røsslyng som vanlig art, men har et betydelig innslag av graminider og urter i feltsjiktet. Skiller seg fra intermediære kystlyngheier (T34-C-4) ved å ha større innslag av kalkkrevende arter. Svakt kalkrike lyngheier i nord (NT, NO) kan ha et betydelig innslag av alpine arter. Boreal hei er også lyngdominert, men mangler spor etter lyngsviing (askelag i jorda, brente lyngrester). Dette, pluss forekomst av små røsslyngplanter og færre engarter, skiller også kystlynghei i pionerfase fra semi-naturlig eng. Myr har oftest dypere og mer velutviklet torvlag og dominans av myrarter.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Forekommer i hele utbredelsesområdet for kystlynghei, fortrinnsvis i områder med noe mer kalkrike bergarter eller løsmasser. Flyfoto: Farge oftest brungrønn til brungul , men dominans av gras og urter gir middels til lys grønn farge. Nylig avsvidde arealer gråbrune, med økende brungrønn fargeintensitet når røsslyngen regenererer. Tekstur ofte jevn, men med karakteristisk innslag av andre natursystemer som gir variasjon i farge og tekstur. Tekstur og farge varierer lite innen regioner og mellom regioner.

Utbredelse og regional fordeling

Finnes i hele utbredelsesområdet for kystlynghei (BN-SB, O3-O2).     

Viktigste forvekslingstyper