Artsfattige enger med tett grasdekke, med få urter. Forekommer som kantsoner til enger, som åpne eller tresatte enger/ hagemarker og i utmark. Dominans av enkeltgrasarter og tuet mark er typisk for gjengroingsstadier.

Økologisk karakteristikk

Artssammensetning med få og lite kalkkrevende arter på frisk til fuktig, ugjødslet og ofte humusrik mark. Forekommer i utmark på kalkfattig berggrunn i grunnfjellsområder med tynt løsmassedekke. Blåtopp dominerer typisk på Agder og i Rogaland, der typen nå først og fremst forekommer som gjengroingsstadier etter opphør av utmarksslått før midten av 1900-tallet, og sterk reduksjon i utmarksbeitet fram til i dag. Storfrytle-dominerte ‘enger’ på Vestlandet kan også være gjengroingsstadier av T32-C-1.Finnskjegg og smyle kan dominere i T32-C-1 i andre landsdeler. Typen skilles fra intermediære enger ved fravær av noe mer kalkkrevende arter som f.eks. skogstorke­nebb, legeveronika, engfiol og rødsvingel, og fra fastmarksskogsmark (T4) ved mangel på arter som røsslyng og skrubbær. Disse kan imidlertid vandre inn i løpet av gjengroingsforløpet.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Kan forekomme i alle terrengposisjoner, men vanlig i hellende terreng, og langs vann og vassdrag og i kantsoner mot myr. Tre- og buskdekte enger kan være vanskelig å skille fra hei og skog (oftest blandingsskog gran-bjørk). FF: Dominans av blåtopp gir oftest klar, middels mørk grønn farge i flyfoto, mens dominans av finnskjegg gir grågrønn (til brun) farge. I hellende terreng ofte med jevnt vekslende tekstur mellom tuer og ujevn mark. Tekstur og farge varierer lite innen regioner, men avhenger sterkt av dominerende arter. Når tresatt, styrer tresjiktsdominanten(e) tekstur og farge i flyfoto.

Utbredelse og regional fordeling

Finnes i store deler av landet (BN-LA; O3-OC), men har trolig et tyngdepunkt i lavlandsområder og i et bredt belte langs kysten.

Viktigste forvekslingstyper