Tilstandsvariabelen fanger opp gradvis økende slitasje på vegetasjon og komprimering og/eller erosjon av jordsmonnet, som følger av menneskelig ferdsel og andre fritidsaktiviteter.

Sterk slitasje forårsaker at arealandelen av vegetasjonsfri mark øker. Ved særlig sterk slitasje kan artssammensetningen endre seg i favør av arter med stor resistens mot mekanisk slitasje (robuste arter) eller sterk tråkktoleranse (stor evne til regenerering fra eldre deler etter skade og/eller stor reproduksjonsevne). Blottlegging av fuktig mineraljord kan imidlertid også fremme spiring hos en del karplantearter. Tørkeutsatt sandjord som blottlegges som følge av slitasje, kan bli sterkt preget av vinderosjon.  Det er stor variasjon mellom naturtyper med hensyn til hvor mye slitasje og slitasjebetinget erosjon de blir utsatt for (ikke alle naturtyper er like attraktive for friluftsliv og ferdsel) og med hensyn til hvor sårbare de er for slitasje.

Ferdsel har en tendens til å følge stier og andre ferdselsveger, mens områdene mellom stiene ikke eller i liten grad påvirkes. Slitasjesporene danner derfor mønstre i form av linjer eller flekker med utstrekning (1–)5–100 m. Nær bebyggelse, for eksempel i bynære skogsområder, på festival- og stevneplasser, de mest populære badestrendene etc. kan tråkkintensiteten bli svært høy og fordele seg over et stort område.

Slitasje og slitasjebetinget erosjon (SE) resulterer i direkte fysisk forstyrrelse av marka i fastmarkssystemer, i landstranddelen av fjæresonesystemer og i noen grad i våtmarkssystemer. Ferdsel (tråkk, sykling, grilling, telting, soling, bading og andre fritidsaktiviteter) påvirker det fysiske miljøet ved å presse jordsmonnet sammen. Mer drastiske miljøeffekter, for eksempel jorderosjon, kan inntreffe flekkvis på mark som blottlegges ved at vegetasjonen slites bort eller plantene dør av andre grunner (varmebruk, tildekking etc.). Slitasje medfører i første omgang redusert vegetasjonshøyde og redusert vegetasjonsdekning, men kan også føre til at artssammensetningen endres i favør av arter med stor resistens mot mekanisk slitasje (robuste arter) eller sterk tråkktoleranse (stor evne til regenerering fra eldre deler etter skade og/eller stor reproduksjonsevne). Sanddominert mark er særlig erosjonsutsatt ved sterk slitasjepåvirkning. Slitasje fører ofte til blottlegging av mineraljord. Mange arter har høyere spiringssannsynlighet på fuktig, blottlagt mineraljord enn på eller i andre typer jord.

Slitasje og slitasjebetinget erosjon og ferdsel med tunge kjøretøy kunne vært sett på som én og samme tilstandsvariabel, men resulterer i forstyrrelser med svært ulik intensitet (grad og frekvens, til dels også omfang; se NiN[2] artikkel1, kapittel B3b) og ulike effekter på miljøforhold og artssammensetning. Mens slitasje og slitasjebetinget erosjon fører til gradvis økende slitasje på vegetasjon og komprimering og/eller erosjon av jordsmonnet, kan ett enkelttilfelle av ferdsel med tunge kjøretøy i et militært øvingsfelt eller kjøring med en stor skogsmaskin på ufrossen mark resultere i hjulspor som står att som djupe grøfter i marka i tiår.

Spor etter slitasje og slitasjebetinget erosjon (7SE) omfatter bare erosjonseffekter som direkte følge av (tråkk)slitasje. For at tråkk skal resultere i erosjon, må slitasjen være så intens at plantedekket dør tilbake og tettheten av levende røtter i jorda synker under kritisk tetthet for å binde jorda. T21 Sanddynemark er særlig utsatt for erosjon fordi tråkkslitasje forsterker effekten av vinddeflasjon.

Måleskala og registreringsmetode

I NiN versjon 2 brukes metodikken for å registrere spor etter ferdsel med tunge kjøretøy (7TK), med tilpasninger, også for å registere spor etter slitasje og slitasjebetinget erosjon (7SE): Den aktuelle arealenheten deles inn i (tenkte) 2 × 2 m-gridruter og forekomst/fravær av tydelige slitasjespor, dvs. stier, tydelige tråkk og flekker med  sterkt redusert vegetasjonsdekning og betydelig redusert artsrikdom, registreres i hver rute. Estimert frekvens av gridruter med tydelige slitasjespor angis på den firedelte A4b-måleskalaen.

Rutestørrelsen på 4 m2 er valgt fordi slitasje oftest gir seg utslag i mosaikk mellom sterkere og minstre sterkt slitasjepåvirkete flekker med få meters utstrekning. 7SE omfatter bare slitasje og slitasjebetinget erosjon som følge av menneskers egen fysiske aktivitet.  Slitasje fra husdyr på beite (for eksempel tråkk og liggegroper) i jordbruksmark skal fanges opp av (7JB) Jordbruk (aktuell bruk av jord), mens tråkkslitasje (og erosjon) som følge av overbeiting i naturlig mark, for eksempel (tam)reinbeite i T3 Fjellhei, leside og tundra, skal registreres som overbeskatning (7OB). Tråkk, liggegroper og andre slitasjespor etter ville dyr (for eksempel elg i T4 Fastmarksskogsmark) har vanligvis for beskjedent omfang til å ha noen betydning for artssammensetning eller artsrikdom.

I motsetning til bunntråling og ferdsel med tunge kjøretøy, som avsetter tydelige spor med lang varighet på bunn og/eller mark, er sporene etter menneskenes egen aktiviteter og ferdsel langt mer diffuse, både i rom og tid.  I NiN versjon 1 ble det  derfor konkludert med at slitasjepåvirkning ikke kunne kvantifiseres på grunnlag av registrering av forekomst/fravær i gridruter eller med en annen objektiv målemetode, slik som spor etter bunntråling (7BU) og spor etter ferdsel med tunge kjøretøy (7TK). Slitasjepåvirkning ble i stedet angitt på en semi-kvantitativ firetrinnsskala på grunnlag av anslag for «andel av arealet som har sterkt redusert vegetasjonsdekning og betydelig redusert artsrikdom og/eller endret artssammensetning som følge av slitasje» og om «fysiske endringer (kompaktering eller erosjon) av øvre jordlag forekommer». Dette løste imidlertid ikke utfordringene som knytter seg til tallfesting av en gradvis og til dels diffus påvirkning med diffuse effekter, og registreringsmetoden er derfor endret i NiN versjon 2.

Kunnskapsbehov

Det er behov for mer kunnskap om hvordan artssammensetningen varierer som funksjon av slitasjeintensitet i ulike typer natur.

Det er behov for mer kunnskap om hvor lenge slitasjeeffekter på ulike typer natur vedvarer etter at slitasjepåvirkningen opphører.