Denne hovedtypen omfatter innsjøbunn som blir sterkt påvirket av kronisk fysisk forstyrrelse gjennom regulering av vannføringen.

L16 Innsjøbunn preget av kronisk fysisk forstyrrelse omfatter innsjøbunn som blir så sterkt påvirket gjennom endring av vannføringsregimet at den må karakteriseres som sterkt endret bunn. Disse endringene, som ofte beskrives som hydrologiske endringer, omfatter forstyrrelse av den «naturlige» vannføringen ved endringer i egenskaper som middelvannføring, minstevannføring, flomfrekvens, flomvarighet, flomtidspunkt og hastigheter på endringer av vannføringen. Regulering av vannføringen fører ofte til periodevis tørrlegging av deler av innsjøbunnen.

L16-5 Innsjøbunn preget av kronisk fysisk forstyrrelse (reguleringen av Mjøsa) i evja ved Korgen i Lillehammer kommune.

Definisjon og avgrensning

Hovedtypen L16 Innsjøbunn preget av kronisk fysisk forstyrrelse omfatter bunn som blir så sterkt påvirket av endringer av det hydrologiske regimet, det vil si forstyrrelser av den «naturlige» vannføringen, at den må karakteriseres som sterkt endret bunn. Endringer i det hydrologiske regimet kan medføre endringer i middelvannføring, minstevannføring, flomfrekvens, flomvarighet, flomtidspunkt og hastigheter på endringer av vannføringen. Regulering av vannføringen fører til at leveforholdene på innsjøbunnen i den regulerte sonen skiller seg markert fra leveforholdene slik de var på stedet før reguleringen. Vassdragsregulering fører ofte til lengre tørrleggingsperioder og endringer i substratfordelingen gjennom økt isskuring og bølgepåvirkning mellom HRV (høyeste regulerte vannstand) og LRV (laveste regulerte vannstand).

Regulering av en innsjø omfatter to ulike situasjoner, avhengig av om situasjonen blir stabil etter reguleringen eller ikke. I en regulert innsjø som får en ny, men relativt stabil vannføring gjennom året, vil det umiddelbart inntreffe en endringsgjeld som vil vare inntil en ny stabil situasjon har oppstått. Innsjøbunnen på den regulerte strekningen vil forbli L16 Innsjøbunn preget av kronisk fysisk forstyrrelse inntil denne nye stabile situasjonen har oppstått. Innsjøbunn som tørrlegges ved senkning av vannstanden vil umiddelbart bli T36–3 Ny fastmark på tørrlagt tidligere innsjøbunn. Dersom ikke forstyrrelsen, for eksempel på grunn av isskuring, er for sterk, vil den nye fastmarka gå inn i et suksesjonsforløp som kan vare i 100 år eller mer. Under skoggrensa vil ettersuksesjonsstadiet være T4 Skogsmark, og over skoggrensa vil det bli R3 Fjellhei, leside og tundra. Heving av vannstanden vil derimot øke arealet av sterkt endret innsjøbunn, som kan nå en dynamisk stabil situasjon innenfor en periode på 15–20 år.

Den andre situasjonen innebærer regulering til et kronisk ustabilt, forstyrrelsespreget vannføringsregime, som gjør at det ikke blir etablert noen ny stabil situasjon. En slik innsjøbunn vil være preget av kronisk fysisk forstyrrelse og tilhøre L16 Innsjøbunn preget av kronisk fysisk forstyrrelse så lenge reguleringsregimet består. Dette er typisk i en regulert innsjø hvor vannstanden bestemmes av samfunnets behov for elektrisk kraft eller drikkevann, og nytt vann tilføres gjennom nedbør eller snøsmelting. Innsjøbunnen regnes som kronisk fysisk forstyrret hvis forskjellen mellom LRV og HRV er større enn en meter og vannstanden endrer seg ofte og uforutsigbart. I tillegg til reguleringshøyden, er det reguleringsregimet som bestemmer om det endrete vannføringsregiment skal anses for stabilt eller ustabilt.

Også i innsjøer som tilsynelatende har et stabil vannføringsregime, vil deler av innsjøbunnen i den regulerte sonen kunne tilhøre L16 Innsjøbunn preget av kronisk fysisk forstyrrelse. Et eksempel på dette er Mjøsa, som har en forskjell mellom LRV og HRV på 3,6 m, og en reguleringsgrad (andelen av vanntilførselen som kan lagres i magasinet) på kun 8 %. Reguleringen følger den naturlige årstidsrytmen ved at innsjøen fylles gradvis opp gjennom sommeren og høsten, tappes ned gjennom vinteren, og har lavest vannstand om våren. Langs store deler av Mjøsas bredd finnes et bredt belte med innsjøbunn som får økt tørrleggingsvarighet, men som likevel er innenfor det som defineres som innsjøbunn. Situasjonen er menneskebetinget, men relativt «stabil» og tilhører L1 Eufotisk fast innsjøbunn/L2 Eufotisk innsjø-sedimentbunn. Reguleringen medfører riktignok en veldig lang strandkant. I deltaområdet nord i Mjøsa, er imidlertid situasjonen ustabil. Her veksler bunnen mellom å være innsjøbunn og elvebunn, avhengig av vannføringen i Gudbrandsdalslågen og reguleringshøyden i Mjøsa. Denne delen av Mjøsa er i mye større grad påvirket av forskjeller mellom år, i nedbør, snøsmelting, isdekke og barfrost, enn strandsonen i Mjøsa for øvrig. I deltaområdet i nord er det klart en ustabil situasjon, med en større menneskeskapt dynamikk enn før reguleringen. Bunnen i dette området må derfor tilordnes L16 Innsjøbunn preget av kronisk fysisk forstyrrelse.

Grunntypeinndeling

L16 Innsjøbunn preget av kronisk fysisk forstyrrelse er betinget av MY Fysisk menneskepåvirkning (dLKM) og klassen bunn endret av vannføringsregime (MY·K). L16 er delt inn i fem grunntyper basert på variasjonen innenfor de tre miljøvariablene:

TV Tørrleggingsvarighet (tLKM). For denne hovedtypen er variablene delt i de to klassene sublitoral (nedenfor nedre flommål, TV·0) og hydrolitoral (ferskvannsbunn oversvømt mer enn 50 % av vekstsesongen, TV·ab).

ST Substrattype (tLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de to klassene uorganisk substratbunn eller dy- og gytjebunn (ST·0f) og (ST·i) fastbunn.

KA kalkinnhold (tLKM). For denne hovedtypen er variabelen delt inn i de to hovedtypetilpassede trinnene basert på basistrinn 1) kalkfattig (KA·abcd, < 4 mg Ca/l) og 2) kalkrik (KA∙efghi, > 4 mg Ca/l).

Oversikt over grunntyper

L16-1 Kalkfattig kronisk fysisk forstyrret innsjø-sedimentbunn

L16-2 Kalkfattig kronisk fysisk forstyrret fast innsjøbunn

L16-3 Kalkrik kronisk fysisk forstyrret innsjø-sedimentbunn

L16-4 Kalkrik kronisk fysisk forstyrret fast innsjøbunn

L16-5 Reguleringssone i innsjø

Variasjon

For denne hovedtypen er DK Dominerende kornstørrelse underordnet miljøvariabel (uLKM) som beskriver ytterlige variasjon innenfor de fem grunntypene. Inndelingen er hittil uavklart.