Tilstandsøkoklinen foryngelse angir metode for å få frem en ny tregenerasjon etter avvirking (hogst) av et skogbestand. Om nye trær blir plantet eller vokser naturlig fra frø fra omkringliggende trær, har stor betydning for skogens struktur (sjiktning) og utvikling.

Kort om økoklinen

Tilstandsøkoklinen foryngelse (FY) angir tiltak for å fremme foryngelse av hittil siste tregenerasjon på et skogsmarksareal. Foryngelsesmetoden har betydning for skogens struktur [sjiktning (SJ)] og for suksesjonsforløpet etter hogst [tresjiktssuksesjonstilstand (TS)].

Naturtypenivåer der økoklinen inngår i beskrivelsessystemet

Foryngelse (FY) er relevant for tilstandsbeskrivelse på natursystem-naturtypenivået i skogsmarkssystemer.

Variabeltype

Variabeltype: SB (sammensatt variabel som består av 3 binære enkeltvariabler).

Variabelformel: 3B (tre forekomst/fraværsvariabler).

Enkeltvariabler

Definisjoner av de tre enkeltvariablene (foryngelsestiltakene) som utgjør den sammensatte tilstandsøkoklinen foryngelse (FY) er gitt i Tabell 1. Foryngelse (FY) er implementert som en sammensatt variabel fordi hver av enkeltvariabelene tilplanting (FY–2) og såing (FY–3) kan kombineres med markberedning (FY–1). Tilplanting (FY–2) og såing (FY–3) kombineres vanligvis ikke. Naturlig foryngelse svarer til verdien ’ikke-forekomst’ for hver av de tre enkeltvariablene.

Relevant skala

Foryngelsestiltak blir vanligvis iverksatt etter hogst, som et kostnadseffektivt tiltak for å få opp en ny tregenerasjon. Tilstandsøkoklinen foryngelse (FY) gjenspeiler derfor først og fremst utstrekingen på forvaltningsenhetene (avvirkingsenhetene) i skogbruket, som i noen grad er bestemt av variasjon langs de viktigste lokale basisøkoklinene og lokale topografiske forhold, i noen grad av aktuell driftsform. Bestandsskogbrukets avvirkingsenheter har en utstrekning på (10–)50–1 000 [(101–)101,5–103] m, som er relevant  skala for variasjon i foryngelse (FY).

Relasjon til andre økokliner

Foryngelsestiltak er en integrert del av skogsdriftregimet. Særlig er det en nær sammenheng mellom foryngelsesmetode og avvirkingsmetode [økoklinen skogbestandsavgang (BA), enkeltvariablene for ulike hogstformer; skjermstillingshogst (BA–9), frøtrestillingshogst (BA–10), stor gruppehogst (BA–11), flatehogst (BA–12) og flatehogst med heltreuttak (BA–13)]. Kombinasjonen av markberedning (FY–1) og enten tilplanting (FY–2) (se Bilde 1) eller såing (FY–3) er hyppig brukt ved foryngelse etter flatehogst [skogbestandsavgang (BA) enkeltvariabler flatehogst (BA–12) eller flatehogst med heltreuttak (BA–13)]. Vellykket tilplanting (FY–2) og såing (FY–3) (i den forstand at et nytt skogbestand blir etablert) resulterer i en mer ensaldret skog med tendens til bare å ha ett sjikt [sjiktning (SJ) trinn Y4 ensjiktet skog uten busksjikt], som lett utvikler seg til en tett skog [tresjiktstetthet (TT) trinn 9 tett skog eller trinn 10 svært tett skog] dersom den ikke tynnes [jf. tilstandsøkoklinen tetthetsreduksjon i skogbestand (TR), enkeltvariabelen tynningshogst (TR–9)].

Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper

Begrepet ’foryngelse’ brukes som kortform for ’foryngelsesmetode’ eller ’foryngelsestiltak’;  tiltak som iverksettes for å frambringe en ny tregenerasjon etter avvikling av en skogbestand.

Karakterisering av trinnene

Foryngelsestiltak [de tre enkeltvariablene som utgjør tilstandsøkoklinen foryngelse (FY)] etterlater seg oftest karakteristiske spor (Tabell 1). Spor etter markberedning (FY–1) minner om pløyespor i skogbunnen. Ved skogreising på tidligere åkermark skal foryngelsesmetoden karakteriseres som markberedning (FY–1) dersom pløyefurer fortsatt finnes. Både tilplanting (FY–2) og såing (FY–3) resulterer i mer eller ensaldrete og ensjiktete skogbestander. Tilplanting (FY–2) skiller seg oftest tydelig fra såing (FY–3) ved at trærne er plassert med regelmessig avstand.

Drøfting av andre temaer med relevans for økoklinen

Effekten av markberedning på artssammensetning og økologiske prosesser

Det er vel kjent at de fleste plantearter som spirer fra frø har høyere spiringsprosent og høyere sannsynlighet for etablering i mineraljord enn i etablert vegetasjon (Harper 1977). I mange økosystemer resulterer moderat forstyrrelsesintensitet i optimal artsrikdom (intermediate disturbance hypothesis; Huston 1979). Markberedning (FY–1) fører til høyere spiringsprosent for gran- og furufrø (Hanssen et al. 2003), men forsøk indikerer at dette kan skyldes at ungplanter som står i mineraljord har større sjanse for å unngå insektangrep; en effekt som også kan oppnås ved tilplanting (Hagner & Jonsson 1995). Bruken av markberedning (FY–1) er derfor fortsatt omdiskutert. De langsiktige effektene av markberedning (FY–1) på artssammensetningen på og i marka er mangelfullt kjent [men se Nykvist (1997)].

Andre opplysninger om økoklinen

Omfanget av markberedning i Norge

Data fra Landsskogtakseringen (8. landstakst 2000–04; J.E. Nilsen & S.O. Moum, upubliserte resultater) viser at 0,25 % av det produktive skogarealet i Norge ble gjort gjenstand for markberedning i femårsperioden.