Ryggskjoldet til globuskreps er sirkelrundt og har et karakteristisk mørkt bånd. Bakkroppen, som vanligvis stikker ut fra ryggskjoldet, er lang og smal. Arten er karakterisert som moderat forsuringsfølsom.

Nøkkelkarakterer

Globuskreps Pseudochydorus globosus hørte opprinnelig til slekten Chydorus, mye på grunn den sirkelrunde formen. Bakkroppen, som vanligvis stikker ut fra ryggskjoldet, er lang og smal og har to relativt dype innbuktninger på oversiden. På enden av bakkroppen finner vi 4–5 relativt lange tenner. Bakkroppskloa er bøyd og har to pigger ved basis, hvorav den ytterste er spesielt lang. Voksne hunner av globuskreps er større enn alle som tilhører slekten Chydorus spp. Ryggskjoldet til globuskreps har et karakteristisk skrått, mørkt bånd.

Hunn: Lengde 0,7–0,9 mm

Hann: Lengde 0,5–0,7 mm

Økologi og utbredelse

Globuskreps er en strandlevende skraper som er funnet i nær 6 % av lokalitetene. Den er sjelden på Vestlandet og i Nord-Norge. I resten av landet fordeler funnene seg jevnt. Den er funnet fra nær havnivå og opp til over tregrensen (1055 moh.) med flest funn mellom 100 og 300 moh. Sjansen til å finne globuskreps er størst i pytter og små dammer samt i strandsonen til de største innsjøene og da oftest i tett vannvegetasjon. Arten er karakterisert som moderat forsuringsfølsom og flest funn er gjort ved >6,0. Ledningsevnen i funnlokalitetene varierer mellom 0,7 og 53 mS/m.

Forvekslingsarter