Sterk kaldkilde omfatter våtmarkssystemer med klar kildevannspåvirkning (svake, ustabile og stabile kilder), med arter som har tyngdepunkt i kilder [«(egentlige) kildearter»] som et framtredende innslag.

Kaldkilder kjennetegnes ved mer eller mindre stabilt framspring av kaldt grunnvann med egenskaper som ofte omtales som «kildevannsegenskaper» eller «kildekarakter», men som fortsatt ikke er godt klarlagt. De mest typiske kaldkildene er de stabile (eustatiske kildene; KI∙2), med stabil utstrømming av vann med gjennomsnittstemperatur nær årsmiddeltemperaturen for øvre jordlag i området. Sterk kaldkilde omfatter variasjonen fra grunnkilder uten torvdannelse (KT∙1) til djuptorvkilder (KT∙2), men forskjellen mellom grunn- og djupkilder kunne like gjerne vært beskrevet som kontrasten mellom IO∙2¤ [høyt nok innhold av organisk materiale (IO) til å tilfredsstille definisjonen av torvmark, i kontrast til IO∙0a]. Grunnkilder forekommer oftest som oppkommer omgitt av fastmark, mens djupkilder oftest forekommer i våtmarksmassiv, gjerne i overkanten av bakkemyrer mot fastmark. Framspring av kildevann kan være vanntilførselen som initierer myrdannelse. Kaldkilder forekommer først og fremst i skrånende terreng, gjerne like under vendepunktet i lisidene (der terrenget begynner å flate ut under lisidas bratteste parti), og er vanligst i deler av landet med stort relativt relieff opp mot og i fjellet.

Kaldkilde. Eustatisk kilde med flekker av artsrik vegetasjon på så grunn torv at steiner stikker fram. Sølendet, Brekken, Røros, Sør-Trøndelag.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

I NiN 1 ble variasjonen innenfor V4 Kaldkilde fordelt på to hovedtyper («V3» og «V4») som også omfattet «kildeskogsmark». I NiN 2 er ikke kildeskogsmark akseptert som egen hovedtype, til tross for at skogsmark på våtmark i prinsippet skal gi grunnlag for dette. Årsaken til denne løsningen er at natur som kombinerer klar kildevannspåvirkning (KI∙1) med så kraftig tresetting (dvs. så stor dekning innenfor kroneperiferien og så høye trær) at definisjonen av tresatt areal (> 10 % dekning og høyde av vekstbegrensete trær > 2 m) er oppfylt, anses å dekke så små arealer og/eller være så åpen at «snipp»-kriteriet (tilleggskriterium 6 for grunntypeinndelingen, se NiN[2] Artikkel 1, kapittel B3m og B4c), «grunntyper ikke skal opprettes for kombinasjoner av trinn eller klasser langs to eller flere LKM når ikke variasjonen i artssammensetning innenfor grunntypen blir større enn ca. 0,5 ØAE langs alle LKM som definerer grunntypen», kommer til anvendelse. Slik skogsmark skal derfor inkluderes i V4 og skogsmarksegenskapen kan beskrives ved hjelp av tilstandsvariabelen tresjiktstetthet (TT).

Merk at grensa mellom hovedtyper for myr og hovedtyper for kilde (V4, V5) i NiN versjon 2 er forskjøvet i retning kilde, slik at størstedelen av ‘kildemyr’ i NiN versjon 1.0 inkluderes i myr-hovedtypene.

Hevdintensitet (HI) er tentativt inkludert som uLKM i denne hovedtypen basert på en forutsetning om at når kildevannspåvirkningen overskrider en viss styrke (her er grensa satt ved KI∙d+; det vil si mellom kildevannspåvirket mark og kilde), så vil kildepreget overstyre hevdpreget i så stor grad at det ikke er grunnlag for å skille ut «semi-naturlige kilder» verken på hovedtype- eller grunntypenivå. Kilder i beitemark karakteriseres først og fremst gjennom tråkkslitasje, og det finnes knapt arter som har sitt optimum på slike steder. «Beitekilder» avvises dermed som egen hovedtype ved bruk av «snipp»-kriteriet (tilleggskriterium 6, se NiN[2] Artikkel 1, kapittel B4c).

Variasjon

Se NiN[2] Artikkel 2: kapittel B4 for testing av hypoteser om KA, KI og KT.

Analysene av generalisert artslistedatasett B04 (NiN[2] Artikkel 2: kapittel B4) viser at det er grunnlag for inndeling av kalkinnhold (KA) i 3 trinn i V4, men datamaterialet er ikke tilstrekkelig (med hensyn til fullstendighet, mengdeskala etc.) til å avgjøre hvor grensene mellom trinn bør trekkes. Særlig er det betydelig usikkerhet med hensyn til omfanget av variasjon i artssammensetning innenfor kaldkilder mot ekstremene av KA, det vil si mot det kalkfattige og det kalkrike. En konklusjon i NiN[2] Artikkel 4, kapittel B4g, er framlegg om en datasettspesifikk trinndeling av KA der KA∙fghi (nokså kalkrik og svært kalkrik slås sammen), mens trinn for intermediær (KA∙de) og kalkfattig (kanskje bare KA∙c) opprettholdes. Dette er ikke konsistent med prinsippet om hovedtypetilpasset inndeling i trinn som, så langt det er råd, omfatter omtrent like mye variasjon i artssammensetning (like store økologiske avstandsintervaller). Den hovedtypetilpassete trinninndelingen av KA i NiN versjon 2 innebærer i stedet en forskyvning av trinngrensene mot det kalkrike. Samme oppdeling av KA blir benyttet ved grunntypeinndeling av V2 Myr og sumpskogsmark.

Kunnskapsbehov

Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning innenfor kaldkilder og de økologiske årsakene til denne variasjonen [se beskrivelsen av kildevannspåvirkning (KI)].

Grunntypeinndeling

V4 er delt i 9 GT for de 8 kombinasjoner av hLKM KA (2 trinn; KA∙2–3), tLKM KI og tLKM, + 1 GT for kombinasjonen av KA∙1 & KI∙1 & KT∙1, som er eneste realiserte kombinasjon av kalkfattige kaldkilder.