Den naturgitte objektgruppa tre med spesielt livsmedium (4TL) omfatter fem kategorier (objektenheter) av sammensatte livsmedium-objekter (enkelttrær), som består av livsmedium-hovedtypene 'levende vedaktige planter', 'ved-livsmedier' og 'på bark'.

For å tilhøre objektgruppa, må objekter (trær) inneholde spesifikke mikrohabitater som normalt utvikles med økende størrelse og alder på treet, og som er kjent for å gi opphav til særpreget assosiert artssammensetning. Tre med spesielt livsmedium (4TL) defineres som egen objektgruppe separat fra objektgruppa gammelt tre (4TS) fordi de spesifikke mikrohabitatene også kan forekomme på mindre trær.

Valg av måleskala:

Ved valg av måleskala for å angi antall trær med spesielle egenskaper, må flere hensyn veies mot hverandre. Standard måleskala for angivelse av disse variablene er T4, det vil si antall dødvedenheter i den aktuelle klassen pr. dekar (daa), forenklet ved angivelse på 2-logaritmisk T4-skala. Det er åpning for bruk av T3 (antall pr. daa) som sekundærmåleskala. Dersom det viser seg at den forenklete logaritmiske skalaen (T4) gir for grove estimater, bør det vurderes om angivelsene skal være pr. hektar (1 ha = 10 000 m2) i stedet. Presisjonen i nedre del av en logaritmisk skala (se Tabell A1–2; skalaer T2 og T4) bestemmes av flatemålenheten som legges til grunn for registrering.

Tre med brannspor forekommer i skogsmark som tidligere har vært utsatt for brann. Store, gamle trær har større sjanse for å overleve en brann enn små trær. Med økende trealder øker derfor sannsynligheten for at et tre har overlevd (og huser spor etter) flere branner. Utbredelsen av trær med brannspor, lokalt så vel som regionalt, gjenspeiler forskjeller i brennbarhet mellom treslag [for eksempel er granskog mindre brannutsatt enn furuskog; Tryterud (2003)], lokale miljøfaktorer (blant andre fuktighet) og regionale miljøfaktorer (temperatur og nedbør); se for eksempel Zackrisson (1977), Engelmark (1987), Mysterud & Bleken (1997) og Niklasson & Granström (2000). I det fuktige klimaet som kjennetegner store deler av Norge, finnes større skogsområder som har ikke har brent på minst 1 500 år (Ohlson & Tryterud 1999, Ohlson et al. 2009). Brent ved er livsmedium for spesialiserte insekter (Muona & Rutanen 1994).

Trær med hengelav [skjegglav-arter (slektene Alectoria og Bryoria) og strylav (Usnea)] huser et vesentlig høyere mangfold, ikke bare av lavartene sjøl men også av edderkoppdyr, insekter m.m., enn trær uten hengelav. Hengelav er viktige viktige levesteder (også skjulesteder) for edderkoppdyr og en rekke smådyr, deriblant insekter (Pettersson 1996, Gunnarsson et al. 2004). Dyr i hengelavkoloniene er i sin tur viktig matkilde for fugler.

Et tre tilhører objektenheten hult lauvtre (4TL–HL) når følgende to betingelser er oppfylt:

  1. Treet er et stort lauvtre [trestørrelse (se nedenfor) «stor», dvs. med diameter > 30 cm.
  2. Treet inneholder minst en hulhet i ved, slik dette begrepet er definert nedenfor.

Eventuell forekomst av hult lauvtre bestemmes av om skogen blir forstlig drevet og i tilfelle hvordan, samt av eventuelle store ’naturlige katastrofer’ (insektangrep, stormfelling, brann, etc.) den har vært utsatt for. Sannsynligheten for at et tre er hult øker med alder og trestørrelse. Trær som tilfredsstiller definisjonen av hult lauvtre forekommer også utenfor skogsmark, for eksempel på tresatte arealenheter med (T32) Semi-naturlig eng, på åkerholmer i intensivt drevet (sterkt endret) jordbruksmark og på annen sterkt endret fastmark (tuntrær, parktrær, allétrær etc.). Grensetrær mellom eiendommer får ofte stå lenge nok til å tilfredsstille kravene både til gammelt tre (4TG), de store størrelsesklassene (jf. trestørrelse (4TS) og hult lauvtre.

Hule lauvtrær er særlig viktig for insektmangfoldet, noe som vises av at hele 53 rødlistete insektarter ble funnet ved kartlegging av insektfaunaen på 30 hule eiker på 6 ulike lokaliteter i Sør-Norge i 2006 (Sverdrup-Thygeson et al. 2007).

Rikbarkstrær inngår i trær med spesielt livsmedium (TL) fordi det, liksom i mange andre økosystemer, er en klar sammenheng mellom pH i bark og artsrikdom av epifytter, både moser (Bates 1992) og lav (se f.eks. Gauslaa 1985, 1995). En rekke karakteristiske lavarter, som f.eks. lungenever (L. pulmonaria), skrubbenever (L. scrobiculata) og sølvnever (L. amplissima); samt de mindre vanlige fossenever (L. hallii), fjellnever (L. linita) og kystnever (L. virens), er knyttet til trær med bark med relativt høy pH. Epifyttiske lavsamfunn der disse artene dominerer, blir ofte beskrevet som ’lungeneversamfunnet’, som f.eks. i MiS (Anonym 2001–02) benyttes som indikator på stor artsrikdom av epifyttiske lav og moser (se f.eks. Gauslaa 1985, 1995, Ellis & Coppins 2007).

Sprekkebark kan forekomme hos de fleste treslagene, men er vanligst hos eik og furu som i utgangspunktet har den groveste barkstrukturen vi normalt finner blant skogstrærne våre. Disse artene kan få barksprekker som er over 10 cm dype. Andre arter som kan utvikle sprekkebark er gran, alm, bjørk, osp og selje.

Forklaring av begreper

Variabelkoden XXyy eller XX angir treslag. Koden inneholder forkortet latinsk slektsnavn (XX), eventuelt også artsnavn (yy) i henhold til den standardiserte kodelista i Tabell D1–2.

Definisjonen av trestørrelse (= dimensjon på dødvedenheter) følger måleskalaen D7 for diametereklasse (se Tabell A1–3). Denne inndelingen svarer til trinninndelingen av den ‘lokale basisøkoklinen’ diameterklasse (DI) i NiN versjon 1.

Brannspor på trær omfatter alle synlige, tydelige spor etter tidligere skogbranner på trær. først og fremst brannlyrer; flekker av eksponert, svidd ved som ennå ikke er fullstendig innesluttet under ny bark. Også brannspor på stående, døde trær skal registreres som trær med brannspor.

Begrepet tre med hengelav er tentativt definert som i MiS (Anonym 2001–02). For å telles som et tre med hengelav må det være mulig å plassere minst ei rute på 1 m2 loddrett inntil treet, som betraktet fra siden har minst 10 individer eller grupper av hengelav som er lengre enn 10 cm. Det er ingen nedre grense for størrelse for å kvalifisere som tre med hengelav

Begrepet hulhet i ved er definert i NiN versjon 1 [der «hulhet i ved» er lokal «basisøkoklin» mikrohabitat: planter (MI–A), trinn AY11], som følger: «større helhet i ved oppstått ved at deler av kjerneveden er totalt nedbrutt (av råtesopp) slik at det har oppstått et hulrom i stammen med indre diameter > 5 cm (hulrommets diameter er en viktig egenskap ved hulhet i ved); i bunnen av hulheten finnes ansamlinger av tremold (> 5 cm tjukt lag) som består av løse vedrester som er helt eller delvis nedbrutt av sopp, eventuelt også spist eller på annen måte bearbeidet av invertebrater». Tremold kan ha ulike farger og varierende konsistens; rødfarget oppråtnet trevirke benevnes gjerne rødmold. Hulrom i ved som ikke tilfredsstiller definisjonen over, gir ikke grunnlag for å tilordne et tre til objektenheten hult lauvtre.  Et eksempel på en kategori av slike hulrom er «råtehull i ved» [mikrohabitat: planter (MI–A), trinn AY10C i NiN versjon 1], definert som «avbarket flekk på trestamme eller, oftere, festepunktet for ei tidligere grein hvor råte har åpnet vedoverflata og råten strekker seg inn i veden (råtehull som omsluttes av aktivt voksende callusbark må ha diameter > 5 cm for å betraktes som et permanent mikrohabitat); råtehull har ingen eller minimal ansamling av tremold i bunnen (< 5 cm tjukt lag)».  Hakkespetthull kvalifiserer ikke automatisk til typifisering som hult lauvtre. De fleste hakkespetthull kvalifiserer som «råtehull i ved», men har oppstått ved råteangrep fra vedens ytterside, for eksempel i et tidligere greinfeste. Hulheter som (også) tilfredsstiller definisjonen av «hulhet i ved» kjennetegnes ved å ha oppstått ved nedbrytning av kjerneved og, oftest, ved å ha rødmold i bunnen av hullet.

Begrepet rikbarkstre er vanskelig å definere entydig. Til tross for dette, har begrepene ’fattigbark’ og ’rikbark’ vært i hyppig bruk siden 1940-tallet. Det finnes imidlertid lite empirisk materiale som dokumenterer forskjeller mellom treslag med hensyn til barkens surhetsgrad (og innhold av mineralnæringsstoffer), og hvordan denne påvirkes av variasjon langs viktige LKM. Du Rietz (1945) gjorde imidlertid en stor mengde pH-målinger i bark fra trær i Sverige, som ble lagt til grunn for inndeling av kalkinnhold (KA) i tre kategorier: ’extremfattigbark’, ’fattigbark’ og ’rikbark’. Liksom for tilsvarende begrepsbruk anvendt på myr (’extremfattigkärr’, ’fattigkärr’, ’rikkärr’, ’extremrikkärr’; Du Rietz 1949), presiserer Du Rietz at begrepene ’fattig’ og ’rik’ i disse sammenhengene bare adresserer artsfattigdom/artsrikdom. Det er imidlertid en klar sammenheng mellom artsrikdommen på bark og barkens pH, liksom det er mellom artsrikdom og vann- og torv-pH i myr (Sjörs 1952). Etter hvert har det etablert seg en begrepsbruk der grensa for rikbark trekkes ved pH = 5,0 (se for eksempel Anonym 2001–02). Det store materialet av pH-målinger i bark av ulike treslag som Du Rietz refererer til i 1945-arbeidet (Du Rietz 1945), som er referat fra et foredrag om temaet, ser imidlertid ikke ut til å ha blitt bearbeidet vitenskapelig. Hans resultater kan oppsummeres i følgende tabell:

Tentativ fordeling av treslag på trinn langs LKM kalkinnhold (KA) på grunnlag av normalt variasjonsområde for pH i bark [data fra Du Rietz (1945)]. Observasjoner som av Du Rietz ble karakterisert som avvikende er satt i parentes. Tentative basistrinn langs kalkinnhold (KA) er angitt som: a = svært kalkfattig, bc = temmelig og litt kalkfattig, de = intermediær, fg = litt og temmelig kalkrik, h = svært kalkrik, i = ekstremt kalkrik. Feil skrift markerer treslag som inngår i rikbarksbegrepet.

Kode

Treslag

pH i bark

KA-basistrinn

ACpl

lønn (Acer platanoides)

6,1–6,9

hi

FRex

ask (Fraxinus excelsior)

(5,0–)5,3–6,4

gh

ULgl

alm (Ulmus glabra)

5,3–5,4

gh

POtr

osp (Populus tremula)

(4,3–)5,3–5,6

fg

TIco

lind (Tilia cordata)

4,8–5,6

fg

SOau

rogn (Sorbus aucuparia)

4,6

de

QU

eik (Quercus spp.)

3,6–4,8

bcde

AL

or (Alnus spp.)

4,2–4,6

cd

BE

bjørk (Betula spp.)

4,1–4,3

bc

PIab

gran (Picea abies)

3,4–3,8(–4,5)

ab

PUsy

furu (Pinus sylvestris)

Tabellen viser at det ikke er mulig å trekke en helt skarp grense mellom ‘rikbarkstrær’ og ‘fattigbarkstrær’; rogn (og selje, som ikke er undersøkt av Du Rietz) står i en mellomstilling. Tabellen viser også at trær med vesentlig høyere pH enn normalt for arten kan forekomme under spesielle lokale (edafiske) forhold. Tabellen viser også at spisslønn står i en særstilling når det gjelder bark-pH. Dersom man ønsker å operasjonalisere begrepet ‘rikbarkstre’ på grunnlag av treslag alene, understøtter tabellen en definisjon av ‘rikbarkstre’ som inkluderer lønn, ask, alm, lind og osp, mens eik, hengebjørk og svartor ikke inkluderes. Denne definisjonen er benyttet i NiN versjon 2.1.

Fordi artsrikdommen av lav og moser øker med trærnes alder (og størrelse), er 20 cm (nokså stort tre) satt som nedre størrelsesgrense for å telle som rikbarkstre.

Sprekkebark er definert i NiN versjon 1 som «oppsprukket bark (forekommer fortrinnsvis på eldre og/eller soleksponerte trær)». Unge trær har glatt, tynn bark. Med tiden øker barkens tjukkelse og stabilitet samtidig som den gradvis sprekker mer og mer opp. Betegnelsen «kvalifisert sprekk i bark» brukes om sprekker med dybde minst 4 cm i en lengde av minst 10 cm. Et område på overflaten av et tre må ha minst 8 kvalifiserte sprekker pr. m2 for å kalles «sprekkebark», og et «tre med sprekkebark» må ha minst 25 % av de nederste 2 m av stammen dekket av sprekkebark».

Kommentarer

«Hult lauvtre» er egen kategori («miljøelement») i MiS, som defineres ved forekomst av hulrom i ved på samme måte som tilsvarende kategori i NiN (men med mindre presis definisjon). Også i MiS-instruksen presiseres at spettehull alene ikke er tilstrekkelig for tilhørighet til objektenheten hult lauvtre. I NiN utgjør sammensatte livsmedium-objekter som huser spesifiserte livsmedier en egen objektgruppe, mens «miljøelementet» «hule lauvtrær» etter MiS-metoden registreres som punktelement, uavhengig av konsentrasjon.

Definisjonen av «tre med hengelav» følger også MiS inntil ny kunnskap eventuelt utløser nye, mer hensiktsmessige definisjoner.