Landformgruppa kjemiske oppløsningsformer (3KJ) omfatter fem landformer som er resultatet av at vann kan løse opp kalkstein. Kalkgrotte er en middels stor landform, de øvrige landformenhetene har mindre utstrekning. Tre landformenheter (kalkgrotte, doline og karstoverflate) er erosjonsformer mens dryppstein og kalktuff er avsetningsformer.

–DO Doline. En doline er et hull (slukhull) i marka over en kalkgrotte, som oppsto ved at grottetaket kollapset. Serier av doliner kan markere ett og samme grotteløp. Mengden av tilførte løsmasser bestemmer om dolinene skal framstå som diffuse forsenkninger i en løsmassepreget overflate eller som uregelmessige og skarpkantede hull i fjellgrunnen. Størrelsen kan variere betydelig, men store doliner er sjeldne i Norge. Doliner er i Norge knyttet til forekomst av kalkgrotter, og finnes først og fremst i Nordland.

–DR Dryppstein. I inaktive kalkgrotter (uten elv) kan kalk som felles ut fra overmettet kalkvann som siprer ut fra tak og vegger over tid danne dryppstein. Dryppstein kan enten dannes der vannet kommer ut av fjellet (stalaktitter) og der vanndråpene treffer grottebunnen (stalagmitter). Dryppsteinsavsetninger i kalkgrotter går under fellesbetegnelsen «speleotemer», et begrep som også omfatter avsetninger med diffus form, som for eksempel lag eller kaker av kalk. Dryppstein finnes først og fremst i inaktive kalkgrotter i det kalkgrotte-rike området i Nordland. Norske kalkgrotter er mindre preget av speleotemer enn kalkgrotter i mange andre land.

–KG Kalkgrotte. Vann kan løse opp kalkstein (marmor) gjennom karbonatforvitring, en prosess som finner sted når vann renner over eller gjennom små sprekker og passasjer i fjellet (prosessen er forklart i NiN[1]AR29, kapittel C1). Over lang tid utvides hulrommene gradvis og resultatet kan bli ei kalkgrotte. Gjennom kalkgrottedannelse i flere omganger kan store og komplekse systemer av ganger utvikles. Istidene har betydd mye for kalkgrottedannelse i Norge fordi brevann særlig «aggressivt» bidrar til å løse opp kalkstein. Brevannet har høy CO2-konsentrasjon og noen ganger også høyt trykk, som presser vannstrømmen gjennom trange passasjer. Gamle, trange kalkgrottesystemer kan også ha blitt blottlagt ved breerosjon og daldannelse. Kalkgrotter kan være aktive, det vil si med elv og fortsatt under utvikling, eller inaktive (utformet i eldre perioder med grottedannelse) og uten elv. Ei aktiv kalkgrotte skylles hele tida «rein» av gjennomstrømmingsvann, mens inaktive kalkgrotter ofte har dryppstein og andre sedimenter. Inaktive kalkgrotter kan inngå i systemer der noen deler fremdeles er aktive.

– Norge er ikke rikt på rein kalkstein, men på Helgeland og i Salten (Nordland) finnes marmorforekomster som smale bånd i berggrunnen. Disse båndene er relativt rike på kalkgrotter. De fleste kalkgrotter i Norge er relativt små (i internasjonal sammenheng), men også i Norge finnes mange eksempler på grottesystemer med totallengde av grottepassasjer over 1 kilometer. Normalt er disse kalkgrottesystemene bare synlige fra landoverflata som noen få, små grotteinnganger, blinde daler og doliner. Noen grotter er utviklet som turistattraksjoner. Mest kjent er kanskje Grønligrotta (Rana, Nordland). Gamle grottesystemer med dryppstein og andre avsetninger og levende økosystemer, er svært sårbare for ferdsel.

–KO Karstoverflate. Regnvannets evne til å løse opp kalkstein resulterer ikke bare i at det utvikles kalkgrotter, men vannet former det meste av kalksteinsoverflaten. En kalksteinoverflate formet av vann kalles en karstoverflate og kjennetegnes ved forekomst av renner med konsentrert vannsig, oppstikkende smårygger og furer, mer eller mindre dype sprekker (svakhetssoner) etc. Topografivariasjonen på en karstoverflate kan komme til uttrykk på romlige skalaer fra få centimeter til én eller noen få meter. Karstoverflate finnes spredt der det er kalkstein, blant annet flere steder i Oslofeltet (for eksempel i nedre Grenland).

–KT Kalktuff. Også kildevann kan være overmettet på kalk. Når overmettet kildevann kommer ut i lufta, kan kalk felles ut i form av kalktuff. Det er flere grunner til kalktuffdannelse: (1) at vanntrykket synker, og med det løseligheten for kalsiumkarbonat; (2) i varmt kildevann (varm kilde) synker løseligheten for kalsiumkarbonat når vannet kommer ut i lufta og avkjøles; og (3) når vann fordamper, øker konsentrasjonen av kalsium- og karbonationer og overskrider løselighetsproduktet for kalsiumkarbonat, som felles ut

– Kalktuffer som er store i norsk målestokk finnes ved de varme kildene på Svalbard (se også beskrivelsen av natursystem-hovedtypen varm kilde). Tilsvarende systemer finnes også andre steder på jorda, for eksempel i Tyrkia. Mindre mektige kalktuff-forekomster finnes spredt i tilknytning til arealenheter av sterk kaldkilde i kalkrike områder, for eksempel i Gudbrandsdalen (Oppland). Kalktuffer bevarer planter og dyr og kan fungere som arkiv for utvikling av plante- og dyrelivet over tid, på samme vis som innsjø- og torvsedimenter.