Økoklinen luftfuktighet (LF) gir uttrykk for om det pleier være mye vanndamp i lufta, og er svært viktig for forekomst av epifytter og enkelte insektgrupper. Luftfuktigheten varierer fra steder som ofte har tørr luft til steder med veldig høy luftfuktighet. Høyest og mest stabil luftfuktighet finner vi på steder som er influert av ’røyk’ fra store fosser i elver med stabil vannføring. Der kan luftfuktigheten være høy året rundt.

Kort om økoklinen

Luftfuktighet (LF) er svært viktig for forekomst av epifytter og enkelte insektgrupper. Luftfuktigheten er negativt korrelert med innstråling (IS), men det finnes natur som både har høy luftfuktighet (LF) og høy innstråling (IS). Endepunktet for økoklinen luftfuktighet (LF) er natur med stabil og svært høy luftfuktighet på grunn av ’røyk’ fra foss i elv med jevnt høy vannføring.

Naturtypenivåer der økoklinen inngår i beskrivelsessystemet

Luftfuktighet (LF) er relevant for inndeling på livsmedium- og natursystemnivået.

Variabeltype

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE4 (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 4 trinn).

Økoklinuttrykk og trinndeling

Luftfuktighet (LF) har ett økoklinuttrykk og deles i fire trinn (Tabell 1).

Relevant skala

Gradienter i luftfuktighet (LF) forekommer på flere skalaer i rom og tid (se ’relasjon til andre økokliner’). Luftfuktighet (LF) brukes til å karakterisere mikroklimaet i fastmarksskogsmark, som ’forklarer’ variasjon i forekomsten av epifyttiske moser og lav. Relevant romlig skalaintervall er 10–100 m (101–102 m).

Relasjon til andre økokliner

Luftfuktighet (LF) inngår som enkeltfaktor i økoklinen innstråling (IS), både på natursystem-nivået [innstråling: total innstråling (IS–A)] og på livsmedium-nivået [innstråling: varme (IS–B)]. Luftfuktighet (LF) er viktig for artssammensetningen over et spenn av skalaer i rom og tid:

  1. På regional skala (region-nivået) er det sammenheng mellom luftfuktighet (LF) og regionale økokliner [bioklimatiske soner (BS) og bioklimatiske seksjoner (BH)]. ’Boreal regnskog’ (Holien & Tønsberg 1996, Prestø & Holien 2001) utgjør et endepunkt langs den regionale luftfuktighetsgradienten (Bilde 2).
  2. På lokal skala, som en gradient fra nær en foss i en større elv til natur lengre unna fossen. Utenfor naturlig åpne arealer nær fossen (natursystem-hovedtypene fosseberg og fosse-eng) bærer fastmarksskogsmark preg av det stabile og fuktige lokalklimaet som skapes av mer eller mindre kontant tilførsel av ’fosserøyk’ (Bilde 1).
  3. På lokal skala (natursystem-nivået) på grunn av variasjon i topografi, vegetasjonsdekke, innstråling og/eller markfuktighet.
  4. På fin romlig skala (livsmedium-nivået).

Drøfting av, og kommentarer til, sentrale begreper

’Luftfuktighet’ er valgt som begrep fordi det uttrykker den antatt utslagsgivende faktoren, relativt innhold av vanndamp i lufta.

Karakterisering av trinnene

Trinn langs luftfuktighet (LF) bør defineres på grunnlag av relative fuktighetsnivåer som gjenspeiler (eventuelle) funksjonelle grenser der det skjer særlig stor utskifting av artssammensetning.

Sammenlikning av trinndeling i NiN med trinndeling i andre arbeider

Inndelingen er basert på Ødegaard et al. (2005), med tillegg for luftfuktighet (LF) trinn 4 fosserøykinfluert.