Ferskvann

Naturtyper i ferskvann omfatter bunn og vannmasser i alt fra små bekker til store innsjøer. I rødlistevurderingen 2018 er elvevannmasser vurdert som nær truet. Fire innsjøvannmassetyper og en bunntype er vurdert som truet eller nær truet. Dette skyldes tap av areal og grad av forringelse de siste 50 år på grunn av menneskeskapte faktorer. Manglende kartlegging og data for ferskvann på naturkompleksnivå har begrenset mulighetene for å rødlistevurdere naturtyper i ferskvann.

Forklaring på forkortelsene
Totalt 6 % av arealet på Fastlands-Norge er dekket av innsjøer og elver. Innsjøarealet er beregnet til 18 312 km2 og utgjør 5,7 % av Norges areal (Statens kartverk 2010). Dette inkluderer bare innsjøer med et areal større enn 300 m2. Elveflater, ekskludert mindre elver og bekker som er smalere enn 15 m, utgjør 0,5 % av Norges areal (Statens kartverk 2010). De fleste elvene i Norge er små med et nedbørfelt <10 km2 og en lengde på noen få kilometer, mens kun 14 vassdrag har en lengde over 200 km (Schartau mfl. 2008). Ferskvannsforekomstene i Norge er klart dominert av kalkfattige og næringsfattige innsjøer og elver (Henriksen mfl. 1997). Floraen og faunaen blir derfor preget av arter som er tilpasset dette miljøet.

Beskrivelse av ferskvann

I Naturtyper i Norge (NiN 2.1) er ferskvannssystemene delt i to hovedgruppetyper: Ferskvannsbunnsystemer L og Limniske vannmasser F (Halvorsen mfl. 2016). Ferskvannsbunnsystemene, også kalt limniske bunnsystemer, er delt i åtte hovedtyper og omfatter økosystemer i ferskvann som finnes i, på og nært knyttet til bunnen i elver og innsjøer. Limniske vannmasser er delt i fem hovedtyper og omfatter økosystemer av flytende, svevende og svømmende organismer i de frie vannmassene i elver og innsjøer. To hovedtyper i både Ferskvannsbunnsystemene og i Limniske vannmasser omfatter modifiserte eller endrede naturtyper. Dette er naturtyper som er irreversibelt endret gjennom menneskeskapte fysiske inngrep slik som vassdragsreguleringer, samt kjemiske eller biologiske inngrep, og som ikke skal rødlistevurderes (Halvorsen mfl. 2016).

Vurderte naturtyper

Ferskvannsbunnsystem som er vurdert inkluderer Grunn limnisk fastbunn L1, Grunn limnisk sedimentbunn L2, Dyp limnisk sedimentbunn L3, Helofytt-ferskvannssump L4 og Ferskvannskildebunn L5.

Hovedtypene Grunn limnisk fastbunn og sedimentbunn omfatter elvebunn og innsjøbunn med tilstrekkelig lysinnstråling til at nettofotosyntesen er positiv, med henholdsvis stabilt bunnsubstrat og organisk sediment, myrtorv eller ustabilt uorganisk bunnsediment. Dyp limnisk sedimentbunn omfatter bunntilknyttete natursystemer i innsjøer. Bunnvannet gjennomgår ikke regelmessig stagnasjonsperioder med så sterk oksygenmangel at det gir seg utslag i artssammensetningen. Helofytt-ferskvannssump omfatter vannforekomster med tette bestander av storvokste sumpplanter i fastmarks- eller våtmarkssystem, mens Ferskvannskildebunn inkluderer bunn i grunnkilder, torvmarkskilder, bekker, elver og innsjøer som påvirkes av grunnvannsframspring.

Limniske vannmassetyper som er vurdert inkluderer Elvevannmasser F1, Sirkulerende innsjøvannmasser F2 og Ikke-sirkulerende innsjøvannmasser F3.

Elvevannmasser omfatter økosystemer i alt rennende vann. Sirkulerende innsjøvannmasser omfatter økosystemer i stillestående vann, det vil si vannforekomster med lav gjennomstrømningshastighet og lang oppholdstid eller mer eller mindre uten vanngjennomstrømning. Dette er typer vi ofte beskriver som innsjøer, tjern, dammer og pytter. Ikke-sirkulerende innsjøvannmasser omfatter permanent stagnerende bunnvann i innsjøer, det vil si et tungt, kaldt og oksygenfritt vannlag som aldri blander seg med resten av vannet i innsjøen. Dette vannet har ofte også et høyt innhold av ulike salter, f.eks. gammelt sjøvann.

De øvrige vurderingsenhetene innen limniske innsjøvannmasser ble valgt ut etter en innledende analyse av eksisterende data (VannNett 2018, Mjelde upubliserte data, Dervo upubliserte data). Disse enhetene ble estimert til å være annerledes påvirket enn hovedtypen Limniske innsjøvannmasser og i en slik grad at de får en høyere rødlistekategori enn hovedtypen. Grunntypene som ble vurdert var Humøse kalkfattige grunne F2-16 og dype innsjøer F2-13, samt Turbide innsjøvannmasser i små og/eller grunne innsjøer F2-12. Videre ble de fire grunntypene som omfatter kalkrike dammer, pytter og små grunne innsjøer (F2-6, F2-9, F2-18 og F2-21) slått sammen til én vurderingsenhet, fordi økosystemene i sterkt kalkrike vannforekomster påvirkes forskjellig fra mindre kalkrike forekomster (f.eks. DN 2011). Det ble gjort en tilleggsvurdering for sterkt kalkrike dammer, pytter og små grunne innsjøer med kalsiuminnhold 20 mg Ca/l, siden disse anses å være mer utsatt for menneskelig påvirkning enn innsjøvannmasser med kalsiuminnhold mg Ca/l. Rikstarrsump L4-3 ble også rødlistevurdert siden denne typen nesten utelukkende finnes i sterkt kalkrike innsjøvannmasser og dermed kan vurderes på bakgrunn av samme datamateriale som disse innsjøvannmassene.

Utfordringer ved valg av typer for vurdering

I NiN er naturkompleks et kompleks av natursystemer som utgjør en funksjonell økologisk eller geomorfologisk enhet og som forekommer innenfor et velavgrenset område. Det ville vært mest naturlig å rødlistevurdere naturtyper i ferskvann som naturkompleks. Eksempler på naturkompleks i NiN kunne vært en hel bekk, eller deler av bekken, en elv, en dam, et tjern eller en innsjø. Et naturkompleks vil med andre ord inneholde flere hoved- og grunntyper fra natursystemnivået. Naturkompleksnivået i NiN er ennå ikke utarbeidet og det er dermed landformer og natursystemnivået ned til grunntyper som danner grunnlag for rødlistevurderingen i ferskvann 2018.

En stor del av datamaterialet som er samlet inn for typer i ferskvann, for eksempel gjennom vannforskriften (NN 2015; VannNett 2018), foreligger på vannforekomstnivå, noe som kan tilsvare naturkompleksnivået i NiN. I tillegg harmoniserer definisjonene av grunntyper i NiN kun delvis med definisjonene av økosystemenheter i andre klassifiseringssystem. Eksisterende data som foreligger på vannforekomstnivå kan brukes til å vurdere innsjøvannmasser, men ikke til å vurdere bunntyper siden fordeling og forekomst av bunntyper innen vannforekomster ikke er tilstrekkelig kartlagt. Det er heller ennå ikke utarbeidet en kartleggingsveileder for typer i ferskvann. Variabler fra beskrivelsessystemet i NiN (underordnede lokale miljøvariabler og regional naturvariasjon) som kan brukes for å definere eller beskrive vurderingsenheter ble vurdert ikke å ha relevans, eller ikke å kunne brukes, på grunn av manglende datagrunnlag.

Manglende kartlegging, og eksisterende data for ferskvann hovedsakelig på naturkompleksnivå, har begrenset mulighetene for å rødlistevurdere naturtyper i ferskvann. Rødlistevurderingen 2018 kan dermed ikke anses å være fullstendig dekkende for naturtyper i ferskvann.

Rødlista naturtyper

Av de 14 vurderte typene er 6 vurdert til truet eller nær truet NT.

For hovedtypen Elvevannmasser F1 er 53 % av forekomstene vurdert som mer enn 30 % forringet de siste 50 årene. Dette tilsvarer rødlistekategorien nær truet NT i henhold til C1 kriteriet. Elvevannmasser omfatter alt rennende vann i Norge, fra små bekker på høyfjellet til store elver i lavlandet, eller med andre ord et bredt spekter av forskjellige økosystem i rennende vann. Noen av disse økosystemene er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet og kan dermed antas å være truet i vesentlig større grad enn det som indikeres gjennom vurderingen av hovedtypen.

Med utgangspunkt i kunnskapsgrunnlaget som er samlet inn i regi av vannforskriftsarbeidet ble Sirkulerende innsjøvannmasser F2 totalt vurdert som Intakt LC.

Tre grunntyper under Sirkulerende innsjøvannmasser ble vurdert som truet eller nær truet. Humøse kalkfattige grunne F2-16 og dype innsjøer F2-13 ble vurdert som henholdsvis sårbar VU og sterkt truet EN. Begge grunntypene har en begrenset utbredelse med få lokaliteter kombinert med en pågående nedgang i areal og kvalitet. De er også særlig sårbare for forsuring samtidig som utbredelsen er begrenset til den delen av Norge som mottar mest sur nedbør. Humøse kalkfattige grunne og dype innsjøer ble vurdert som truet etter B2-kriteriet: For den grunne typen er 22 % av antatt økologisk intakt areal i 1969 vurdert som >30 % forringet de siste 50 årene. Dette indikerer en pågående nedgang, og antall forekomster er mindre enn 50. En forekomst er i denne sammenhengen antall 10 x 10 km2 ruter hvor naturtypen finnes. For den dype typen er 9 % av arealet antatt tapt de siste 50 år noe som indikerer en pågående nedgang, mens antall forekomster er mindre enn 20. Turbide innsjøvannmasser i små og/eller grunne innsjøer F2-12 er vurdert som nær truet etter C1-kriteriet fordi 32 % av antatt intakt areal i 1969 er vurdert som mer enn 50 % forringet de siste 50 årene. Turbide innsjøer representerer i stor grad brepåvirkede innsjøvannmasser.

Kalkrike innsjøvannmasser i dammer, pytter og små grunne innsjøer (F2-6, F2-9, F2-18 og F2-21) ble på grunnlag av datamateriale fra Vann-Nett vurdert som intakt LC. Det antas derimot at mer enn 30 % av sterkt kalkrike dammer, pytter og små grunne innsjøer med Ca-innhold >20 mg er tapt de siste 50 år. Enheten er dermed vurdert som sårbar VU i henhold til A1-kriteriet. Typen er også vurdert til sårbar etter C1-kriteriet fordi mer enn 30 % er mer enn 80 % forringet de siste 50 år.

Kalkrik helofyttsump eller rikstarrsump L4-3 finnes nesten utelukkende i sterkt kalkrike dammer, pytter og små grunne innsjøer. Dersom denne typen innsjøvannmasser går tapt vil også rikstarrsump gå tapt, enten ved at rikstarr erstattes av andre starrarter eller ved at typen forsvinner på grunn av igjenfylling eller uttørking. Rikstarrsump er derfor rødlistevurdert som sårbar VU etter samme kriterier som sterkt kalkrike dammer, pytter og små grunne innsjøer.

Påvirkningsfaktorer

De viktigste påvirkningene i ferskvann på fastlandet er vannkraftregulering, langtransportert forurensning og avrenning fra landbruk og husholdninger (Vann-Nett 2018; Miljøstatus 2018). Rundt en tredjedel av vannarealene i Norge er påvirket av vannkraftutbygging, og vassdragsreguleringer antas å være den største påvirkningsfaktoren. Her inkluderes regulering av vannføring og vannstand, samt overføring av vann fra et vassdrag til et annet. Årsaken til at turbide innsjøvannmasser i små og/eller grunne innsjøer vurderes som nær truet kan delvis skyldes vannkraftreguleringer. Betydelige områder, spesielt i Sør-Norge, er fortsatt påvirket av sur nedbør og det er nødvendig med omfattende kalking for å motvirke skadene. Avrenning fra landbruk og bebyggelse medfører økte tilførsler av næringsstoffer (eutrofiering) og miljøgifter til vannfore­komstene. Grøfting og drenering av myrer og skogsområder har påvirket mange dammer og pytter. Spesielt i skogsområder med litt høyere bonitet, har mange dammer og pytter forsvunnet (Dervo mfl. 2016). Klimaendringer påvirker også økosystemene i ferskvann i stadig økende grad, men omfanget og effektene er foreløpig vanskelig å forutsi.

En betydelig andel av påvirkningen i ferskvann fant sted før 1969, og er derfor ikke tatt hensyn til siden rødlistevurderingen i 2018 går kun 50 år tilbake i tid. Dette gjelder i særlig grad vannkraftutbygging, der om lag ¾ av innsjøarealet som er berørt ble regulert for mer enn 50 år siden.   

Kunnskapsgrunnlaget

Med unntak av sterkt kalkrike dammer, pytter, små grunne innsjøer og rikstarrsump er rødlistevurderingen av limniske innsjøvannmasser basert på data samlet inn gjennom overvåking i regi av vannforskriften (NN 2015, Vann-Nett 2018). Dette datamaterialet omfatter tilstandsvurderinger av 58 % av innsjøarealet i Norge, og inkluderer både sterkt modifiserte og naturlige vannforekomster. En vannforekomst som i vesentlig grad har endret karakter på grunn av menneskeskapte fysiske endringer blir definert som en sterkt modifisert vannforekomst (SMVF).

Ved bruk av A-kriteriet, reduksjon i totalareal, defineres en andel av de sterkt modifiserte vannforekomstene som tapt. Sterkt modifiserte vannmasser er kategorisert i fire tilstandsklasser: svært dårlig, dårlig, moderat eller godt økologisk potensiale (Vann-nett 2018). Vi har antatt at andelen av naturtypen som er tapt tilsvarer summen av arealet med svært dårlig eller dårlig økologisk potensiale, samt 50 % av arealet med moderat økologisk potensiale. Dette utgjør totalt sett 29 % av sterkt modifiserte vannforekomster.

Data fra NVE (www.nve.no/karttjenester) vedrørende innsjøer i Norge er brukt for å estimere andel av innsjøer som er regulert de siste 50 år (25 % av innsjøarealet, basert på reguleringsår). Reguleringsandelen er videre antatt å representere variasjon i generell påvirkning over tid. Tapt SMVF-areal de siste 50 år omfatter ikke areal som er regulert/påvirket før 1969 i rødlistevurderingen (75% av innsjøarealet). Dette betyr at 29 % av SMVF-arealet som er tilkommet etter 1968 antas å representere tapt areal de siste 50 år.

Ved vurdering etter B2-kriteriet er arealdata fra Vann-Nett brukt sammen med kartdata for å bestemme forekomstareal for innsjøvannmasser. Resultater fra vurderinger etter A og C kriteriet er brukt for å dokumentere at vurderingsenheten har en pågående tilbakegang.

Ved vurdering etter C1 kriteriet skal andelen av naturtypens areal som er forringet anslås. Ulike grader av forringelse er estimert på bakgrunn av data samlet inn for å gjøre tilstandsvurderinger i henhold til Vannforskriften. Se tabell:

Vannforekomster som ikke oppnår god økologisk tilstand utpekes som sterkt modifiserte vannforekomster (SMVF). Disse klassifiseres i fire klasser: svært dårlig, dårlig, moderat eller godt økologisk potensiale. Naturlige innsjøer klassifiseres i fem tilstandsklasser (svært dårlig, dårlig, moderat, god og svært god økologisk tilstand).

Sterkt kalkrike dammer, pytter og små grunne innsjøer, samt rikstarrsump, er rødlistevurdert på bakgrunn av tilstandsvurderinger gjort i NIVA sin database over kalkrike sjøer i Norge (Mjelde 2016, og Mjelde upubliserte data), samt NINA sin database over forekomst av storsalamander (Dervo upubliserte data).

Med unntak av hovedtypen Helofyttsump (L-4) er det eksisterende datagrunnlaget for begrenset til at rødlistevurdering kunne gjennomføres for hovedtyper under hovedgruppetypen ferskvannsbunnsystemer (L), samt for meromiktiske innsjøvannmasser (F-3).

Behov for ny kunnskap

Kartlegging av ferskvannvannforekomster foregår per i dag i all hovedsak i regi av vannforskriften (NN 2015). Kartlegging av naturtyper i ferskvann etter NiN er ennå ikke igangsatt på nasjonalt nivå, med unntak av FoU-aktivitet som har som mål å utvikle en kartleggingsveileder. For å kunne vurdere endringer over tid, slik det forutsettes ved rødlistevurderinger, bør etablering av lange tidsserier vektlegges, noe som i dag blir gjort på nasjonalt nivå i vannforskriftsarbeidet. Det er derfor et åpenbart behov for å harmonisere framtidig NIN-kartlegging med kartlegging i vannforskriftsregi for å kunne utnytte tilgjengelige ressurser optimalt. Det er i denne sammenhengen imidlertid svært viktig å ta høyde for at det finnes antatt truede naturtyper i ferskvann som ikke dekkes av overvåking i forbindelse med vannforskriften alene.

Ekspertgruppen

Rødlistevurderingene av naturtyper i ferskvann er foretatt av Børre Dervo, Marit Mjelde, Ann Kristin Schartau, Tor Erik Brandrud, Anders Lyngstad og Ingebrigt Uglem. I tillegg har Bjørnar Dervo bidratt med kartanalyser. Vi vil også takke Rune Halvorsen, Lars Erikstad, Snorre Henriksen, Anne-Britt Storeng og Lars Stalsberg som har bidratt med data, gode diskusjoner og nyttige innspill.

Referanser

Dervo BK, Pedersen C, Bærum KM. 2016. Tap av ynglelokaliteter for storsalamander i Norge - NINA Rapport 1014. 21 s.

DN 2011. Handlingsplan for kalksjøer. Direktoratet for naturforvaltning, rapport 6-2011.

Halvorsen, R., medarbeidere og samarbeidspartnere, 2016. NiN – typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. – Natur i Norge, Artikkel 3 (versjon 2.1.0): 1–528 (Artsdatabanken, Trondheim; http://www.artsdatabanken.no.)

Henriksen A, Skjelkvåle BL, Mannio J, Wilander A, Jensen JP, Moiseenko T, Harriman R, Traaen T, Fjeld E, Vuorenmaa J, Kortelainen P, Forsius M. 1997. Results of national lake surveys (1995) in Finland, Norway, Sweden, Denmark, Russia Kola, Russia Karelia, Scotland and Wales. NIVA-report OR-3645.

Miljøstatus 2018. www.miljostatus.no

Mjelde M. 2016. Oppsummering av kunnskap om kalksjølokaliteter som er «utvalgt naturtype». NIVA-rapport lnr. 6998-2016.

NN. 2015. Klassifisering av miljøtilstand i vann, Økologisk og kjemisk klassifiseringssystem for kystvann, grunnvann, innsjøer og elver. Veileder 02:2013, revidert 2015. hwww.vannportalen.no/veiledere/

Schartau AK, Dolmen D, Hesthagen T, Mjelde M, Walseng B, Ødegård F, Økland J, Økland KA, Bongard T. 2008. Ferskvann – Miljøforhold og påvirkninger på rødlistearter. Artsdatabanken, Norge (www.artsdatabanken.no).

Statens kartverk 2010. Arealstatistikk for Norge.

Vann-nett 2018. www.vann-nett.no/portal, 06.03.2018.