Landformer knyttet til kystprosesser (3KP) omfatter fem landformenheter, hvorav to markerer havnivåer og de tre øvrige er distinkte landformer skapt av bølgeerosjon.

Overgangen mellom hav og land er viktig, ikke bare økologisk, men også som åsted for landformdynamikk. Berggrunn og løsmasser eroderes på grunn av bølgeerosjon, men bølgeenergi forårsaker også at løsmateriale omfordeles eller avsettes. Landformer knyttet til kystprosesser (3KP) omfatter fem landformenheter, hvorav to (strandlinje og strandvoll) markerer havnivåer og de tre øvrige er distinkte landformer skapt av bølgeerosjon. Landformenhetene i landformgruppa landformer knyttet til kystprosesser (3KP) finnes langs nåværende kystlinje og i hele området som gjennom landheving har blitt tørt land.

–KG Kystgrotte. Bølgeerosjon og frostsprengning kan i fellesskap føre til dannelse av grotter i svakhetssoner i fjellet. Mange steder i Norge finnes harde bergarter, og da tar dannelse av ei kystgrotte lang tid. Det finnes ikke mange eller store kystgrotter langs dagens havnivå, men hevete kystgrotter på tidligere tiders havnivå finnes flere steder. Flere av disse ligger over marin grense og er følgelig formet av et havnivå fra før siste istid. Kystgrotter fungerer som sedimentfeller og representerer et viktig arkiv for forståelse av istidshistorie. De er også ofte viktige kulturminner fordi folk har benyttet dem som boplass (http://www1.nrk.no/nett-tv/natur/spill/verdi/79426). Landformen kystgrotte er entydig knyttet til natursystemtypen T5 Grotte og overheng.

–Hullet i Torghatten (Brønnøy, Nordland), som er 160 m langt, inntil 35 m høyt og 15–20 m bredt, er en av våre største kystgrotter. Hullet har åpning i begge ender fordi fjellet er erodert tvers igjennom. Hullet ligger 112 m o.h., det vil si omkring øvre marine grense (NiN[1]AR3: Fig. 2), og kan være dannet omkring slutten av siste istid eller tidligere, sannsynligvis som resultat av samvirkning mellom bølgeerosjon og frostforvitring. En gammel kystlinje finnes som en kant rundt fjellet (bremmen på hatten som fjellet er navnsatt etter).

– KK Kystklippe dannes der landmasser stiger brått opp av havet. Begrepet «kystklippe» brukes ofte i en vid og uspesifikk betydning om kyststrekninger med fast fjell i dagen. I NiN versjon 1 er imidlertid kystklippe en distinkt landformenhet som oppstår fordi havet har opprettholdt ei bratt kystlinje ved å erodere bunnen av en klippe. Havvannet er særlig effektivt som formende agens der bølgene bryter mot lagdelt fjell som består av erosjonssvake bergarter og/eller der frostforvitringen er sterk. Forvitret materiale faller ned og fraktes bort med havvannet, eventuelt etter erosjon til mindre partikler. I likhet med de aller fleste landformenheter, kan en høy kystklippe være resultatet av en svært lang formgivende prosess, og disse prosessene kan ha vært mer aktive i tidligere tider. En vertikal klippe har imidlertid, i motsetning til en svakere hellende kystlinje, kontinuerlig vært utsatt for bølgeerosjon og andre landformdannende prosesser gjennom tusener av år (kanskje hele landhevningsperioden etter siste istid). Breerosjon under istider kan også ha bidratt til å forme kystklipper, både ved erosjon og ved å frakte bort forvitret materiale.

– Kystklipper kan være inntil flere hundre meter høye, og forekommer langs det meste av kysten, særlig fra Vestlandet og nordover. Norges mest kjente kystklippe er Nordkapp (Nordkapp kommune, Finnmark).

– RA Rauk. Dersom erosjonsprosessene som fører til dannelse av kystklipper vedvarer, kan frittstående kystklipper bli fullstendig erodert vekk. Et seint stadium i denne prosessen er at deler av klippeformasjonene blir stående igjen som erosjonsrester i form av tårn av fjell, mer eller mindre isolert fra selve kystklippen. Et slikt tårn er en rauk. Rauker kan være omgitt av vann på alle kanter eller de kan stå på tørt land som følge av landheving. Rauker er relativt små former som finnes både langs eksisterende havnivå, for eksempel Syltefjordstauran i Båtsfjord (Finnmark), og langs tidligere kystlinjer, for eksempel hovedlinjen.

– SL Strandlinje. Overgangen mellom hav og land er en viktig grense, ikke bare på grunn av de drastiske endringene i miljøforholdene som finner sted i fjærebeltet (NiN[1]AR3), men også fordi de kreftene som virker der er viktige landformdannende prosesser. Materiale som tilføres fra landsiden har en tendens til å bli avsatt i eller nær fjærebeltet, vannsprut øker frostsprengningsaktiviteten og bølger har både eroderende og transporterende kraft. Alle disse prosessene virker sammen og fører til dannelse av markerte strandlinjer, både i fast fjell og i løsmasser. Ofte reflekterer én og samme strandlinje hele mangfoldet av prosesser, både erosjon og avsetning, og inneholder former både i løsmasser og i fast fjell. Ei strandlinje som er hevet opp over dagens havnivå på grunn av landheving, betegnes «hevet strandlinje». Strandlinjer som består av en kombinasjon av erosjonsformer og avsetningsformer framviser ofte variasjon i kornstørrelse og markfuktighet, og kan også inneholde kildeforekomster (V4 Kaldkilde).

– Strandlinjer formes lettest og raskest i løsmasser. Små strandlinjespor finnes langs kysten og langs bredden av de fleste innsjøer. Kraftig markerte strandlinjer tar imidlertid lang tid å forme, og finnes derfor bare unntaksvis langs dagens kystlinje. Dels skyldes dette at de formgivende prosessene ikke er sterke nok, dels skyldes det landhevingen som gjør at prosessene ikke får virke lenge nok på samme sted. Tidligere havnivåer har imidlertid formet omfattende (kilometerlange) strandlinjesystemer. Hovedlinjen er betegnelsen på et markert strandlinjesystem som kan ses mange steder langs norskekysten (særlig tydelig i Nord-Norge). Hovedlinjen ble dannet ved havnivået ved slutten av siste istid, for 12 800–11 500 år siden (Yngre Dryas), samtidig med Raet, som er det mest omfattende brerandssystemet i Norge og ofte betegnes hovedtrinnet

– I Nord-Østerdalen og flere andre østlandsdaler fantes ved slutten av siste istid store bresjøer. I disse bresjøene ble det dannet strandlinjer som vi i dag finner igjen som vannrette striper i dalsiden. I Nord-Østerdalen kalles denne formtypen for «sete».

–SV Strandvoll. På eksponerte kyststrekninger kan bølger (og strøm) få sterk nok kraft til både å erodere og til å transportere materiale. Alle som har sett havet i storm, har opplevd styrken på denne kraften. Havtransportert materiale i form av drivved og tang, i dag også søppel, kastes opp på land og danner voller av overveiende organisk materiale som, dersom de er store nok og/eller varer lenge nok, gir grunnlag for natursystem-hovedtypen driftvoll. Når havbunnen like utenfor kysten er dekket av store løsmasseavsetninger, vil også stein, grus og sand kunne føres på land og kastes opp i strandvoller. Vedvarende materialtilførsel gjør at strandvollene får en veldefinert form og blir varige. Strandvoller blir også tydeligere markert i terrenget ved at bølgene har en tendens til å grave i fjærebeltenivået rett under dem. Strandvoller er ofte dekket av et sjikt dominert av grovere mineralmateriale enn i omgivelsene, steindominans er typisk på grusstrand og grusdominans på sandstrand. Dette mineralmaterial-dekket er imidlertid sjelden mer enn et par meter dypt. Langs kyster som hever seg, slik norskekysten har gjort helt siden siste istid, avsettes på steder som er disponert for strandvolldannelse stadig nye strandvoller under hverandre. De viktigste årsakene til at slike strandvollfelter kan mangle stabil vegetasjon av flerårige plantearter, sjøl etter å ha ligget på tørt land i mange tusen år, er en kombinasjon av at substratet er grovt og ofte består av rundslipte steiner, god drenering (tørkeutsatthet) og ofte også kraftig eksponering for vær og vind.

– Strandvoller finnes langs hele kysten. Særlig mange store strandvollfelter finnes i Finnmark. Et eksempel på et velutviklet strandvollfelt, med mange strandlinjer over hverandre, finnes nord for Steine på vestsiden av øya Leka (Leka kommune, Nord-Trøndelag). Mange steder finnes strandvoller som er så overgrodd av vegetasjon at de er vanskelige å se i terrenget.