Havella, med sin karakteristiske lange stjert, er en karakterart for fjellet i hekketiden, og marine områder i vinterhalvåret. Dette er to hanner i vinterdrakt.

Havella er en liten dykkand som hekker i ferskvann men overvintrer i saltvann. Hannen har en karakteristisk lang stjert.

Kjennetegn

Havella er en liten dykkand med en spraglete fjærdrakt i hvitt, brunt og svart. Den har et forholdsvis lite hode og et kort nebb. Hannen blir ca. 50–62 cm lang, hunnen 38–43 cm, og begge veier mellom 600 og 900 g. Av hannens lengde utgjør de tynne og svært lange midtre stjertfjærene 10–15 cm. Hannen i hekkedrakt har brunsvart hode og hals med en hvit flekk rundt øyet, gråhvite kroppssider og bakpart. Ryggen er brunsvart. Havella har en komplisert draktutvikling gjennom året med flere mellomformer. Hunnenes hekkedrakt er relativt lik hannenes, men de mangler de lange stjertfjærene, er mattere i fargene, og den hvite flekken rundt øyet er mindre og dårligere avgrenset.

Biologi

Havella hekker ved ferskvannsdammer eller tjern i sentrale fjellområder eller på tundraen. Dammer med holmer er særlig attraktive. Arten hekker ikke i kolonier, men flere par kan hekke relativt tett i samme område. Havella hekker ofte i eller i nærheten av ternekolonier og nyter godt av ternenes forsvar mot fjellrev, polarmåke og tyvjo. Hannen er svært territoriell, og han legger ofte beslag på det samme området år etter år. Territoriet omfatter vanligvis en ferskvannsdam hvor den intense kurtisen foregår. Utenom hekketiden oppholder havellene seg i kystnære områder.

Hekkingen starter så snart vannene er fri for is, vanligvis i slutten av juni. Reiret er en grunn fordypning i underlaget som hunnen skraper ut, og som fôres med plantemateriale og dun. Som regel plasseres reiret helt åpent i terrenget, men fuglen kan også kamuflere det ved å hekke under drivtømmer eller liknende. Havellehunnen trykker hardt på reiret, og hun forlater ikke eggene før en fredsforstyrrer er på kloss hold. Eggene er lysegrå til lyst olivengrønne, og normal kullstørrelse er fire til ni egg. Hunnen ruger eggene i 24–29 dager. Hunnen og ungene forlater reiret umiddelbart etter klekking og forflytter seg til ferskvann i nærheten av hekkeplassen. Her oppholder de seg en periode, før de så drar ut til sjøen. Ungene blir flygedyktige etter fem til seks uker. Havella blir kjønnsmoden i en alder av to år. Høyeste kjente levealder på en fugl ringmerket i Norge (inkludert Svalbard) er åtte år.

Havella viser stor variasjon i habitatbruk, og de kan utnytte næring på varierende dyp. Dietten består hovedsakelig av virvelløse dyr. På Svalbard er vingesnegler, muslinger, krepsdyr og ulike insektlarver i ferskvann viktige byttedyr. De beiter der også på plantemateriale. Langs kysten beiter havella mye på hardbunn i tareskogen (dykker 3-10 m), og tar gjerne mindre bløtdyr, krepsdyr, og i noen grad også fisk.

Hannene forlater hekkeplassene tidlig i rugeperioden og trekker ut på sjøen hvor de foretar fjærfellingen, enten enkeltvis eller i mindre grupper. Hunnen feller fjær senere.

I hekketiden skifter hannene til en mye mørkere fjærdrakt enn i vinterhalvåret.

Utbredelse

Havella har en sirkumpolar utbredelse og hekker fra Alaska (USA) gjennom det nordlige Canada, Grønland, Island, Svalbard, Fennoskandia, Kolahalvøya (Russland) og Sibir (Russland). Arten forekommer både i fjellområder og i lavlandet, ofte langt fra kysten. Det er antatt at havella er trekkfugl, men trekkrutene er dårlig kjent. På Svalbard hekker arten hovedsakelig på Bjørnøya og i de vestlige delene av Spitsbergen. Spredte par hekker på holmer og langs kysten av fastlandet på Spitsbergen.

I Sør-Norge hekker den sparsomt i sentrale fjellområder, der den er kjent hekkende sør til Hardangervidda. Hovedutbredelsen ligger imidlertid i Nord-Norge, med et betydelig antall på Finnmarksvidda og i Varanger.

Bestandsstatus

Havellas bestandsstørrelse på Svalbard er ikke kjent, men det er grunn til å tro at den ligger i størrelsesorden 500–1000 hekkende par. Det foregår ingen bestandsovervåking på arten. Den europeiske hekkebestanden er på over 690 000 par.

I Norge utenom Svalbard antas bestanden å være mellom 5000 og 10 000 par.

Det er usikre tall for bestandsutviklingen for hekkebestanden, men det kan synes som om den er i tilbakegang.

Bestanden som overvintrer i Skandinavia har sannsynligvis avtatt ganske kraftig (Kilpi et al. 2015).

Referanser

Kilpi, M., Lorentsen, S.-H., Petersen, I. K. & Einarsson, A. 2015. Trends and drivers of change in diving ducks. Tema Nord 2015: 516. 56pp.

Snarveier