Flaggermus er verdens nest mest artsrike orden av pattedyr, nest etter gnagere, og består av mer enn 1450 arter. I Norge forekommer elleve arter. De norske artene lever utelukkende av insekter og andre invertebrater. Norske flaggermus er små, fra omtrent 4 til 30 gram. Flaggermus lever i store deler av landet, men i varierende mengder utfra tilgangen til mat. De er primært nattaktive dyr og blir derfor ofte oversett. 

Systematikk

Det norske navnet på flaggermus gjør at flaggermus ofte misforstås som "flygende rotter". Dette er ikke korrekt, siden flaggermus ikke er i nær slekt med rotter eller andre gnagere. De tilhører en egen orden, Chiroptera. Flaggermus er tettere beslektet med hjortedyr og hvaler. Alle de elleve artene som forekommer i Norge tilhører glattnesefamilien Vespertilionidae. Dette er den mest artsrike familien av flaggermus i verden, og lever i alle verdensdeler, med unntak av Antarktis. De elleve artene tilhører slektene Myotis, Pipistrellus, Plecotus, Eptesicus, Nyctalus, Barbastella, og Vespertilio.

Morfologi

Kroppen til flaggermus viser hvor godt utviklet artsgruppen er til å fly. Underarmen og fingrene er lange sammenlignet med resten av kroppen. Dette gir dem en stor vingeflate til å fly med. Vingehuden strekker seg mellom foten og fire av fingrene. Huden er også fylt av blodårer som bidrar til at musklene i vingen får nok blod og dermed oksygen. Hos alle artene er tommelen frittstående og er den eneste fingeren med klo. Artene i Norge mangler også en fri hale, ettersom halehuden går fra ytterst på haletuppen til nærmeste fot. Nordflaggermus og skimmelflaggermus kan ha noen få halevirvler som stikker forbi halehuden.

For å kunne navigere etter lyd, har mange flaggermusarter utviklet store ører. Dette er spesielt synlig hos brunlangøre og bredøre, hvor de store ørene sitter inntil hverandre i pannen. Fruktspisende flaggermus som lever i varmere strøk, som primært navigerer med syn, har derimot relativt store øyne.

Med en stor magesekk og kort tarm har flaggermus kort fordøyelsestid. Dette innebærer også at vekten av en flaggermus kan variere mye over korte tidsrom, og kan øke betraktelig i løpet av en natts jakt.

Lyd

Flaggermus har utviklet evnen til å navigere i mørket ved hjelp av ekkolokalisering. Ved å gjenta en serie høyfrekvente rop, samtidig som de lytter til ekkoet fra hvert enkelt rop, kan en flaggermus navigere i sitt nærmiljø og fange insekter. Opptak av navigeringsropene fra flaggermus i ultralydbåndet kan bistå i kartlegging og artsbestemmelse av flaggermus.

Flaggermus sin evne til å justere hvor lange ropene er, hvor hyppig de utgis, og hvilke frekvenser de bruker, gir dem muligheten til å jakte i forskjellige habitater og etter forskjellige byttedyr. Denne variasjonen innad i artene gjør at det er mye overlapp mellom arter, slik at ropene til forskjellige flaggermus kan være vanskelige å artsbestemme. Teksten under, samt de artsspesifikke beskrivelsene må derfor tolkes med forsiktighet, og gir ingen fullstendig beskrivelse av ekkolokalisering og andre lyder hos flaggermus.

Bredt oppsummert kan flaggermus sine ekkolokaliseringsrop fordeles i tre ulike habitatkategorier. I åpent habitat, eksempelvis over åpent vann eller åkerlandskap, utgir flaggermus primært lengre (> 15  ms) rop, med lengre tid mellom hvert rop (> 100 ms), som både starter og slutter på relativt lave frekvenser. Dette vil i spektrogram se ut som relativt flate, lineære ekkolokaliseringsrop (se under), og utgis primært for navigering. Ved oppdagelse av eventuelle byttedyr vil ropene justeres i form av redusert lengde, hyppigere utgivelse, samt høyere startfrekvens, hvor ropene ofte strekkes ut ved lavere frekvenser. Disse vil ha en mer buet form i spektrogram.

I kant-habitater, eksempelvis i overgangen mellom åpent habitat og skog, eller omkring solitære trær, vil flaggermus i større grad måtte korrigere for bakgrunnsvegetasjonen. Ekkolokaliseringsrop vil da gjerne starte på en høyere frekvens, som er korte (10 til 15 ms) og gjentas hyppig (6 til 10 per sekund). I spektrogram vil disse ha en mer buet form.

I tett habitat vil ropene være korte (< 8 ms) og hyppige (> 11 per sekund) som går gjennom svært mange frekvenser. Dette betyr at de vil starte ved en høy frekvens, og slutte ved en lav frekvens, uten at de strekkes ut ved lavere frekvenser. I spektrogram vil disse ha en mer lineær, vertikal form.

Dersom flaggermusen oppdager et flygende insekt, vil ropene endres til en rask serie med svært korte (2–4 ms) og hyppige (< 200 per sekund) rop. Disse betegnes som et fôringsbuzz og blir fulgt av en kort pause før ekkolokalisering gjenopptas.

Flaggermus har også mange sosiale lyder som har en variert og omdiskutert funksjon. Disse forekommer ofte på lave frekvenser, eksempelvis for å tiltrekke seg partnere. Hos enkelte arter er disse så lave at de er mulige å høre for mennesker på kort avstand.

De forskjellige flaggermus-artene kan utgi et bredt spekter av forskjellige ekkolokaliseringsrop. Figuren over viser eksempler på ulike ekkolokaliseringsrop fra noen av artene i Norge.

For storflaggermus, skimmelflaggermus, nordflaggermus og dvergflaggermus viser ropet til venstre mer typiske rop som lages når flaggermusen navigerer i åpent landskap. Til høyre vises ropene til flaggermus i eller nær skog. Det er viktig å påpeke at dette kun er to eksempler, og at de forskjellige artene kan lage rop som starter på andre frekvenser enn det som vises her. Hvilken frekvens ropene avsluttes på er dog ofte noe som kan bistå i artsbestemmelse (se den enkelte arts informasjonsside for mer informasjon).

Artene som tilhører Myotis-slekten, er svært vanskelige å bestemme til art og er kun gitt ved tre forskjellige eksempler her. Overgangen fra grønn til rød farge angir hvor mange desibel mikrofonen registrerte ved opptaket og vil avhenge av avstanden mellom flaggermusen og mikrofonen. Med andre ord er ikke dette et sikkert bestemmelsestegn for artsidentifisering.

Kilder

Simmons NB og Cirranello AL (2022). Bat species of the World: A taxonomic and geographic database. Accessed on 12/31/2022