Vingespenn

28-34 mm.

Kjennetegn

Middels stor art. Hannens vingeoverside er skinnende blå med smal svart ytterkant. Hunnens overside er blå med mørk ytterkant av varierende bredde, og med en rad oransje halvmåner langs ytterkanten av bakvingen. Undersiden er meget lys gråhvit, særlig hos hannen. De oransje kantplettene danner et distinkt, sammenhengende bånd på bakvingen. Utenfor dette er det en rad svarte pletter med blå kjerne. På framvingen går det oransje båndet mer over i enkeltpletter. Tegningsmønsteret er nesten identisk med idasblåvinge. De to artene skilles likevel lett ved at lakrismjeltblåvinge er betydelig større enn idasblåvinge. I flukt kan arten lettere forveksles med kløverblåvinge, sølvblåvinge og tiriltungeblåvinge, som alle flyr på lakrismjeltblåvingens lokaliteter. Disse skiller seg imidlertid klart fra lakrismjeltblåvinge på undersiden, spesielt bakvingeundersiden, bl.a. ved at de øvrige artene enten mangler svarte pletter langs ytterkanten, eller har pletter uten blå kjerne.

Totalutbredelse

Utbredt fra Frankrike, Italia, Belgia og Tyskland østover gjennom Sibir, Sentralasia og Nord-Kina til Korea, Japan og Sakhalin. I Norden finnes arten utenom Norge i et lite område på østkysten av Sverige. De to skandinaviske populasjonene er isolert fra den øvrige europeiske bestanden og regnes som en egen underart, Plebejus argyrognomon ssp. norvegica. De antas å være reliktpopulasjoner fra en periode med varmere klima under stein- og bronsealderen. Arten er i kraftig tilbakegang både i Norge, Sverige og i mange andre europeiske land, men regnes ikke som truet på verdensbasis.

Utbredelse i Norge

Arten er historisk kjent fra et titalls lokaliteter i indre Oslofjord. I dag finnes den kun med sikkerhet på én øy i Oslofjorden. Lokaliteten er foreløpig hemmeligholdt. Arten ble fredet i 2010.

Unge stadier

Egget er hvitt og flattrykt og legges tilfeldig og enkeltvis på lakrismjelt, som er artens eneste vertsplante i Norge. Egget overvintrer og klekkes neste vår. Larven, som utvikler seg i løpet av forsommeren, er grønn med svart hode og svarte tegninger. Ofte lever flere larver sosialt på samme plante. Larven er hovedsakelig nattaktiv og tilbringer gjerne dagen i skjul i et uutsprungent blad, hvor den vartes opp av maur. Maurene beskytter larven mot rovdyr og parasitter, og får i bytte sukkervann som larven skiller ut fra bakkroppen. Larvene til lakrismjeltblåvinge vartes opp av ulike arter jordmaur (Lasius), eitermaur (Myrmica) og stokkmaur (Camponotus). Den fullvoksne larven forpupper seg på vertsplanten, og puppen klekker 1-2 uker senere.

Flyvetid

Juli - primo august.

Økologi

Arten flyr på varme, nedbørfattige steder hvor berggrunnen er basisk og hvor larvens vertsplante forekommer rikelig. Sommerfuglen flyr i én lang generasjon på sensommeren, og påtreffes i sørvendte skogbryn, veikanter, tørrenger og andre åpne områder hvor det vokser rikelig med nektarplanter, og hvor det finnes soleksponerte bestand av vertsplanten. Om kvelden oppholder sommerfuglen seg gjerne på eller rundt vertsplanten.

Bestandsstatus og trusler

Det første norske funnet av lakrismjeltblåvinge ble gjort i 1880 ved gården ”Borge” i Asker (Sannsynligvis = Borgen). Siden har arten blitt funnet på Nesøya og Brønnøya i Asker, samt Lysaker, Borøya, Ostøya og Kalvøya i Bærum. Det finnes også et gammelt belegg fra Oslo uten nærmere tids- og stedsangivelse. Etter 1950-tallet finnes det ingen sikre funn fra fastlandet, og arten har trolig forsvunnet helt herfra. Sommerfuglen fantes fortsatt på Nesøya, Brønnøya, Borøya og Ostøya så sent som på slutten av 1990-tallet, men da de fire øyene ble systematisk undersøkt i 2007 ble arten kun funnet på Ostøya. Den har ikke latt seg gjenfinne der og antas å være utdødd, men i 2009 ble arten funnet på en ny, foreløpig hemmeligholdt øy i Oslofjorden. De sporadiske funnene gjør det vanskelig å anslå bestandsutviklingen til arten, men de siste årenes systematiske kartlegging tyder likevel på at arten har forsvunnet fra mange kjente lokaliteter og at antallet gjenværende lokaliteter er svært lavt. I Sverige har antallet lokaliteter blitt halvert de siste årene. Den største trusselen mot den norske bestanden er tap av egnede leveområder som resultat av utbygging og gjengroing, men også andre faktorer spiller inn. Larvens vertsplante er sensitiv for beiting, og overbeiting fra sau forklarer sannsynligvis artens bortgang på Borøya.