Jorddekt fastmark som er betinget av langvarig snødekke og kort vekstsesong i fjellet og i Arktis. 

Hovedtypen kjennetegnes først og fremst ved at langvarig snødekke begrenser vekstesongens lengde. Jordflyt (solifluksjon) er vanlig og øker i intensitet med økende snødekkevarighet. Med unntak for dvergvier-artene spiller vedaktige planter en underordnet rolle mens urter, grasvekster og moser kan dominere. T7 Snøleie favner stor variasjon i artssammensetning, fra artsrike, grashei- eller engpregete moderate snøleier gjennom en gradvis uttynning av arter der først karplanter faller ut, deretter moser og lav. Endetrinnet innenfor hovedtypen er vegetasjonsfrie grussnøleier som ikke smelter fram alle år.

T7 Snøleie dekker store arealer i lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard, og forekommer også i høyalpin sone og den nordarktiske tundrasonen. Arealandelen av snøleier øker fra kontinentale mot oseaniske områder.

Stort område med snøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag), som overrisles gjennom hele vekstsesongen av smeltevann fra den store snøskavlen i bakkanten av bildet.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Hovedtypen omfatter jorddekt fastmark preget av langvarig snødekke og kort vekstsesong. Definisjonen forutsetter at inngangsverdien for miljøvariabelen SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (dLKM), med minst moderat snøleie (SV∙a+), er oppfylt.

Den avgrenses mot I1 Snø- og isdekt fastmark der hvor snøen ligger lenger enn seks år sammenhengende (SV∙¤).

Hovedtypen skilles fra V6 Våtsnøleie og snøleiekilde, da denne hovedtypen inngår i våtmarkssystemer. V6 Våtsnøleie og snøleiekilde er preget av langvarig snødekt mark som tilføres smeltevann fra ovenforliggende snøskavler eller breer gjennom store deler av vekstsesongen. Disse er derfor mer eller mindre sterkt preget av kildevannspåvirkning.

I overgangen mellom lavalpin og mellomalpin sone erstattes de moderate T7 Snøleiene (SV∙ab) av T22 Fjellgrashei og grastundra, som er betinget av forstyrrelse fra JF Jordflyt (JF∙ab).  Denne overgangen kan være vanskelig å identifisere, men gjenkjennes ved en utskifting av arter fra de som tåler jordflyt dårlig til de som tåler jordflyt godt, for eksempel rabbesiv Juncus trifidus.

T7 Snøleier omfatter såkalte «bregnesnøleier» med betydelig innslag av bregner, enten som følge av svak kildevannspåvirkning (KI∙bc), eller på veldrenert mark med stein og blokker (S1∙bc). En del tidligere betegnede artsfattige bregnesnøleier dominert av fjellburkne athyrium distentifolium og hestespreng cryptogramma crispa tilhører derimot T13 Rasmark når ikke SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon, med minst moderat snøleie (SV∙a+), er oppfylt.

Grunntypeinndeling

T7 Snøleie er delt inn i 14 grunntyper, basert på variasjon innenfor tre miljøvariabler:

SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (hLKM): For denne hovedtypen er variabelen delt inn i moderat snøleie (SV∙ab), seint snøleie (SV∙cd), ekstrem-snøleie (SV∙ef) og vegetasjonsfritt snøleie (SV∙g). Med økende varighet i snødekke vil først karplanter falle ut, deretter moser og lav.

KA Kalkinnhold (hLKM): Det skilles mellom T7 Snøleier som er svært kalkfattig (KA∙a), svakt kalkfattig (KA∙bc), intermediær (KA∙de), svakt kalkrik (KA∙fg) og sterkt kalkrik (KA∙hi). Med økende SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon reduseres antall trinn langs KA Kalkinnhold som følge av en økende artsuttynning, hvor det for endetrinnet T7-11 vegetasjonsfritt snøleie ikke skilles i KA Kalkinnhold.

KI Kildevannspåvirkning (tLKM): I T7 Snøleier gir svak kildevannspåvirkning (KI∙bc) opphav til tre grunntyper (T7-12 til T7-14) med spesifikke kombinasjoner av KA kalkinnhold og SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon. Svak kildevannspåvirkning (KI∙bc) kan gi opphav til såkalte «bregnesnøleier», med betydelig innslag av bregner. T7 Snøleier med betydelig innslag av bregner - såkalte «bregnesnøleier» - kan finnes på mark med Svak kildevannspåvirkning (KI∙bc) eller på mark dominert av stein og blokker (S1∙bc).

Kombinasjoner av SV Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon og KA Kalkinnhold gir opphav til totalt 11 grunntyper, hvor kombinasjonen av navnene til disse beskriver grunntypen. I tillegg gir KI Kildevannspåvirkning opphav til tre grunntyper.

Variasjon

For denne hovedtypen kan tre underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de 14 grunntypene:

VM Vannmetning: Fuktmark (VM∙b), med klart innslag av arter som foretrekker våtmarkssystemer (feks. torvmoser), skilles fra mark som er veldrenert og vekselfuktig (VM∙0a).

HI Hevdintensitet: Moderate snøleier er attraktive beiteområder for sau og rein og kan dermed få et tydelig beitepreg (HI∙a   ). Beitepreget lar seg kanskje best observere ved frekvensen av møkk fremfor direkte på plantelivet.

S1 Dominerende kornstørrelsesklasse: Stein og blokker (S1∙bc) skilles fra grus og finere materiale (S1∙defg). Se beskrivelse av såkalte «bregnesnøleier» under KI Kildevannspåvirkning.

Kunnskapsbehov

Det bør gjøres grundigere analyseres (gradientlengdeberegning) av endringen i artssammensetningen langs miljøvariabelen KA Kalkinnhold for SV snødekkebetinget vekstsesongreduksjon trinn 2-3 (SV∙cd og SV∙ef), for å vurdere om inndelingen av SV i henholdsvis tre og to trinn her er riktig.

Antall trinn langs de underordnede miljøvariablene (uLKM) VM vannmetning og HI hevdintensitet tilpasset hovedtypen bør analyseres grundigere (gradientlengdeberegning). I tillegg bør andre miljøvariabler vurderes som uLKM for hovedtypen, inkludert JF jordflyt.

Det er behov for regionale artslistedatasett for å teste antall trinn langs alle LKM.

Det er behov for å analyse hvorvidt artssammensetningen i T7 Snøleie langs S1 Dominerende kornstørrelsesklasse på veldrenert mark (VM∙0), assosiert med økende bregneinnslag (bregnesnøleier), gir grunnlag for å opprettholde denne miljøvariabelen som uLKM, om den bør oppgraderes til tilleggsmiljøvariabel (tLKM) og dermed gi opphav til egne grunntyper, eller gå ut.