Landformgruppa 3AB omfatter åtte landformenheter som spenner fra de største morenene til små dødisgroper.

Breenes store erosjonskraft gir seg ikke bare utslag i et stort mangfold av erosjonsformer knyttet til breer, men også i karakteristiske avsetningsformer. Landformgruppa avsetningsformer knyttet til breer (3AB) omfatter avsetninger av bretransporterte løsmasser, løsmasser som blir tilbake når den siste isen smelter, og breelvavsetninger under is og på is. Fordi mer eller mindre hele Norge har vært dekket av is i løpet av istida, finnes breavsetningsformer over det aller meste av landet. Landformgruppa 3AB omfatter åtte landformenheter som spenner fra de største morenene til små dødisgroper.

DG Dødisgrop og –DI Dødisterreng. Større eller mindre isklumper kan bli begravd i bre- og/eller breelvmateriale når dette blir avsatt. Dette materialet vil for en tid vil isolere isklumpen og beskytte den mot nedsmelting, men til slutt smelter isen og etterlater seg en forsenkning i terrengoverflaten, en dødisgrop. Uansett om dødisgroper er veldrenerte eller dekket av fuktmark eller våtmark kan de være utsatt for isinnfrysing eller andre frostfenomener om vinteren, spesielt der det er lite snø. På slike steder finnes natursystem-hovedtypen T20 Isinnfrysingsmark. Dødisgroper kan være fylt av torvmark eller en ferskvannsforekomst uten innløp eller utløp. Hvilket eller hvilke natursystemer som finnes i en dødisgrop avhenger av dreneringsforholdene og grunnvannsnivået i området.

Sammenhengende dødisterreng kan dekke store deler av en dalbunn eller ei dalside, og ha en utstrekning på opptil et par km2. Dødisgroper kan ha en dybdeutstrekning som varierer mellom en liten grop og 10(–30) m. Diameteren kan være opptil 500 m. Flere steder lager større, sammenhengende dødisgroper en større forsenkning i terrenget. Gardermoen-området på Øvre Romerike (Ullensaker, Nannestad og Eidsvoll kommuner, Akershus) utgjør en av de største hevete (isrand)deltaavsetningene i Norge. Der finnes en serie dødisgroper omgitt av dødisterreng, som er vernet etter naturmangfoldloven. I dette området finnes også et stort mangfold av innsjøer, inkludert meromiktiske innsjøer. Flomvassdragene på elvesletta på Romerike (for eksempel fra gården Sand nordover til Nordkulpen i Ullensaker, Akershus) huser svært særpreget natur.

DR Drumlin og radiære morenerygger dannes når oppbløtt morenemateriale er presset sammen til morenerygger under en bre (bunnmorener), og breen seinere ikke har hatt stor nok kraft til å transportere materialet vekk. Finnes oftest i konvekse terrengpartier og kjennetegnes ved at lengdeutstrekningen følger isbevegelsesretningen. Drumlin er irsk og betyr ’liten rygg’. Drumliner og radiære morenerygger varierer i størrelse fra svakt opphøyde ’striper’ i morenedekket via en tydelig stripet moreneoverflate med lave, men tidvis svært langstrakte rygger, til markerte radiære morenerygger. Ryggformen kan ’forsterkes’ av oppstående fjellrygger som eroderes i et mønster som også følger isbevegelsesretningen. En radiær morenerygg som brer seg ut med isens bevegelsesretning bak en fjellknaus kalles en lesidemorene (crag and tail), mens en morenerygg på støtsiden av en bergknaus kalles en støtsidemorene. Brefrontprosesser (dannelse av endemorener) ødelegger ofte svake bunnmoreneformer. Radiære morenerygger er derfor best bevart på steder der breen har trukket seg raskt tilbake.

I Norge finnes de best utviklete mønstrene av radiære morenerygger inkludert drumliner på Finnmarksvidda, særlig i området rundt Iešjávri (Alta, Kautokeino og Karasjok, Finnmark), der de tydelig viser innlandsisens bevegelsesretning i isavsmeltingsfasen. Drumliner kan variere i størrelse fra ubetydelig høyde og bredde opp til 50 m høyde og lengde flere hundre meter. Små radiære morenerygger er også vanlig i breforland.

EN Ende- og sidemorene. Morenerygger finnes foran de fleste breer. Mange steder finnes serier av morenerygger innenfor hverandre, som representerer ulike trinn (stadier) i breens tilbaketrekning. Særlig velkjente er moreneryggene foran Nigardsbreen (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane) og Engabreen (Meløy, Nordland). På det norske fastlandet hadde de fleste nåværende breer sin største utbredelse i perioden 1750–1850, det vil si mot slutten av den den lille istiden. De fleste og eldste morenene foran dagens breer stammer fra denne perioden. Det er også vanlig å finne tydelige morenerygger fra omkring 1930, men etter 1930 har de fleste breene smeltet så raskt tilbake at få morener har blir dannet og radiære moreneformer dominerer der det er et morenedekke.

Morenerygger finnes i alle størrelser fra de minste små hauger og rygger foran dagens breer til åsrygger med bredde på flere hundre meter og lengde på mange mil, gjennom flere fylker. Ra-morenen i Østfold og Vestfold er typeeksemplet på en stor endemorene. Raet er et brerandsystem fra tidsperioden for 12 800–11 500 år siden (Yngre Dryas), kuldeperioden som markerte avslutningen på istida. Raet kalles også ’hovedtrinnet’, og kan stykkevis følges rundt hele norskekysten. Esmarkmorenen (også kaldt Vassryggen) i Forsand (Rogaland), som tilhører dette systemet, var den første moreneryggen som ble beskrevet vitenskapelig som morene (av den dansk-norske geologen Jens Esmark i 1823). Tolkningen av disse ryggene som morenerygger ledet til en felles forståelse av at hele landet hadde vært dekket av is.

Tette serier av moreneryggs (ofte kalt De Geer-morener) finnes på Østlandet, i Pasvik (Sør-Varanger, Finnmark), i enkelte fjordstrøk på Vestlandet samt i fjellet på steder der det fantes bredemte sjøer. De Geer-morener dannes langs og nær brekanten under vann og finnes også på kontinentalsokkelen.

ES Esker. Under breer finnes breelver som dels drives fram av tyngdekraften og dels av trykkforskjeller i breen. Vann renner fra høyt trykk til lavere trykk, det vil si fra steder under tjukk is til steder der isen er tynnere, uavhengig om det er motfall i grunnen under isen. Breelver transporterer mye materiale; kornstørrelsen kan spenne fra stein til leire avhengig av vannføring og trykk. Trykkfall i breelvene fører til at transportevnen avtar (mekanismen er den samme som når redusert vannføring og vannhastighet reduserer transportevnen til andre elver) og at materiale avsettes i elveleiet under breen i form av buktende grus- og steindominerte rygger. En slik rygg kalles en esker (avledet fra et irsk ord som betyr ’langstrakt buktende rygg’). Eskere klassifiseres geologisk som en breelvavsetning, men er dannet under breen.

Eskere er ganske vanlig over mesteparten av landet. De største og lengste eskerne finner vi på Finnmarksvidda og i slake daler øst i Sør-Norge. Eskere kan variere i størrelse fra ubetydelig høyde og bredde opp til 50 m høyde og lengde på flere kilometer.

FL Flyttblokk. Isolert blokk som breen har fraktet et stykke og som ble liggende igjen når breen smeltet. Flyttblokker finnes i alle størrelser og karakteriseres ofte, men ikke alltid, av at bergarten i blokken avviker fra bergarten den hviler på. Flyttblokker forekommer spredt over det meste av Norge. Kornstørrelseskategorien ‘blokk’ omfatter enheter med utstrekning > 256 mm, men bare store blokker, det vil si blokker med utstrekning > 1 m (1024 mm, jf. NiN[2]AR1 Tab. B3–5) karakteriseres som landformenhet 3AB–FL.

IS Iskjernemorene.  Et veldig tynt lag med mineralmateriale oppå is øker isens absorbsjon av solenergi og gjør at overflaten varmes opp og breisen smelter fortere. Et jordlag som er mer enn 1–2 cm tykt vil imidlertid virke isolerende i stedet for å bidra til oppvarming og avsmelting. En iskjernemorene er en tilsynelatende stor og mektig, ryggformet morene, som for det meste består av is. Når iskjernen etter hvert smelter, kan den etterlate en dødisgrop (–DG) eller andre overflateformer.

Iskjernemorener er svært vanlig i kalde strøk (for eksempel på Svalbard og høyt over havet i Jotunheimen og på Dovrefjell).

RO Rogenmorene omfatter serier av store (flere hundre meter lange og 10–20 m høye), blokkrike morenerygger, ofte svært ujevne i formen, som er dannet under en bre (bunnmorene) i en forsenkning i terrenget. Rogenmorener opptrer gjerne i svermer, og kan være et dominerende landskapselement i vide forsenkninger i landskapet. Særlig sterkt særpreg har landskap der rogenmorene med sparsom vegetasjon [natursystem-hovedtypen T27 Blokkmark, eller T4 Fastmarksskogsmark med svært lav tresjiktstetthet] dominerer på rygger i terrenget, og små innsjøer eller torvmarker dominerer i forsenkninger mellom ryggene. Rogenmorener kan stedvis ha en svært blokkrik overflate, som er tolket som et lag av avsmeltings- eller nedsmeltingsmorene (materiale som har ligget oppå isen og som har lagt seg over bunnmorenen når isen har smeltet).

Rogenmorene finnes i fjellområder nær toppen av innlandsisen (breskillet) fra siste istid. Typeområdet er i Rogen i Sverige, som strekker seg inn i Norge i Femundsmarka (Engerdal, Hedmark og Røros, Sør-Trøndelag).