Tilstandsvariabelen er sammensatt og beskriver grad av menneskelig påvirkning i et skogbestand (normalskog eller naturskog), samt skogbestandets suksesjonsstadium eller utviklingsfase.

Den sammensatte tilstandsvariabelen skogbestandsdynamikk (7SD) plasserer en skogbestand først på grunnlag av type av bestandsdynamikk i to kategorier, «normalskog» (= produksjonsskog), det vil si «skogbestand som er forstlig drevet i henhold til skogbrukets standarder og med de til en hver tid gjeldene tekniske hjelpemidler», og «naturskog», det vil si «skogsmark med skogbestand framkommet ved naturlig foryngelse av stedegent genmateriale, der menneskelig påvirkning har funnet sted i så liten utstrekning, for så lang tid tilbake, eller er utført på en slik måte, at skogsmarkssystemets naturlige struktur, sammensetning, og økologiske prosesser dominerer».

Denne todelingen blir i seg sjøl oppfattet som en binær variabel, naturskogsdynamikk (7SD–0), der ‘forekomst’ angis for skog med en bestandsdynamikk som i store trekk samsvarer med naturskogens. Også skog med synlige spor etter tidligere skogbruksdrift, ’naturskognær skog’, skal tilordnes naturskog hvis, men bare hvis, den tilfredsstiller spesifikke inngangskriterier. Normalskogen er altså negativt karakterisert i forhold til naturskogen. Definisjonene av normalskog og naturskog skiller seg på et vesentlig punkt: Normalskogsdefinisjonen adresserer skogbestand uavhengig av hvilken naturtype skogbestandet tilhører, mens definisjonen av naturskog derimot forutsetter at skogbestandet tilhører (en eller annen hovedtype for) skogsmark. Det innebærer at alt tresatt areal med utstrekning over 250 m2 og som ikke faller inn under naturskogsbegrepet, inkludert semi-naturlig og sterkt endret mark, f.eks. T32 Semi-naturlig eng, T34 Kystlynghei, T38 Treplantasje, T44 Åker og T45 Oppdyrket varig eng skal kunne karakteriseres ved hjelp av enkeltvariabelen normalskogbestandets (produksjonsskogens) suksesjonsstadier (7SD–NS). Bestandsdynamikken i normalskogen, som typisk er tilnærmet ensaldret og én- eller fåsjiktet, beskrives som en (rask), i stor grad forutsigbar suksesjon med fem stadier, fra åpen fase f.eks. etter flatehogst (trinn 1, skog under fornying), til gammel (produksjons)skog (trinn 5). En gammel skog som ikke hogges vil etter hvert endre karakter. Gamle trær dør og faller, ofte i små grupper, og tresjiktslukene tettes ved at småtrær vokser opp og blir store. Gradvis endrer dynamikken seg fra en suksesjonsprosess til en prosess som er mye mindre forutsigbar og der mye skjer på finere romlig skala enn i hogd skog der hogstflatestørrelsen bestemmer bestandsstørrelsen. Dette er beskrivelsen av naturskogsdynamikk. Naturskog (og naturskognær skog) kjennetegnes ved med mye død ved, ofte også stort artsmangfold. I likhet med normalskogen inneholder naturskogen en veksling mellom ulike faser, men disse danner en mosaikk av ‘småbestander’ og ikke én suksesjonsserie som i normalskogen. Flekkene i denne mosaikken kan ha svært liten utstrekning, glir ofte gradvis over i hverandre og kan være vanskelig å avgrense.  Sammensetningen (arealandelene) av fire ulike utviklingsfaser – optimalfasen, aldringsfasen, forfallsfasen og foryngelsesfasen – som er enkeltvariabler innenfor naturskogens utviklingsfaser (7SD–NU), brukes til å beskrive bestandsdynamikken i et naturskogsbestand. Som flerdimensjonal tilstandsvariabel består skogbestandsdynamikk (7SD) altså av to enkeltvariabler, hvorav én (7SD–NU) igjen er flerdimensjonal.

Definisjon av begrepene «normalskog» og «naturskog»

Begrepet ‘normalskog’ brukes i Landsskogtakseringen (Anonym 2011) om tresatt areal som verken er naturnær skogsmark eller naturskog, eller treplantasje (i Landsskogtakseringens instruks brukes begrepet ‘plantasjeskog’); det vil si skogmark som er forstlig drevet i henhold til skogbrukets standarder og med de til en hver tid gjeldene tekniske hjelpemidlene. Et alternativt begrep er ‘produksjonsskog’. Med økende bestandsalder (og tid siden siste tømmeruttak), mister normalskogen gradvis sporene etter forstlig drift. Dersom denne prosessen får fortsette uavbrutt, ender den i en skogsmark uten spor etter hogst og med en fullt ut naturlig dynamikk. Dette endepunktet har blitt beskrevet som naturskog eller endog som ‘urskog’. Naturskogsbegrepet er imidlertid ikke enkelt å definere entydig, og i NiN versjon 1 ble det konkludert at det var så vanskelig å skille mellom gammel normalskog og gammel naturskog at det ikke var hensiktsmessig å dele gammelskogen på et slikt grunnlag. En stadig strøm av ny kunnskap underbygger imidlertid at skogsmark der de naturgitte prosessene rår, skiller seg fra normalskog i artsmangfold og artssammensetning. I boreal skog der tresjiktet får utvikle seg fritt (uten menneskepåvirkning av noe slag), finner det vanligvis sted en flekkvis regenereringsdynamikk. Trær dør gruppevis og regenerering foregår først og fremst i åpninger i tresjiktet fordi lys er en begrensende faktor både for spiring og overlevelse av unge treplanter (Hofgaard 1993, Kuuluvainen 1994). Skogsmark som har fått utvikle seg fritt gjennom mange hundre år består derfor av en mosaikk av flekker, av ulike størrelser og i ulike utviklingsfaser (Sernander 1936, Hytteborn & Packham 1985, Kuuluvainen et al. 1998). Slik skogsmark har store mengder død ved i alle nedbrytningsstadier og dimensjoner, og et høyt artsmangfold.  Hofton & Gaarder (upubl. notat) oppsummerer også nyere litteratur som påviser variasjon (oftest økning) i artsmangfoldet med økende tid siden hogst og økende grad av naturskogspreg.

Det finnes mange definisjoner av begrepet ’naturskog’, og begrepet er brukt i mange sammenhenger (Rolstad et al. 2002). ‘Naturskog’ brukes ofte som et forvaltningsbegrep med en klar implisitt verdivurdering eller politisk intensjon (skogsmark som bør unntas hogst, eller som bør underlegges vern). Det brukes også som et naturbeskrivende begrep (f.eks. i Landsskogtakseringen; se Anonym 2011). Rolstad et al. (2002) foreslår følgende (verdinøytrale) definisjon av ’naturskog’ til bruk i Norge:

«naturskog = skog framkommet ved naturlig foryngelse av stedegent genmateriale der menneskelig påvirkning har funnet sted i så liten utstrekning, for så lang tid tilbake, eller er utført på en slik måte, at skogens naturlige struktur, sammensetning, og økologiske prosesser ikke er endret i vesentlig grad»

Denne definisjonen skiller seg fra andre naturskogsdefinisjoner først og fremst ved ikke å inneholde krav til ’kontinuitet’ (se NiN[1] Artikkel 1, kapittel D3c, for drøfting av kontinuitetsbegrepet) over flere skoggenerasjoner. Skogstrebestander som kommer opp etter skogbrann blir for eksempel inkludert i Rolstad et al. (2002) sin naturskogsdefinisjon. Denne definisjonen inkluderer dessuten skogsmark som blir, eller har blitt, påvirket av mennesker på en måte som etterlikner naturlige prosesser. Som også Rolstad et al. (2002) påpeker, er deres naturskogsdefinisjon så generell at den ikke kan brukes, for eksempel til kartlegging av naturskog, uten at det utvikles et eksplisitt kriteriesett. I NiN versjon 2 blir begrepet naturskog brukt i betydningen ‘skogsmark med trebestand framkommet ved naturlig foryngelse av stedegent genmateriale, der menneskelig påvirkning har funnet sted i så liten utstrekning, for så lang tid tilbake, eller er utført på en slik måte, at skogsmarkssystemets naturlige struktur, sammensetning, og økologiske prosesser dominerer’. Forskjellen fra Rolstad et al. (2002) sin definisjon er at NiN-definisjonen åpner for at enhver arealenhet skal kunne utvikle seg til en naturskog, gitt lang nok tid, uansett tidligere historie, og at det er skogbestandets observerbare egenskaper som skal bestemme om et areal skal karakteriseres som naturskog eller som normalskog.

Ideelt sett burde en inndeling av skogsmark i to (eller flere) kategorier for ulik skogbestandsdynamikk vært basert på multivariate analyser av samvariasjon mellom ulike skogstrukturegenskaper, eventuelt også på variasjon i artssammensetning som ble sett i sammenheng med variasjonen i disse strukturegenskapene. Slike analyser er foreløpig ikke utført, og kriteriesettet som skal brukes for å skille gammel normalskog (7SD–NA∙5) fra naturskog som skal beskrives ved sammensetningen av utviklingsfaser (7SD–NU) er derfor baseres på ekspertvurderinger av samvariasjonsmønstre mellom observerbare kjennetegn på naturskog slik disse er beskrevet i Rolstad et al. (2002) og sammenstilt av Hofton & Gaarder (upbl. notat; NiNnot128).

Naturskogsbestand avgrenses fra omkringliggende normalskogbestand på grunnlag av seks kriterier:

Inngangsverdier for naturskog (7SD–N) i NiN versjon 2. Tallgrunnlag: Data fra Landsskogtakseringen (R. Eriksen, pers. medd.).

Egenskap

Variabel i NiNs beskrivelsessystem

Inngangsverdi

Grunnforutsetninger

7FA

diverse variabler i KTV 6

uten eller med svært svakt innslag av fremmede arter (7FA∙1,2)

uten større tekniske inngrep

Hovedkriterium 1

Fullstendig mangel på spor etter hogststubber eller 

7SB–HS

7SB–HS = 0 (ingen spor etter hogststubber)

Hovedkriterium 2

Dødvedmengde (sum stående og liggende død ved)

4DG Stående død ved (gadder)

4DL Liggende død ved

> 50 % av total forventet dødvedmengde (summen av 4DG–0 og 4DL–0) i skog med naturlig dynamikk, med gitt dominerende treslag og gitt bonitet

Tilleggskriterium 1

Dødvedprofil for liggende død ved (dødvedkontinuitet)

4DL Liggende død ved

(a) lite nedbrutt (4DL–L)

(b) sterkt nedbrutt (4DL–S)

 

begge nedbrytningsklasser tilstrekkelig representert

både (a) og (b) > 25 % av inngangsverdien, beregnet for liggende død ved

Tilleggskriterium 2

Sjiktning

9TS Tresjiktstruktur

3 (flersjiktet)

Tilleggskriterium 3

Stort tre

4TS–TS Totalantall store trær

 minst 50 % av forventet antall store trær i skog med naturlig dynamikk (for definisjon av begrepet ‘stort tre’, se under variabelen 4TS)

 

Kriteriesettets inngangsverdier for hovedkriterium 2 og tilleggskriteriene 1 og 3 tar utgangspunkt i empiriske data (landsgjennomsnitt fra Landsskogtakseringen; R. Eriksen, pers. medd.) for treantall i gammel skog og skogsmark med tilnærmet naturlig dynamikk. Med dette som utgangspunkt er forventet dødvedmengde beregnet på grunnlag av dødvedobjektenes antatte normale varighet (tid før liggende dødvedobjekter ikke lenger er observerbare), for hvert dominerende treslag og hver bonitetsklasse.  Utgangspunktet for disse beregningene er [se beskrivelsen av liggende død ved (4DL)] at dødvedobjektenes varighet anslås til 80 % av et furutres forventete levealder, 50 % av et furutres forventete levealder og 35 % av et bjørketre (lauvtre) sin forventete levealder. Forventet dødvedmengde i skog dominert av furu, gran og bjørk (lauv) er dermed satt til henholdsvis 80, 50 og 35 % av mengden levende trær. Mengde kan måles som volum, grunnflatesum eller treantall. Antall trær med brysthøydediameter > 10 cm valgt som egenskap som skal nyttes ved vurdering av kriteriesettet. Antall trær er lett å estimere (eller telle) presist, og krever ikke tidkrevende registreringer. Inngangsverdier for hovedkriterium 2 er dermed gitt som 40, 25 og 17 % av forventet antall trær med brysthøydediameter > 10 cm , gitt treslag og bonitet. Tilleggskriterium 2 tar utgangspunkt i at 70 % av dødvedmengden normalt utgjøres av liggende død ved, og krever forekomst av minst 25 % av det forventete antallet liggende dødvedenheter i hver av nedbrytningsklassene. Tilleggskriterium 3 tar utgangspunkt i gjennomsnittsverdier fra Landsskogtakseringen for gammel skog og skogsmark med tilnærmet naturlig dynamikk. Følgende tabell gir inngangsverdiene for kriteriene:

Inngangsverdier for naturskogskriterier i NiN versjon 2. Tallgrunnlag: Data fra Landsskogtakseringen (R. Eriksen, pers. medd.). I ikke-produktiv skog (bonitet < 6) gjøres skjønnsmessige vurderinger.

H40

Volum m/bark, m3∙ha–1

Treantall, ha–1

Antall trær dbh > 10 cm, ha–1

Hovedkriterium 2

Totalt antall dødvedenheter, dbh > 10 cm, ha–1

Tilleggskriterium 1

Antall liggende dødvedenheter i hver nedbrytningsklasse, dbh > 10 vm, ha–1

Tilleggskriterium 4

Antall store trær (dbh > 40 cm), ha–1

Forventet antall

Inngangs­verdi

Forventet antall

Inngangs­verdi

Forventet antall

Inngangs­verdi

G23

508

1 147

851

426

213

298

74

84

42

G20

441

1 014

749

374

187

262

66

70

35

G17

390

1 020

746

373

187

261

65

48

24

G14

299

1 034

733

367

183

257

64

33

17

G11

213

1 020

686

343

172

240

60

20

10

G8

138

956

606

303

151

212

53

11

6

G6

95

933

537

268

134

188

47

8

4

F17–23

351

879

578

462

231

324

81

79

40

F14

288

914

603

483

241

338

84

37

19

F11

192

805

518

414

207

290

72

25

13

F8

134

704

460

368

184

258

64

14

7

F6

88

542

364

291

146

204

51

12

6

B20–23

281

1 326

805

282

141

197

49

121

61

B17

236

1 371

790

277

138

194

48

119

60

B14

171

1 283

682

239

119

167

42

102

51

B11

114

1 081

646

226

113

158

40

97

49

B8

61

1 056

528

185

92

129

32

79

40

B6

38

980

398

139

70

97

24

60

30

– Prosedyre for anvendelse av kriteriesettet:

1. Vurdering etter hovedkriterium 1: Areal med skogsmark som tilfredsstiller hovedkriterium 1 utfigureres som naturskog.

2. Vurdering etter hovedkriterium 2: Areal med skogsmark som tilfredsstiller hovedkriterium 2 utfigureres som mulig naturskog.

3. Vurdering etter tilleggskriteriene. Areal utfigurert fordi det tilfredsstiller hovedkriterium 2 vurderes med hensyn til tilleggskriteriene 1–3. Deler av det utfigurerte mulige naturskogsarealet (jf. punkt 2) som tilfredsstiller 2 av de 3 tilleggskriteriene utfigureres som naturskog.

4. Vurdering av unntak. Arealenheter for naturskog kan også utfigureres i følgende tilfeller (som må begrunnes i hvert enkelt tilfelle):

(a) For areal utfigurert som mulig naturskogsareal fordi det tilfredsstiller hovedkriterium 2, men som ikke tilfredsstiller 2 av de 3 tilleggskriteriene når dette skyldes naturlig bestandsreduksjon på tresatt areal (7SN) (enkeltvariabel innenfor 7SN skal angis) eller annen årsak som kan sannsynliggjøres, f.eks. lokale eller regionale miljøforhold.

(b) For areal som ikke tilfredsstiller hovedkriterium 2, når dette skyldes naturlig bestandsreduksjon på tresatt areal (7SN) (enkeltvariabel innenfor 7SN skal angis) eller annen årsak som kan sannsynliggjøres, f.eks. lokale eller regionale miljøforhold. Kravet til begrunnelse er sterkere for utfigurering av naturskog på dette grunnlaget enn når hovedkriterium 2 er oppfylt, og utfigureringen må også begrunnes. Spesielt hensyn skal tas til at inngangsverdiene ikke tar hensyn til at nedbrytningen av død ved går raskere på fuktigere og mer kalkrik mark (det vil si på høyere boniteter; se Edman et al. 2006).

Forklaring av begreper

Begrepene som beskriver skogbestander og trær i NiN versjon 2 følger Landsskogtakseringen (Anonym 2006b, 2011):

  • bonitet (= H40-bonitet): markas evne til å produsere trevirke, uttrykt ved trærnes overhøyde ved 40 års brysthøydealder (husholdningsalder)
  • brysthøydealder: alderen på et tre målt i brysthøyde, det vil si antall år siden treet nådde brysthøyde (1,3 m); bestemmes ved å telle årringer i en borkjerne tatt i brysthøyde
  • totalalder: alderen på et tre (tid siden etableringstidspunktet), det vil si summen av (estimert) alder opp til brysthøyde (1,3 m) og alder målt i brysthøyde (brysthøydealder)
  • husholdningsalder: ved fastsettelse av bonitet skal alderen til et tre om nødvendig justeres (reduseres) for nedsatt vekst i perioder hvor treet har vært undertrykt av andre trær
  • grunnflate (på tre): arealet av treets snittflate, målt i brysthøyde
  • grunnflateveid bestandsalder (= total husholdningsalder): gjennomsnittlig totalalder for alle trær innenfor et avgrenset område, beregnet med trærnes grunnflate som vekt
  • overhøyde (i trebestand): gjennomsnittshøyden på de 10 groveste trærne pr. dekar (1 000 m2)

Generelle kunnskapsbehov

Det er behov for sammenstilling av kunnskap om sammenhenger mellom bestandsalder, bonitet og viktige egenskaper ved skogsmark med relevans for biologisk mangfold, med sikte på en kritisk vurdering av kriterier for å skille gammel normalskog fra naturskog. Landsskogtakseringens data materiale er godt egnet til dette.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

Begrepet ‘sammenbruddsfase’ erstatter f.o.m. NiN versjon 2.1.0 begrepet ‘forfallsfase’, som ble brukt i NiN versjon 2.0, og som kan oppfattes som negativt verdiladet.