Polycera faeroensis Lemche, 1929

Polycera faeroensis kan bli opptil 45 mm i lengde. Den har en lang, slank og snegleformet kropp. Foten er smal og danner en lang spiss hale bakerst på kroppen. Ryggsiden er glatt, men danner en rudimentær kappekant på hver side mellom munnsløret og gjellebusken. Foran på hodet danner kappa et tydelig slør som er besatt av 9 til 10 lange, tynne og fingerformede kapetuberkler (maksimalt 14). Rinoforene mangler slire og er lange og kraftige med en lamellat klubbeformet topp med 18 (maksimalt 25) lameller på hver rinofor. Bak på kroppen sitter gjellebusken som består av 6 til 7 (maksimalt 11) unipinnate (enkelt forgreinede) gjeller. På hver side av gjellebusken finner vi 2 til 5 par med koniske og korte kappetuberkler som er satt på en opphøyd kappekant.

Kroppsfargen er gjennomsiktig hvit, og har ulike variasjoner av ytre pigmentering med gule eller guloransje flekker og striper.

Den aller enkleste fargevarianten har ingen pigmentering på ryggsiden, kun guloransje pigmentering på tuppen av munntentaklene, rinoforene, gjellebusken og kappetuberklene, samt en stripe på halen. Deretter finner vi en økende grad av guloransje flekker og striper på ryggsiden, der kappekantene ofte danner en kontinuerlig guloransje stripe på hver side fra gjellebusken og ut til munnsløret. Den sjeldneste fargevarianten har i tillegg til guloransje flekker og striper, en brungrå pigmentering som dekker hele ryggsiden.

Arten har sin utbredelse fra Færøyene til de Britiske øyene, Nederland, Sverige og Norge.

Det er gjort få sikre observasjoner av arten i våre farvann, og i og med at søsterarten Polycera kernowensis nå er skilt ut fra Polycera faeroensis, er utbredelsen langs norskekysten usikker. Tidligere funn av Polycera faeroensis er gjort fra Askøy, Fedje og Solund på Vestlandet, fra Hustadvika, Averøya og Ørlandet i Midt-Norge og Loppa i Finnmark.

Polycera faeroensis er sjelden å finne på grunt vann, og vanligere å finne fra 20 meters dyp ned til 200 meter. Den spiser på greindannende mosdyr som Caberea ellisi samt arter innen slekten Scrupocellaria.

Den hvite eggmassen legges i et relativt kort, buet bånd, iblant i en løs sirkel eller kveil. Eggene legges typisk på eller i nærheten av mosdyrene som er føden. Eggmassen kan inneholde opptil 10 000 egg. Ved de britiske øyer er egglegging rapportert fra mai til september.

Polycera faeroensis ble beskrevet fra Færøyene av den danske bløtdyrforskeren Henning Lemche i 1929. Selv om Polycera faeroensis har morfologiske karakterer som gjør den unik blant de andre artene av Polycera som finnes i nordeuropeiske farvann, er arten lite kjent.

I 2021 kom en undersøkelse av artene nærmest beslektet med Polycera quadrilineata og slo fast at Polycera faeroensis har en søsterart som ble beskrevet som Polycera kernowensis. Denne har mange av de samme pigmentvariasjonene som finnes hos P. quadrilineata, P. norvegica og P. faeroensis, men den skiller seg ut ved å være relativt upigmentert med bare guloransje pigment på tuppen av munntentakler, rinoforer, gjellebusk og gjelletuberkler. Den har også relativt mange munntentakler (flere enn 6), og har nok tidligere blitt blandet sammen med Polycera faeroensis. Artene kan skilles på at det bare er P. faeroensis som har en redusert kappekant på ryggsiden samt flere par med gjelletuberkler ved gjellebusken, noe som mangler hos de andre artene av Polycera.

Navnet på slekta Polycera kommer fra latin og betyr mangehornet.

Artsnavnet faeroensis henviser til at arten er funnet og beskrevet fra Færøyene.

Bakken T, Evertsen J og Skauge C. Polycera faeroensis Lemche, 1929. www.artsdatabanken.no/Pages/300863. Nedlastet <dag/måned/år>.