Består av lavvokst, sluttet, engpreget vegetasjon dominert av salttolerante graminider og urter. Øvre semi-naturlig strandeng ligger i fjæresonen i supralitoral sone. Strandengene er tradisjonelt brukt til beite.

Økologisk karakteristikk

Omfatter semi-naturlig strand­eng i supralitoralbeltet, på beskyttede, lite erosjonsutsatte steder, oftest på fin­materiale (silt og leire), men iblant på grus. Ligger over normalt flomål og tilføres sjøvann som sjøsprøyt. Veldrenert, uten saltanriking. Brakkvannspreg på steder som tilføres ferskvann. Betinget av beite (noen steder av slått) og gror igjen med høyvokste graminider, særlig takrør, ved opphør av bruk. Innslag av salttolerante landplanter skiller fra semi-naturlig eng, mens sterkere innslag av arter typisk for semi-naturlig eng skiller typen fra naturlig strandeng (T12). Trolig er de fleste større strandenger i Sør-Norge som er dominert av lavvokste arter på beskyttede steder, betinget av beite. Semi-naturlige strandenger finnes imidlertid også i nord, men gror der saktere igjen ved opphør av bruk. Informasjon om tidligere og nåværende beitebruk fra eldre flybilder, lokalkjente eller andre kilder, sammenholdt med tydelige beitespor, gamle gjerder og innslag av arter typisk for semi-naturlig eng, er ofte til hjelp for å skille T33 fra naturlig strandeng. Urterik type med flere sjeldne karplanter, især i Sørøst-Norge. 

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Svakt hellende flater i indre deler av strandeng. Jevn struktur. Fototidspunkt i forhold til vannstand innvirker på synlighet i flybilder. FF: Oftest mørkt grønn farge), men dominans av enkelte grasarter kan gi lys grønn eller lys brun farge. Tekstur ofte vekslende med innslag av brune tangvoller, lysere steiner og grus etc. Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.

Utbredelse og regional fordeling

 BN-SB (MB-NB), O3-OC. Finnes kanskje langs hele kysten, men vanligst fra Østfold til Rogaland.

Viktigste forvekslingstyper