Hovedtypen omfatter semi-naturlig våtmark uten eller med lav torvdannelse som har et klart preg av ekstensiv hevd ved enten beiting eller slått.

V10 Semi-naturlig våteng er først og fremst knyttet til flomsonen langs bekker, elver og innsjøer, men kan også være betinget av tilførsel av kildevann. V10 Semi-naturlig eng finnes først og frest på mark som tilhørte V8 Strandsumpskogsmark eller V2 Myr- og sumpskogsmark, for eksempel dominert av svartor Alnus glutinosa eller vier-arter Salix spp., før hevden tok til. Det kan også ha vært T30 Flomskogsmark.

V10 Semi-naturlig våteng har hatt en sterk tilbakegang, men blir en del steder fortsatt holdt i hevd med beiting, særlig når disse arealene opptrer i mosaikk med T32 Semi-naturlig eng. Tilbakegangen skyldes delvis gjengroing, men på innmark særlig grøfting og omgjøring til T45 Oppdyrket varig eng. Fuktighetsforholdene gjør at gjengroingen går raskt og semi-naturlige slåttevåtenger er derfor ofte nær ettersuksesjonsstadiet av skogsmark. Derfor er det svært vanskelig å identifisere de på grunnlag av observerbare egenskaper. V10 Semi-naturlig våteng i bruk finnes derfor nå først og fremst i form av beitemark. Høyt beitetrykk kan gi marka i beitevåtenger et sterkt preg av tråkk, slik at disse i våte perioder blir svært «gjørmete» og med ujevn overflate. Mjødurt Filipendula ulmaria er en viktig gjengroingsart, særlig i sørlige deler av landet.

Feltsjiktet varierer fra relativt artsfattig til artsrikt, er ganske tett, lavvokst til middels høyt og dominert av urter og grasvekster. Bunnsjikt mangler eller er svært sparsomt utviklet, til forskjell fra V9 Semi-naturlig myr. Den typiske V10 Semi-naturlige våtenga er særlig på Østlandet dominert av bekkeblom Caltha palustris og vanlige arter som sølvbunke Deschampsia cespitosa, krypkvein Agrostis stolonifera, slåttestarr Carex nigra ssp. nigra og trådsiv Juncus filiformis. Bekkeblom foretrekker beitevåteng framfor slåttevåteng, mens det omvendte er tilfellet for hanekam Lychnis flos-cuculi. Stolpestarr Carex nigra ssp. juncea er en vanlig forekommende art i våte beitemarker. Andre karakteristiske arter i beitevåteng på Østlandet er bekkekarse Cardamine amara, bekkestjerneblom Stellaria alsine, bekkeveronika Veronica beccabunga og markrapp Poa trivialis. Beitevåteng er ofte mer preget av nitrofile arter som for eksempel krypsoleie Ranunculus repens, og arter som vanligvis ikke beites, som for eksempel myrtistel Cirsium palustre, enn slåttevåteng.

Semi-naturlig våteng. Beitevåteng i øvre del av flomsonen langs Lalmsvatnet (Vågå, Oppland). Denne beitemarka har en lang brukshistorie som storfebeite. De karakteristiske ’stolpene’ er tuer av stolpestarr Carex juncella.

Definisjon og avgrensning

V10 Semi-naturlig våteng er MHJ Semi-naturlig jordbruksmark som er betinget av HI Hevdintensitet (dLKM) innenfor det spekteret som kjennetegner semi-naturlig mark (HI∙bcde) og kan være preget av enten beite (SP∙0) eller slått (SP∙a). I tillegg er hovedtypen karakterisert av å mangle eller ha svært liten torvdannelse (IO∙0a) (dLKM). Grunnvannsspeilet er likevel tilstrekkelig nær markoverflaten, eller med så rikelig tilførsel av overflatevann, at organismer som er tilpasset liv under vannmettete forhold forekommer rikelig.

V10 Semi-naturlige våtenger har en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra artssammensetningen i T32 Semi-naturlig eng. Forskjellen er lettest å gjenkjenne ved at T32 Semi-naturlig eng er preget av fastmarksarter, mens V10 Semi-naturlig våteng er preget av våtmarksarter, dvs. arter som er tilpasset et liv under vannmettede forhold.

V10 Semi-naturlig våteng som hovedtype er skilt fra V9 Semi-naturlig myr fordi man antar at artssammensetningen i V9 Semi-naturlig myr med torvmark (IO∙b¤) er vesentlig forskjellig fra artssammensetningen i V10 Semi-naturlig våteng på overveiende uorganiske substrater (IO∙0a).

Saltpåvirket V10 Semi-naturlig våteng (SA∙bcd) finnes kanskje, men de har trolig så liten forskjell i artssammensetning fra annen V10 Semi-naturlig våteng at det ikke er opprettet noen egen grunntype for dem. Tvilstilfeller skal tilordnes V8 Strandsumpskogsmark.

Ved opphør av bruk vil hovedtypen gro igjen til V2 Myr- og sumpskogsmark, V8 Strandsumpskogsmark eller T30 Flomskogsmark eller avhengig av miljøforholdene på stedet. Ei V10 Semi-naturlig våteng under gjengroing skal tilordnes V10 inntil en ettersuksesjonstilstand er nådd, det vil si når artssammensetning og økologiske prosesser typisk for den nye hovedtypen er etablert. Dersom gjengroingssuksesjonen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen ikke gir grunnlag for å avgjøre om ettersuksesjonstilstanden er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for gammel normalskog (7SD–NS∙5).

Grunntypeinndeling

V10 Semi-naturlig våteng er delt i tre grunntyper, basert på variasjon innenfor to miljøvariabler:

KA Kalkinnhold (tLKM). Variabelen uttrykker variasjon i pH og innhold av viktige mineralnæringsstoffer, som medfører variasjon i artssammensetningen både i fastmarks- og i våtmarkssystemer. Kalsiumkonsentrasjonen i substratet (jord, vann, berg, bunn) er et godt uttrykk for variasjon langs variabelen og gir derfor opphav til navnet.

For V10 Semi-naturlig våteng er KA Kalkinnhold delt inn i de to trinnene intermediær (KA∙cde) og kalkrik (KA∙fgh). Den jevne vanntilførselen i våtenger begrenser variasjonen langs KA Kalkinnhold til det intermediære og nokså kalkrike. V10-2 litt til svært kalkrik semi-naturlig våteng kjennetegnes ofte ved kalkkrevende arter som engstarr Carex hostiana, gulstarr Carex flava og marigras Hierochloe odorata.

KI Kildevannspåvirkning (tLKM). Variabelen uttrykker hvordan variasjonen i «kildestyrke» påvirker artssammensetningen. Kildestyrke henviser til egenskaper ved det tilførte vannet, med hensyn på friskhet (oksygeninnhold), stabilitet i vanntilførsel, temperatur og kjemisk innhold samt muligens konsentrasjon av enkelte kjemiske stoffer.

Denne miljøvariabelen gir opphav til grunntypen V10-3 semi-naturlig våteng med svak kildevannspåvirkning (KI∙bc). Kildevannspåvirkningen overstyrer effekten av variasjon i KA Kalkinnhold.

Variasjon

For denne hovedtypen kan én underordnet miljøvariabel (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor de tre grunntypene:

SP Slåttemarkspreg. Variabelen identifiserer jordbruksmarkas dominerende hevdpreg: beitepreget (SP∙0) eller slåttepreget (SP∙a).

Variabelen beskriver om det er beitepreget (SP∙0) eller slåttepreget (SP∙a) våteng.

Kunnskapsbehov

Det er behov for å teste antakelsen om at VT Vanntilførsel ikke gir opphav til observerbar forskjell i artssammensetning.

Det bør undersøkes i hvor stor grad blant annet variablene S1 Dominerende kornstørrelsesklasse og SA Marin salinitet påvirker variasjon i artsmangfoldet. I tillegg mangler det kunnskap om overgangene mellom V9 Semi-naturlig myr og V10 Semi-naturlig våteng, blant annet med hensyn på IO Innhold av organisk materiale.