Miljøvariabelen beskriver effekten av regelmessig innfrysning og isskuring i fjærebelter, flomsoner og dødisgroper.  

IF Isbetinget forstyrrelse innebærer både innfrysning og isskuring og kan observeres i ulike naturtyper. Langs kysten er det karakteristisk at effekten av IF Isbetinget forstyrrelse forsterker seg nordover, og i Nord-Norge kan den forårsake blankskurte berg i fjærebeltet.

Påvirkningen fra isskuring finner først og fremst sted på våren og høsten. Mens bølger og strømninger i vann har både positive og negative effekter på organismer, har isskuring nesten utelukkende negative effekter på artssammensetninger, og gir derfor opphav til artsuttynning. Steder utsatt for isskuring mangler gjerne flerårige arter og hurtigvoksende «sommerarter» er gjerne rikelig til stede.

I kontinentale strøk i Norge er det gjerne kalde vintre og lite nedbør. I slike områder finnes landskap med dødisgroper. Her fryser de til med is om høsten og ved tilførsel av vann får den frosne marka et enda tykkere islag. Under snøsmeltingen om våren vil dødisgropene være vannfylte til marka blir fri for tele. Dette gir en karakteristisk artssammensetning preget av IF Isbetinget forstyrrelse som blir typifisert som T20 Isinnfrysingsmark.

Det er visse fellestrekk mellom dette forstyrrelsesregimet og flomregimet i dødisgroper på Gardermo-sletta, der langvarig oversvømmelse heller enn innfrysing i is er utslagsgivende for artssammensetningen og der FR Flomregime er styrende.

Effekten av IF Isbetinget forstyrrelse er sammenliknbar med effekten av andre eroderende prosesser som for eksempel fanges opp av ER Erosjonsutsatthet, men effekten av IF Isbetinget forstyrrelse er mer destabiliserende for artssammensetningen enn for eksempel effekten av VI Vindutsatthet.

Basistrinn

Kunnskapsbehov

Det er behov for mer kunnskap om effekten av innfrysing og isskuring på artssammensetningen både langs kysten og langs ferskvann.