Landformgruppa erosjonsformer knyttet til rennende vann (3ER) omfatter sju landformenheter som er formet av elvers graving i underlaget.

Landformgruppa erosjonsformer knyttet til rennende vann (3ER) omfatter sju landformenheter som er formet av elvers graving i underlaget. To landformenheter, gjel og jettegryte er resultatet av elvers graving i fast fjell. Ravine, erosjonskant og spylerenne er resultatet av elvers graving i løsmasser. En V-dal kan være resultatet av graving i fast fjell eller delvis løsmassefylt underlag. Jordpyramide er en svært særpreget erosjonsform betinget av overflateavrenning i hardpakket morene i bratt terreng.

ER Erosjonskant. Elver graver også sideveis, særlig i yttersvinger (se NiN[1]AR14: kapittel B). Elver som renner gjennom store løsmasser med dominerende kornstørrelse som er finere enn elva kan erodere, fortsetter å grave så lenge det finnes eroderbare løsmasser. Etter hvert vil det utvikle seg en erosjonskant i overgangen mellom elveløp og løsmasser, som i typiske tilfeller vil tilhøre natursystem-hovedtypen T17 Aktiv skredmark. Erosjonskanter langs elveløp kan bli flere titalls meter høye. Plasseringen av erosjonskanter og erosjonskantenes utforming viser hvor elva graver. Erosjonskanter er viktige kilder for elvetransportert materiale. Der graveprosessene er spesielt aktive, er erosjonskantene uten vegetasjon. Der graveprosessene er mindre aktive (for eksempel bare i forbindelse med særlig store flomepisoder) eller der aktiviteten har opphørt helt, kan skråningene være dekket av med mer eller mindre veletablert og stabil vegetasjon. Variasjonen fra aktive til inaktive erosjonskanter fanges opp av den lokale komplekse miljøvariabelen skredutsatthet (SU)..

Erosjonskanter er vanlige langs elveløp som går gjennom løsmasser som elva er i stand til å erodere. Et typisk eksempel er Follas løp (Folldal, Hedmark) gjennom mektige, sanddominerte avsetninger hvor det finnes erosjonskanter som er opptil 50 m høye.

Dynamiske elvekanter (elvekanter som fortsatt aktivt graves ut) oppfattes ofte som en trussel mot bosetting, industri, oppdyrka mark og annen arealutnyttelse langs elva, og elvekanter er derfor forbygget mange steder.

GJ Gjel. Elver har kraft til å grave i underlaget (se NiN[1]AR14 og NiN[1]AR29, kapittel C2). Elvas eroderende kraft er avhengig av vannhastigheten (som bestemmes av elvas helning, dvs. dens gradient) og mengden av løsmasser som elven frakter med seg (løsmassene «sliper» elvebunnen). Elver under og i tilknytning til breer kan ha mye større graveevne enn deres vannføring skulle tilsi, enten fordi vannet står under høyt trykk og/eller fordi brevannet er svært rikt på «slipemateriale» (leire og silt). Elvenes erosjonskraft er for det meste rettet nedover, mot underlaget og med vannstrømmen. Hvis berggrunnen omkring elva har stor motstand mot forvitring, vil ei elv med stor vannhastighet og stor vannføring etter lang tid kunne danne et gjel (eller canyon). Som landformbegrep er canyon entydig knyttet til vannets gravende evne, mens det norske begrepet «gjel» i dagligtalen ofte brukes i en vid betydning som også innbefatter andre bratte nedskjæringer i terrenget (for eksempel sprekkedal (3IK–SP). I NiN versjon 1 blir begrepet gjel brukt synonymt med canyon.

Gjel finnes spredt over hele landet og i mange størrelser, fra store gjennombruddsdaler (for eksempel dalen som Altaelva renner gjennom på sin veg fra Finnmarksvidda til utløpet i Altafjorden) til ganske små kløfter (noen få meter brede og noen få meter dype) med små elveløp (bekkeløp) i bunnen. Særlig hyppig forekommer gjel der elveløp passerer brekkpunkter i dalprofilen, for eksempel i forbindelse med landformenhetene hengende dal, dalklype og dalende i landformgruppa erosjonsformer knyttet til breer (3EB).

Jutulhogget (Alvdal, Hedmark), som kanskje er det mest kjente gjelet i Norge, ble dannet ved tapping av en stor bredemt sjø mot slutten av siste istid. Elva som dannet Jutulhogget førte vann bare en kort tid, og Jutulhogget er derfor et eksempel på at elveskapte former ikke nødvendigvis behøver å føre vann i dag (http://www1.nrk.no/nett-tv/natur/spill/verdi/75689).

JE Jettegryte. På steder der elva eroderer fast fjell med sirkelformete strømvirvler, vil det over tid kunne utvikle seg dype, sylindriske hull i fjelloverflaten. Slike hull, jettegryter, er kjent særlig fra elveløp med betydelig helning. Jettegryter finnes imidlertid også på steder der det ikke finnes rennende vann i dag. Disse jettegrytene er formet av istidsbreelver. Brevann fører store sedimentmengder, og høyt trykk forsterker erosjonsprosessen. Alle de største jettegrytene som er kjent fra Norge er formet av store breelver. Vannstrømmer kan forme jettegryter fordi sirkelformete virvelmønstre i vannet har en tendens til å stabilisere seg straks erosjonen av en jettegryte har startet opp (det har blitt formet en fordypning i underlaget). Vannets eroderende kraft forsterkes dersom elva fører store mengder mineralmateriale (sand, grus og stein), som kan fungere som skuringsmateriale mot bunnen og sidene i jettegryta. Breis kan også være med og utforme jettegryter. Særlig om vinteren, når brebevegelsen er mindre enn om sommeren, kan is bli presset ned i grytene. Isen skurer bunnen i gryta, og bidrar dermed til fordypingsprosessen. Jettegryter av denne typen er nært beslektet med landformenheten P-form, og regnes iblant til denne landformenheten. Det er imidlertid ikke forskjeller i form mellom jettegryte utformet av elver, av smeltevann og/eller is under sterkt trykk, med eller uten medvirkning av mineralmateriale (se Sulebak 2007), og det er derfor heller ikke grunnlag for å fordele jettegryter på flere landformenheter. Landformenheten jettegryte er plassert i landformgruppa erosjonsformer knyttet til rennende vann (3ER) fordi rennende vanns eroderende virkning er hovedprosessen, eller i hvert fall en sterkt medvirkende prosess, ved dannelse av jettegryter. Jettegryter kan huse svært små vannforekomster (svært små innsjøer), torvmarksforekomster eller flekker av andre typer natur.

Jettegryter formet under isavsmeltingen etter siste istid forekommer ofte i serier og kan danne en sammensatt landform som også tilfredsstiller definisjonen av gjel. Overgangen mellom et gjel dannet av elv eller breelv og slike serier med jettegryter er glidende. Et kjent eksempel på jettegryter som danner et gjel er Helvete (Gausdal, Oppland), med jettegryter som er 10–15 m dype og har en diameter på 5–15 m. Serier av jettegryter viser retningen på breelven som formet landoverflaten. De fleste jettegryter er imidlertid små, med diameter og dybde under 1 m.

JP Jordpyramide er en søyleformet mikrolandform som kan utvikles under spesielle betingelser i hardpakket morene med innslag av stein og blokker, som blir erodert av overflateavrenningsvann. Jordpyramider er knyttet til natursystem-hovedtypen T17 Aktiv skredmark, grunntypen for sandskred. De viktigste forutsetningene for utvikling av søyleformer i løsmasser er at avrenningen av overflatevann følger de samme banene slik at erosjonstrykket mellom vannbanene er lavt, og at det finnes steiner eller blokker i morenen som blir liggende som «paraplyer» som hindrer regnvann i å erodere løsmassene mellom vannbanene. Under slike forhold kan lave pyramider over tid utvikle seg til høye, slanke søyleformete strukturer.

Jordpyramider er et sjeldent fenomen, som i Nord-Europa bare forekommer i Norge (nærmeste kjente forekomster er i Alpene). Den mest kjente jordpyramideforekomsten i Norge er de fredete Kvitskriuprestin i Sel (Oppland); høye, kvite sandsøyler i øvre del av ei åpen sandskredmark. Antallet «prester» (kvite, høye sandsøyler med en stein eller blokk på toppen) er 8–15, avhengig av hvilken nedre størrelsesgrense som blir definert. De høyeste «prestene» er 6 m høye og anslått alder er 200 år (http://no.wikipedia.org/wiki/Kvitskriuprestinn). Forekomsten av «prester» er dynamisk. De nederste (og største) faller over ende når de blir tilstrekkelig store og/eller de blir erodert rundt basis, mens nye er under utvikling lenger oppe i skredmarka. Det finnes også en stor forekomst av jordpyramider i ravinedalene nord for Kamfoss i Skåbu (Nord-Fron, Oppland). Mindre forekomster av jordpyramider finnes også andre steder i Nord-Gudbrandsdal.

RB Ravine i bresjøsediment eller dalfylling og RL Leirravine. En ravine er en liten, men skarpt avsatt dal med V-formet tverrsnitt, utformet i løsmasser (fortrinnsvis finkornete løsmasser). Mange ravineområder forekommer inn mot større brerandavsetninger (delta og randåser). Grunnvannsstrømmen inne i disse avsetningene kan gi opphav til stabile (eustatiske) kilder i ravinesidene (V4 Kaldkilde, grunntyper for stabil grunnkilde), med jevn kildevannstilførsel både sommer og vinter. De spesielle miljøforholdene i raviner med stabile kildehorisonter gjenspeiles i artssammensetningen. Raviner er vanligvis fra noen få til noen titalls meter dype. De kan danne store sammensatte landformsystemer, men enkeltstående landformenheter finnes også. Raviner finnes først og fremst i områder med tjukke avsetninger av marin leire [leirravine (3ER–RL), og er en landskapskarakterdannende landform i leirområdene i Trøndelag og på Østlandet. Et svært typisk eksempel på ravinepreget landskap finnes i Romerike landskapsvernområde, som grenser til Oslo lufthavn Gardermoen (Ullensaker, Akershus). Ravine som landform er utsatt for sterkt arealpress. Store deler av de typiske leirravinelandskapene på Østlandet og i Trøndelag har fått sin karakter endret på grunn av bakkeplanering.  Flere ravineområder er derfor vernet eller foreslått vernet. Raviner finnes imidlertid også i områder med bresjøsedimenter, særlig nord i Østerdalen og Gudbrandsdalen, samt i dalfyllinger med blandete sedimenter [ravine i bresjøsediment eller dalfylling (3ER–RB)].

SP Spylerenne. Elvenes løp over isfri mark styres av terrengets form, mens breenes overflateformer (først og fremst helningen) styrer elvenes løp over bredekt land. Ved slutten av siste istid rant store elver langs brekanten eller foran breene. Disse elvene gravde ut vannløp som er synlige den dag i dag sjøl om det ikke lengre går vann i dem. En spylerenne er et gammelt bekke- eller elveleie, gjerne fra slutten av siste istid. Spylerenner har oftest to elvekanter slik som et «vanlig» elveleie, men én elvekant mangler dersom brekanten utgjorde den ene elvebredden.

Spylerenne er en vanlig landformenhet i tilknytning til gamle deltaer og dalsider i innlandet hvor isen har dirigert smeltevannsavrenningen. Velutviklete eksempler finnes i fjellsidene i Atndalen (Folldal og Stor-Elvdal, Hedmark), der spylerenner ble utformet av elver og bekker som fulgte iskanten mot nord. Etter hvert som isen trakk seg tilbake ble det stadig dannet nye spylerenner, som fortsatt den dag i dag er synlige som store spylerennesystemer i vestsiden av Atndalen (inn mot Rondane).

VD V-dal. V-daler varierer i størrelse fra små bekkedaler til daler som er så store at de utgjør egne arealenheter på landskapsnivået. Store V-daler er imidlertid ikke så vanlige i Norge som i andre land som ligger lenger sør, fordi storformene i det norske landskapet er sterkt preget av gjentatte nedisinger og breerosjon (NiN[1] Artikkel 29: kapittel C3). Hoveddalene i Norge er gravd ut av innlandsisen, og har stor dybde i forhold til terrenget omkring. Stor fallhøyde fra dalkant til dalbunn gir sideelvene stor erosjonskraft. Typisk for Norge er derfor at V-daler og «tilpasningsgjel» finnes innskåret i hoveddalsider, fra dalkanten (nær eller på fjellet) ned mot bunnen av hoveddalen og i dalender. Skarpe V-daler med bekk eller elv i bunnen tilhører også elveløpsformen bekkekløft (3EL–BK).