De fleste torvmoseartene viser betydelig variasjon i utseende og bygning. Det gjelder skuddenes størrelse og vekstmåte, form og farge på hodene og utforming av greiner og blader. Riktig artsbestemmelse kan derfor være krevende, og det er nyttig å kjenne til vanlige variasjonsmønstre og økologiske forhold som fører til slik variasjon, ikke minst når en skal lære seg å gjenkjenne arter ute i felt.

Voksestedstilpasninger

Torvmoser både på myr og fastmark viser stor lokal variasjon i hodefarge, størrelse og andre morfologiske trekk. Slik morfologisk variasjon kan være nokså kontinuerlig, og er i de fleste tilfeller antatt å være plastiske tilpasninger til ulike voksestednisjer langs lokale økologiske gradienter.

«Sol-skygge»-gradienten

En arts morfologi kan variere avhengig av hvor soleksponert/skyggefullt den vokser. Denne forskjellen sees tydelig om man sammenligner skudd som vokser på åpne, soleksponerte flater med skudd som vokser i skog, der det er trær som gir mindre lystilgang til mosene i bunnvegetasjonen.

Morfologisk variasjon hos klubbetorvmose Sphagnum angustifolium i forhold til «sol-skygge»-gradienten. Klubbetorvmose er vanlig på myrtuer. På geogen myrflate har skuddene markert brune hoder, og særlig på sensommeren stengler som ofte er tydelig rødfarget i øvre del (A). I ombrogen åpen myrkant er hodene mer lysbrune med markert mer gulgrønt innslag (B), og stengelen er oftest uten rødt innslag. I ombrogen myrskog er hodene ofte rent grønne uten brunfarge, og stengelen er lys uten rødt (C).

«Tørr–fuktig»-gradienten.

Variasjon som følger denne gradienten finner en først og fremst på myr. Mange torvmoser kan se forvirrende ulike ut i mange bygningstrekk avhengig av om de vokser tørt eller fuktig på myra – fra tue- til mattevegetasjon.

Variasjon i utseendet til Flotorvmose Sphagnum inundatum i forhold til «tørr–fuktig»-gradienten. Skudd sett henholdsvis fra siden, hoder ovenfra og stengel- og greinblad fra lav tue (A, D, G), fastmatte (B, E, H) og mykmatte (C, F, I).
Skudd fra lave tuer og fastmatter er forholdsvis småvokste med lite differensierte hoder, usynlig til lite synlig toppknopp og utsperrrede greinblad. Skudd fra mykmatter er grovvokste med tykke greiner med taklagte greinblad, og har forholdsvis tydelig 5-delte hoder med godt synlig toppknopp. Greinbladene blir markert lengre ved økt fuktighet, mens stengelbladene holder seg forholdsvis jevnlange.

«Fattig-rik»-gradienten

Flere myrtorvmoser viser variasjon i utseende avhengig av hvor næringsrikt voksestedet deres er.

Morfologisk variasjon hos vortetorvmose Sphagnum papillosum i forhold til «fattig–rik»-gradienten. Arten har en vid utbredelse på nedbørmyr og jordvannsmyr. På nedbørmyr har skuddenes yttergreiner i hodet og utstående greiner under hodet (A, B) markert utsperrede blad, og det er ofte bare én hengegrein i knippene (B). På intermediær og moderat kalkrik jordvannsmyr er greinbladene (C, D) tettere taklagt, og det er normalt to hengegreiner i hvert knippe (D).

Genotypisk variasjon

Hos flere arter  i Acutifolia, Cuspidata og Sphagnum finner en intime blandinger av skudd med ulik farge, og der det er enkelt å skille disse fra hverandre i felt på hodefargen. Disse forskjellene skyldes genetiske forskjeller, men en vet så langt lite om de underliggende mekanismene som ligger bak dannelse av slike fargevarianter.

Fagertorvmose med blanding av ordinært fargede skudd med brunaktige hoder og skudd av en grønn fargevariant.

Regional variasjon

Mange arter viser betydelig variasjon i vekstform, farge og andre bygningstrekk når en går fra lavlandet opp mot snaufjellet, og når en går fra sør til nord. Mest tydelig ser en dette hos torvmosearter som er felles for fastlandet og arktiske områder på Svalbard. Det er vanskelig å slå fast om slik variasjon er fenoplastisk eller genotypisk forankret, uten å  foreta genetiske undersøkelser.

Spriketorvmose har på fastlandet oftest helt eller nesten helt grønne skudd og hoder med tydelig squarrøse greinblad (t.v.). På Svalbard er skudd og hoder  normalt tydelig brunfargede (t.h.), og greinbladene ofte mindre tydelig squarrøse.

Kjønnsforskjeller

Hos mange dioike (særbu) torvmosearter kan hodene på hann- og hunnplanter se nokså forskjellig ut om høsten og den påfølgende våren før ny vekst starter. Det skyldes dannelse av antheridiale greiner (hanngreiner) i hoderegionen hos hannplantene på sensommeren, og som avviker både i form, størrelse og farge fra ordinære greiner. [Hodene på hannplantene er oftest mer nøsteformet hvelvede med korte og mer klubbeaktige og mørfargede antheridiale greinspisser  enn hos skudd med ordinære utstående hodegreiner. Hodene er derfor også mørkere farge enn hos hann- enn hos hunnplanter sett ovenfra.] Den morfologiske kjønnsforskjellen mellom hann- og hunnplanter hviskes ut gjennom sommersesongen gjennom dannelse av bare ordinære greiner i hodene.

Morfologiske forskjeller hos hann- og hunnplanter. Vortetorvmose, ett stort hunnhode, flere mindre hannhoder (t.v.). Kroktorvmose, hannplanter med mindre hoder (t.h.).

Sesongvariasjon

De fleste torvmosene viser variasjon i hodefargen gjennom vekstsesongen, med mer intenst fargede hoder om høsten enn tidligere på sommeren. Dette kommer også ofte til syne på stengelfargen, særlig hos hos arter innenfor underslekt Cuspidata, der både grønne og brune arter med oftest helt lys stengel gjennom sommeren får tydelig røde/rosa partier i øvre del av stengelen på senhøsten.

Svelttorvmose med hoder og greiner delvis fjernet. Lys stengel midtsommer (t.v.). Delvis rødfarget stengel senhøstes (t.h.). Materiale fra ombrogen mykmatte.

Morfologi=

Læren om ytre form, størrelse og struktur hos dyr, planter og andre organismer.