Omfatter jorddekt fastmark i fjellet eller nord for skoggrensen som ikke er betinget av miljøstress som for eksempel frost, vind, ras eller langvarig snødekke. Vegetasjonen har et karakteristisk innslag av busker og/eller dvergbusker.

T3 Fjellhei, leside og tundra dekker store arealer i lavalpin og til dels også mellomalpin bioklimatisk sone på fastlandet og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard. Hovedtypen kjennetegnes av flerårig vegetasjon, oftest med innslag av busker og/eller dvergbusker. Den inngår i det karakteristiske lav- og mellomalpine fjellandskapet, hvor den typisk opptrer i mosaikk med T14 Rabber i overkant og T7 Snøleier i nedkant. Årsaken til denne soneringen er at snøfordelingen har et mønster som gjentar seg fra år til år.

Hovedtypen har samme rolle som normal hovedtype på fastmark over skoggrensa som T4 Fastmarksskogsmark har under skoggrensa. Det vil si at det er den som normalt forekommer med mindre det finnes spesieller fortyrrende eller regulerende miljøfaktorer. Stort sett er det også de samme miljøvariablene som er viktige for T4 Fastmarksskogsmark og T3 Fjellhei, leside og tundra. Variasjonen langs UF uttørkingsfare er imidlertid mindre i fjellet på grunn av mangelen på tresjikt og tynnere jordsmonn.

Mens leside viser til de områdene med lavest uttørkingsfare, viser fjellhei til tilsvarende mark med større grad av uttørkingsfare. Fjellhei blir også tradisjonelt kalt «vidde» eller «flyer». Begrepet tundra brukes i NiN om parallellen til fjellhei som finnes i Arktis, dvs. nord for den polare tregrensen. Navnene fjellhei og tundra signaliserer dermed at denne hovedtypen finnes både i alpine og arktiske områder. På det norske fastlandet er det kun kystområdene lengst nord i Finnmark med tilhørende fjellområder som blir definert som arktiske.

Ei blåbærdominert «øy» dekker noen få m2 som siste utpost for leside i mellomalpin bioklimatisk sone. Bildet er tatt 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen, nord for Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane.

Definisjon og avgrensning

Hovedtypen omfatter den dominerende, «normale» jorddekte fastmarka i lav- og til dels mellomalpin sone på fastlandet og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard som ikke er betinget av miljøstress som for eksempel frost, vind, ras eller langvarig snødekke.

T3 Fjellhei, leside og tundra avgrenses mot T7 Snøleie der hvor langvarig snødekke (SV Snødekkebetinget vekstsesongsreduksjon) begrenser vekstsesongens lengde i så stor grad at det i vesentlig grad gjenspeiles i artssammensetningen. Leside finnes bare i lavalpin bioklimatisk sone. Mot overgangen mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone blir lesidene gradvis erstattet av T7 Snøleier på grunn av økende snødekkevarighet og kortere vekstsesong.

Mot T14 Rabbe går avgrensning der marka er så sterkt preget av vindpåvirkning (VI Vindutsatthet) og mangel på stabilt snødekke at bl.a. vindherdige lavarter som rabbeskjegg Alectoria ochroleuca, gulskinn Flavocetraria nivalis og gulskjerpe F. cucullata overtar.

Hovedtypen kan også forekomme under skoggrensa, i kanten av store dødisgroper i nordboreal bioklimatisk sone der bunnen består av T20 Isinnfrysningsmark.

Grunntypeinndeling

T3 Fjellhei, leside og tundra er delt inn i 14 grunntyper, basert på variasjon innenfor tre miljøvariabler:

KA Kalkinnhold (hLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i kalkfattig (KA∙abc), intermediær (KA∙de), svakt kalkrik (KA∙fg) og sterkt kalkrik (KA∙hi), på grunnlag av variasjonen i urter, gras, moser og lav langs denne gradienten.

UF Uttørkingsfare (hLKM): Gir her grunnlag for å skille mellom leside (UF∙bc), fjell-lynghei (UF∙de) og fjell-lavhei (UF∙fg). Som navnene også viser, gir dette seg utslag i hvor «frisk» vegetasjonen er. Lesider utgjør de mest optimale vekstforholdene i fjellet og kombinerer stabilt snødekke, lav uttørkingsfare og lang vekstsesong. 

KI Kildevannspåvirkning (tLKM): Svak kildevannspåvirkning (KI∙bc) gir opphav til to grunntyper med spesifikke kombinasjoner av UF Uttørkingsfare og KA Kalkinnhold. Disse er preget av henholdsvis storbregner og høgstauder.

Variasjon

For denne hovedtypen kan fire underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de 14 grunntypene:

BK Berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning: Mark med ultramafisk berggrunn (BK∙a) (bl.a. olivin) skilles fra normal mark (BK∙0). Ultramafiske bergarter er rike på magnesium og jern og kan i tillegg inneholde andre metaller. De kan ha særlig høy pH.

HI Hevdintensitet: Mark uten hevdpreg (HI∙0) skilles fra mark med tydelig beitepreg (HI∙a). Fjellheier med tynt snødekke om vinteren kan stedvis være påvirket av reinbeiting.

RU Rasutsatthet: Mark uten raspreg (RU∙0) skilles fra mark med observerbart raspreg (RU∙a).

VM Vannmetning: Fuktmark (VM∙b), med klart innslag av arter som foretrekker våtmarkssystemer (f.eks. torvmoser), skilles fra mark som er veldrenert og vekselfuktig (VM∙0a).

Kunnskapsbehov

Det bør analyseres (gradientlengdeberegning) om endringen i artssammensetningen langs miljøvariabelen KA Kalkinnhold for UF uttørkingsfare trinn 2-3 (UF∙de og UF∙fg) gir grunnlag for inndeling i 4 trinn, slik som i dag.

Trinninndelingen av de underordnede miljøvariablene (uLKM) tilpasset hovedtypen bør analyseres (gradientlengdeberegning) grundigere.

Det er behov for regionale artslistedatasett for å teste trinninndelingen av miljøvariablene (LKM). Videre er det ønskelig med artslistedata innen sopp, eventuelt også marktilknyttede dyr.

Det bør undersøkes nærmere om enkelte treløse dalbunner under skoggrensa, f.eks. i dalbunnen i Grimsdalen og Finndalen, i realiteten er T3 Fjellhei, leside og tundra og ikke T31 Boreal hei, som de blir betraktet som i dag. I disse dalbunnene er det mye vind og kulde om vinteren som uansett vil gjøre skogetableringen vanskelig. Kanskje er disse åpne dalbunnene dermed ikke betinget av avskoging, men av kald luft som synker ned i forsenkninene der de kan bli liggende i lengre perioder.