Gruppen omfatter seks landformenheter som er formet ved avsetning av elvetransportert materiale, enten i eller langs elveløpet eller der elveløpet møter en innsjø eller havet.

–DE Delta. Når elveløp møter innsjø eller hav reduseres vannhastigheten i elva brått, elva mister evnen til å transportere mineralmateriale og suspendert materiale i elvevannet avsettes på innsjø- eller havbunnen. Etter hvert fyller avsetningene opp innsjø- eller havbunnen fra elveoset og utover og det dannes et delta. Dersom materialtilførselen vedvarer, vil til slutt deltaoverflaten nå vannoverflaten som et skrånende sedimentlag utover i sjøen eller havet. Overflaten på et aktivt delta fungerer som en forlengelse av landmassen, som elva krysser på samme vis som den krysser andre landområder. Et aktivt delta består av en mosaikk av landsystemer og vannsystemer. Landformenheten delta kan inneholde flere naturkomplekser (landskapsdel-hovedtyper i NiN versjon 1) som overlapper hverandre; elveløp og/eller innsjø, fjærebelte-sjø og/eller fjord.

– Under avsmeltingen etter siste istid var elvene store og transporterte mye materiale. Mange og store deltaer ble dannet, for eksempel der breelvene munnet ut i store bredemte innsjøer eller i havet. På grunn av landhevingen (NiN[1]AR3) ligger de aller fleste istidsdeltaene nå (oftest) mye høyere enn dagens havnivå. Slike inaktive («fossile») deltaavsetninger er viktige sand- og grusressurser, og ofte utnyttet til grustak eller sandtak.

– På steder der det har gått store elveløp sammenhengende fra slutten av siste istid til i dag, finnes ofte terrasserte deltaavsetninger, det vil si deltaavsetninger i flere høydenivåer. Terrassene er rester etter deltaavsetninger som, etter en viss tid, er blitt gjennomskåret av elva. Over tid avsettes nye deltaavsetninger på et lavere nivå, som i sin tur gjennomskjæres etc. Slik har avsetningsdynamikken fortsatt fram til i dag. Resultatet er en rekke terrasser på ulike nivåer, de eldste øverst. I deltaer som i perioder eller hele tida har vært marine deltaer, har gamle deltaavsetninger blitt hevet over dagens havnivå ved landheving. Slike «deltaterrasselandskap» finnes langs hele norskekysten og også i innlandet på steder der det fantes store bredemte sjøer.

– Elveløp som krysser aktive deltaavsetninger kjennetegnes ved landformenhetene forgreinet elveløp, meander og kroksjø i landformgruppa elveløpsformer (3EL). Delta inneholder ofte våtmarkssystemer som har oppstått ved gjenvoksing av innsjøer [landformenheten gjenvoksningsmyr i landformgruppa torvmarksformer (3TM) er typisk]. Mange av de viktigste lokalitetene for en rekke organismer, ikke minst for trekkende fugl, i Norge, er grunne vann- og våtmarksforekomster i deltaer (disse inngår i begrepet «våtmark» i vid betydning, slik det blant annet ble brukt i arbeidet med «Verneplan for våtmarker» på 1970-tallet). Deltaområder er ofte under sterkt arealpress fra jordbruk, bebyggelse, industri og transport og har derfor betydelig forvaltningsfokus (http://www.dirnat.no/content.ap?thisId=500011967#Elvedelta).

– Aktiv deltadannelse finner sted over hele området som dekkes av NiN, både i tilknytning til ferskvanns- og saltvannsforekomster. Deltaer finnes i alle størrelser. Liksom elveslette og elvevifte, i prinsippet også leirslette, kan deltaer være mindre enn 1 ha, mens de største norske deltaene er flere km2 store. Hevete deltaer og andre deltaer dannet i bredemte sjøer mot slutten av istiden er vanlig langs hele kysten og i innlandet.     

– Som eksempler på store deltaområder kan nevnes: Tana sitt store deltaområde i Tanafjorden (Tana, Finnmark); Glomma sitt delta ved munningen i innsjøen Øyeren ved Lillestrøm (Skedsmo, Akershus), som er et av Norges største innlandsdeltaer; Grimsmoen i Folldal (Hedmark), et ca. 10 km2 stort deltaområde som for det meste ikke lenger er aktivt, størsteparten av materialet ble avsatt i store bredemte innsjøer, men ligger i dag på tørt land (Grimsmoen er et av de største deltaområdene av denne typen i Norge); Nigardselva (renner fra Nigardsbreen, en brearm til Jostedalsbreen) sitt delta der elva renner ut i Nigardsvatnet, dette deltaet er bare 50–60 år gammelt og ligger innerst i Nigardsbreens breforland (i nabodalen, Stordalen, er en tidligere innsjø helt fylt igjen av bresedimenter og hele dalbunnen er dekket av en stor elveslette eller sandur, Fåbergstølsgrandane).

–EB Elvebanke. Strømforholdene i elver varierer kontinuerlig, både i rommet og over tid, og forårsaker variasjon i elvers transportkapasitet og transportkompetanse (NiN[1]AR14, kapittel A). I perioder og på steder med høy tendens til at materiale avsettes, dannes elvebanker («elveører») av sand, grus og stein (NiN[1]AR14, kapittel B). Elvebanker kan ligge midt ute i elveløpet eller langs elveløpskanten. I perioder med stor flom øker både transportkapasiteten og transportkompetansen, elvebankene eroderes og tidligere avsatt materiale flyttes nedover elveløpet. Elvebanker er derfor ikke stabile, men har en tendens til hele tiden å skifte form og plassering. Variasjon i flomutsatthet innenfor et elveløp og over tid kommer til uttrykk som variasjon i tendensen til gjengroing med flerårig vegetasjon og i fordelingen av natursystem-hovedtypene T18 Åpen flomfastmark og T30 Flomskogsmark.

– Elvebanke er, liksom levé, en vanlig forekommende, gjerne relativt liten landform med lengde fra noen få meter til noen få hundre meter og bredde opp til noen titalls meter.

–EL Elveslette dannes når smale innsjøer (fjordsjøer) til slutt blir fylt helt opp av fine sedimenter. Det islandske begrepet «sandur» er mer eller mindre synonymt med «elveslette» (Island er rikt på elvesletter på grunn av de store breene som finnes der). Elveslette kan også utvikles i dalbunn med så liten helning at elva begynner å meandrere. Meandrering innebærer utvikling av sideveis buktninger av elveløpet ved at elva graver i yttersvingene og legger igjen materiale i innersvingene (se NiN[2]AR 14, kapittel B). På den måten jevnes dalbunnen ut og det oppstår ei flat elveslette. Mange typer materiale blir omfordelt i denne prosessen; gamle elveavsetninger, breelvavsetninger og havavsetninger. I dag finnes få intakte aktive elvesletter av en viss størrelse igjen i befolkede daler; arealpresset mot elvesletter er like stort som mot deltaer. Elveforbygninger er vanlige, og elvesletter er ofte bygd ut til jordbruks-, transport- og industriformål. Elveslettedannelse kan fremdeles studeres lokalt, men mange av de mest typiske gjenværende eksemplene er knyttet til mindre elver (som for eksempel elva Grimsa i Folldal, Hedmark).

– Prosessene som fører til dannelse av elveslette er aktive over hele det området som dekkes av NiN. Elvesletter finnes i alle størrelser. Liksom delta, elvevifte og i prinsippet også leirslette, kan også elvesletter variere i størrelse fra små (< 1 ha) til store (de største norske elveslettene er flere km2 store).

– Fåbergstølsgrandane innerst i Jostedalen (Jostedal, Luster, Sogn og Fjordane) er et svært typisk eksempel på ei stor elveslette (et sandurområde). Denne elvesletta ligger der Stordalen fra vest og Sprongdalen fra øst løper sammen og danner Jostedalen. Hele dalbunnen er flat og preget av elveløpsformen forgreinet elveløp, med elveløpsgreiner som stadig flytter seg. Også meandrerende elveløpfinnes langs mange elveløp i dette området.

–EV Elvevifte. I knekkpunktet mellom et bratt og et slakere elveløp mister elva raskt mye av sin transportevne, elveløpet blir ustabilt på grunn av at materiale hele tiden avsettes, og skifte av elveløp er vanlig. Landformenheten elvevifte er derfor ofte knyttet til elveløpsformen forgreinet elveløp. Avsetningsprosessen som bygger opp ei elvevifte er i prinsippet den samme som forårsaker dannelse av et delta; gradert avsetning av grovt materiale nærmest knekkpunktet og gradvis finere materiale lenger fra knekkpunktet. Resultatet er avsetningslandformen elvevifte. Ei elvevifte kan være bratt eller slak avhengig av elvas størrelse og terrengets overflateform. Elvevifter i tilknytning til store elver med stor materialtransport er ofte mer eller mindre vegetasjonsfrie fordi stadig skiftende elveløp fører til konstant og høy forstyrrelsesintensitet. En del elvevifter er større enn dagens elv skulle tilsi, med perifere deler som er dekket av stabil vegetasjon (for eksempel T30 Flomskogsmark). Slike elvevifter (eller i hvert fall deres perifere deler) kan være bygd opp ved slutten av siste istid, i en periode med mye større vannføring i elva. I elvevifter nær bebygde områder er ofte elveløpet inn mot vifta og ovenfor vifta forbygget for å unngå flomskader. Skadeflom på elvevifter er ikke uvanlig i forbindelse med ekstreme flomepisoder.

– De fleste dalsidene i de store dalene på Spitsbergen er preget av store elvevifter. Intens frostforvitring og breers erosjon gjør at elvene fører mye løsmateriale som avsettes når elveprofilen raskt blir slakere. Elvevifter finnes også på det norske fastlandet. Flere bygder i Gudbrandsdalen er bygget på elvevifter der elveløpet nå er sterkt forbygget. Flommen på Tretten i Gudbrandsdalen gjorde mye skade 2. juni 1995 da elva brøt gjennom elveforbygningene og gravde seg et nytt løp gjennom elvevifta (http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/189364).

– LS Leirslette. Elver som munner ut i havet avsetter det meste av materialet de transporterer ganske nær elvemunningen, det groveste materialet innerst og suksessivt finere materiale utover i innsjøen. Det fineste materialet avsettes ytterst. Det aller fineste materialet, leirpartiklene, avsettes i stille vann utenfor deltaområdet. Under istiden ble enorme mengder leire og fin silt fraktet med breelvene og avsatt i fjorder og grunne havbukter. På grunn av landhevingen ligger store områder med gammel havbunn dekket av istidsleire nå på land. Disse områdene er typiske eksempler på landformenheten leirslette, som kan utgjøre hele eller størstedelen av et slettelandskap. Leirsletteoverflaten følger den gamle havbunnslettens overflate. Typisk for leirsletter er at de etter istiden er erodert av elver og bekker, slik at den gamle havbunnsoverflaten nå er gjennomskåret av erosjonsformer knyttet til rennende vann (3ER), fortrinnsvis ravine. Leiren er rik på mineralnæringsstoffer og leirslettene gir grunnlag for høy planteproduksjon. Noen av de rikeste landbruksbygdene i Norge (Romerike, deler av Østfold og Vestfold, områdene omkring Trondheimsfjorden) ligger på slike leirsletter. Selv om leirslettene er formet ved avsetning i sjøen (marine leirer), er det avsatte materialet elvetransportert og landformen så nært knyttet til elvas erosjons-, transport- og avsetningssystem at den mest naturlig inngår i landformgruppa avsetningsformer knyttet til rennende vann (3AR).

  – Leirslette finnes, liksom delta, elveslette og elvevifte, i alle størrelser. Romerikssletta sør for Oslo lufthavn Gardermoen er et typisk eksempel på ei stor leirslette. Når man står på leirsletta, er det lett å se den gamle havbunnen og det gamle havnivået klart avgrenset mot åsene omkring. Det meste av leirslettelandskapet er nå dyrket opp. Flere mindre, men karakteristiske landformenheter er knyttet til leirslette, først og fremst leirskredgrop og ravine. Disse landformene er imidlertid mange steder mer eller mindre visket ut gjennom bakkeplanering.

–LV Levé. Mange steder i elveløp dannes lave rygger av sand, grus og finere materiale, levéer, langs elvebredden i flomperioder når elva avsetter det groveste materialet nærmest elvebredden. På elvesletter med meandrerende elveløp markerer levéer ofte gamle elveløp. Vekslingen i kornstørrelse mellom grovere materiale i levéer og finere materiale mellom levéene fører mange steder til variasjon i markfuktighet, som gjenspeiler seg i en mosaikk av natursystem-(grunn)typer. Levéer kan være synlige selv om de er fulldyrket fordi topografi- og kornstørrelsesvariasjonen forårsaker variasjon i fuktighetsforholdene i marka. Liksom elvebanker er levéer vanligvis små landformer; ofte bare noen få desimeter høye og omkring en meter brede. Levéer kan imidlertid være inntil flere hundre meter lange.