Åpen, engpreget vegetasjon i øvre del av fjærebeltet, som er formet gjennom ekstensiv hevd over lang tid.

T33 Semi-naturlig strandeng omfatter områder som ikke har synlige spor etter pløying eller tilsåing med fôrplanter og som mangler eller bare har svake spor etter gjødsling og sprøyting. Opphør av bruk gjør at denne hovedtypen nå gror igjen mange steder. Særlig gjelder dette på Østlandet og Sørlandet, der takrør Phragmites australis raskt tar over. Her kan tidligere beitede strandenger gro igjen og utvikles til reine bestand av takrør uten spor etter tidligere hevd i løpet av få tiår. Klimakssamfunnet (ettersuksesjonstilstanden) kan være en åpen takrør-dominert strandeng, eller etter forsumping M8 Helofytt-saltvannssump eller V8 Strandsumpskogsmark.

Sør for Nordland er de fleste forekomster av større strandenger med velutviklet sonering i større eller mindre grad påvirket av menneskepåvirkning (slått, husdyrbeite), og er dermed T33 Semi-naturlig strandeng. Unntaket er sterkt eksponerte strandenger i den ytre skjærgården og i nedre del av landstrandbeltet på mer beskyttede steder, som tilhører T12 Strandeng. Lenger nord er også mange strandenger påvirket (eller betinget) av beite fra storfe og rein. Beitebrukens betydning vises tydelig ved at vegetasjonen endrer seg når beitet opphører, men endringene i artssammensetning går saktere jo lengre nord man kommer. Hastigheten på gjengroing etter opphør i beite er sannsynligvis bestemt av intensiteten på den naturlige forstyrrelsen på stedet, som først og fremst vil si graden av bølge- og vindeksponering.

Trolig har mennesker utnyttet havstrandenger som beiteressurs siden forhistorisk tid. Mange hundre års bruk er dokumentert, men sannsynligvis går bruken mer enn tusen år tilbake i tid. Over det meste av Norden hørte havstrandengene til utmarka og ble utnyttet som en felles utmarksressurs til beite, først og fremst for storfe og sau, men i arktiske områder også for tamrein.

Semi-naturlig strandeng, eksemplifisert ved en typisk beitet strandeng. I bakgrunnen beitende hester. Oven, Råde, Østfold.

Definisjon og avgrensning

T33 Semi-naturlig strandeng defineres av HI Hevdintensitet, TV Tørrleggingsvarighet og SA Marin salinitet (dLKM). HI Hevdintensiteten er innenfor det spekteret som kjennetegner semi-naturlig mark (HI∙bcde). Hovedtypen finnes i (midtre-) øvre landstrandbeltet (midtre-øvre geolitoral) og opp til bølgesprutbeltet (supralitoral) (TV∙k-) og fra der vannet er litt brakt (oligohalin) til det er saltvann (SA∙a+). Hevdpåvirkningen på artssammensetningen avtar nedover i fjærebeltet fordi engartene forsvinner uten at nye, spesialtilpassete arter kommer til. Derfor beskrives ingen grunntyper av T33 Semi-naturlig strandeng under midtre-øvre landstrandbelte (midtre-øvre geolitoral TV∙fgh).

Hovedtypen skiller seg fra T32 Semi-naturlig eng ved markant innslag av salttolerante arter (halofytter) og fra T12 Strandeng ved sterkt innslag av arter typisk for semi-naturlig mark.

Avgrensning mellom T33 Semi-naturlig strandeng og T12 Strandeng er mange steder svært utfordrende, særlig når bruken opphører fordi det er få engarter i T33 Semi-naturlig strandeng og disse forsvinner relativt raskt med opphørt bruk (men langsommere jo lenger nord man kommer). For å skille disse to hovedtypene brukes kunnskap om den lokale beitebruken og tiden siden den opphørte, sammen med innslag av engarter. Forekomst av arter som er særlig beitetolerante kan gi viktig informasjon om hvorvidt ei strandeng er betinget av hevd eller ikke.

T33 Semi-naturlige strandeng som gror igjen med takrør Phragmites communis skal typifiseres som T33 Semi-naturlig strandeng inntil de når ettersuksesjonstilstand av M8 Helofytt-saltvannssump eller V8 Strandsumpskogsmark.

Grunntypeinndeling

Hovedtypen er delt inn i to grunntyper, basert på variasjon innenfor én miljøvariabel:

Miljøvariabelen brukes for å skille de to grunntypene T33-1 nedre semi-naturlig strandeng (øvre geolitoral TV∙fgh) og T33-2 øvre semi-naturlig strandeng (supralitoral TV∙ijk). Den nedre semi-naturlige strandenga har større innslag av arter som tåler regelmessig oversvømmelse av sjøvann ved flo. Den øvre semi-naturlige strandenga oversvømmes av sjøvann kun ved springflo og har dermed færre salttolerante arter.

Kartleggingsenheter 1:5000

Variasjon

For T33 Semi-naturlig strandeng kan seks underordnede miljøvariabler (uLKM) beskrive ytterligere variasjon innenfor grunntypene:

SA Marin salinitet: For denne hovedtypen skiller variabelen mellom brakkvannsenger (SA∙abc) og saltvannsenger (SA∙def).

SP Slåttemarkspreg: Variabelen identifiserer jordbruksmarkas dominerende hevdpreg: beitepreget (SP∙0) eller slåttepreget (SP∙a).

VM Vannmetning: For T33 Semi-naturlig strandeng skiller variabelen mellom fuktmark (VM∙b), som har klart innslag av arter som liker seg best i myrkant eller våtmarkssystemer, og veldrenert eller vekselfuktig mark (VM∙0a), som mangler eller har lite slike arter.

S1 Dominerende kornstørrelsesklasse: Denne variabelen skiller T33 Semi-naturlig strandeng på forskjellige typer sediment fra hverandre; grus (S1∙de), silt- og leirdominert (S1∙hi) og skjellsand (S1∙j). Det siste trinnet, i kombinasjon med miljøvariabelen KA Kalkinnhold (KA∙hi), fanger opp strandenger på kalkgrunn, hovedsakelig på skjellsandbanker i fjærebeltet, men også på grunn jord over kalkknauser.

HI Hevdintensitet: Det skilles mellom T33 Semi-naturlig strandeng med et svært ekstensivt hevdpreg (HI∙bc) og de som kan ha et svakt preg av gjødsling (HI∙de).

KA Kalkinnhold: For T33 Semi-naturlig strandeng skiller variabelen de aller mest kalkrike strandengene (KA∙hi) fra de sterkt intermediære og svakt kalkrike strandengene (KA∙efg). Førstnevnte inkluderer strandenger på skjellsandbanker (se S1 Dominerende kornstørrelsesklasse).

Kunnskapsbehov

Kunnskapen om variasjonen i T33 Semi-naturlig strandeng, og relasjoner til T12 Strandeng på den ene siden og til T32 Semi-naturlig eng på den andre siden er mangelfull. Aller mest grunnleggende er mangelen på kunnskap om betydningen av hevd for forekomst av strandenger. Det er også behov for en avklaring av hvorvidt T33 Semi-naturlige strandenger skiller seg så mye fra T32 Semi-naturlig eng at det er grunnlag for å opprettholde en egen hovedtype, eller om T32 Semi-naturlige strandenger bør inngå som grunntype i T32 Semi-naturlig eng.

Det mangler kunnskap om betydningen til alle miljøvariablene (LKM) og variasjonen de forårsaker i T33 Semi-naturlig strandeng. TV Tørrleggingsvarighet er bare delt inn i to trinn for denne hovedtypen. Det er lagt til grunn at hevdpåvirkningen på artssammensetningen avtar nedover i fjærebeltet fordi artene som er typiske for semi-naturlig eng forsvinner uten at nye, spesialtilpassede arter kommer til. Det bør undersøkes om dette stemmer.

Resultatene av analyser av artsdata for T12 Strandeng indikerer at SA Marin salinitet, VM Vannmetning og S1 Dominerende kornstørrelsesklasse er underordnede miljøvariabler (uLKM). Dette er også lagt til grunn for T33 Semi-naturlig strandeng, men ingen egne undersøkelser er gjort. På samme måte har analyser indikert at SP Slåttemarkspreg er en underordnet miljøvariabel (uLKM) for T32 Semi-naturlig eng. Dette er videreført for T33 Semi-naturlig strandeng uten egne undersøkelser.

Det foreligger ikke klare indikasjoner på variasjon i artssammensetning i T33 Semi-naturlig strandeng som gjenspeiler variasjon i HI Hevdintensitet. Likevel er denne miljøvariabelen foreløpig inkludert som en underordnet miljøvariabel (uLKM) fordi den er en hovedmiljøvariabel (hLKM) for T32 Semi-naturlig eng.