Landskapstypeinndelingen skiller mellom ulike typer av øko-landskap; enheter som kjennetegnes ved likheter i store landformer og terrengvariasjon, som bestemmer hvilke landskapsdel- og natursystem-typer som forekommer der.

Et område må i utgangspunktet dekke 1 km2 for å bli beskrevet som en egen arealenhet i landskapsinndelingen. Landskapsinndelingen er fullstendig arealdekkende for det norske fastlandet samt havområdene og arktiske øyer under norsk suverenitet, og landskapstypene overlapper ikke.

Inndelingen i landskapstyper har bare ett hierarkisk nivå (generaliseringsnivå), landskaps-hovedtype.

En fullstendig oversikt over inndelingen i hovedtyper og grunntyper er gitt i Artikkel 1: Vedlegg 2: Tabell 4.

Landskapstypeinndelingen skiller mellom ulike typer av øko-landskap; enheter som kjennetegnes ved likheter i store landformer og terrengvariasjon, som er viktig for forekomsten av ulike økosystemer. Terrengvariasjon er viktigste kriterium ved typeinndelingen. NiN-inndelingen av landskap legger, i motsetning til enkelte andre landskapsinndelinger, ikke vekt på det landskapsestetiske uttrykket i seg sjøl. Landskapets utseendepreg fanges opp gjennom landskapets landformvariasjon.

Rettesnoren for typeinndelingen på landskapsnivået er 2,5 kilometers lineær oppløsning og kartleggbarhet i målestokken 1:500 000. En type natur må i utgangspunktet dekke 1 km2 for å kunne betraktes som egen arealenhet på landskapsnivået. Landskapsinndelingen er fullstendig arealdekkende for det norske fastlandet samt havområdene og arktiske øyer under norsk suverenitet, og landskapstypene overlapper ikke.

Inndelingen i landskapstyper har bare ett strengt hierarkisk nivå (generaliseringsnivå), landskaps-hovedtype. En inndeling i grunntyper innenfor hovedtypene (på grunnlag av variasjon langs de viktigste lokale basisøkoklinene) inngår som element på andre nivå i hierarkiet som del av et fleksibelt beskrivelsessystem for fullstendig arealkarakteristikk. Dette beskrivelsessystemet gir grunnlag for å karakterisere arealenheter med hensyn til tre kilder til variasjon: regionale økokliner, objektinnhold og landformvariasjon. I NiN versjon 1 er bare landformvariasjon implementert i beskrivelsessystemet for hovedtyper på landskapsnivået.

Inndelingen på landskapsnivået er grundig beskrevet i Artikkel 1. I Artikkel 1E2d drøftes det teoretiske grunnlaget for inndelingen, Artikkel 1F4 inneholder inndelingsprinsippene og Artikkel 1G2d gir ett overblikk over inndelingen.

Landskapsinndelingen inneholder 5 hovedtyper med til sammen 20 grunntyper. Først skilles de tre landskapshovedtypene strandflaten, kontinentalskråningen og fjord- og dallandskap ut på grunnlag av spesifikt utseende og spesiell dannelseshistorie. De to hovedtypene slettelandskap og ås- og fjelltopplandskap utgjør ’restlandskapet’, og skilles fra hverandre og deles videre opp på grunnlag av terrengformvariabelen relativt relieff (TF–1). Skillet mellom hav og land (inkludert kystområdene) er trukket inn ved grunntypeinndelingen. Inndelingen i grunntyper skiller mellom landskapskategorier som det vil være allmenn aksept for å skille mellom, for eksempel dyphavssletter, kontinentalsokkel og grunthavsområder på den ene siden og fjellvidder, skogvidder og lavlandssletter på den andre siden. En fullstendig oversikt over inndelingen i hovedtyper og grunntyper er gitt i Artikkel 1: Vedlegg 2.

To veger fører inn til landskapsinndelingen:

  • Gaffelgreinet bestemmelsesnøkkel for hovedtypegrupper og hovedtyper med klikkbare hjelpetekster (kommentarer) til nodene (forgreiningspunktene) i nøkkelen
  • Direkte valg av hovedtypegruppe eller hovedtype fra et naturtypetre

For hver hovedtype finnes en detaljert beskrivelse etter et standard oppsett, inkludert beskrivelse av grunntypene. Avgrensning mot hovedtyper som kan likne er drøftet i klikkbare avgrensningskommentarer.