Sumpeitermaur
Myrmica gallienii
Dronning av sumpeitermaur Myrmica gallienii.
Sumpeitermaur Myrmica gallienii er den mest fuktighetstolerante av alle de nordiske maurartene. Den kan etablere bol helt i vannkanten og tåler å bli oversvømt i perioder. I Norge er arten kun påvist i et våtmarksområde i Vestfold.
Arbeider av sumpeitermaur Myrmica gallienii.
Kjennetegn
Arbeider av sumpeitermaur Myrmica gallienii, fra siden.
Hann av sumpeitermaur Myrmica gallienii.
Sumpeitermaur Myrmica gallienii gjenkjennes på at antenneskaftet er kraftig bøyd, men mangler list på baksiden. Arbeidere og dronninger er relativt store. Antenneskaftet er enkelt og kraftig bøyd ved basis og svakt utflatet på oversiden der det er mest bøyd. Hodet er knapt lengre enn bredt og har relativt fin nettaktig skulptur. Pannelistene er svakt S-formet og fortsetter bakover uten å svinge inn mot antennegropene. Ryggtaggene er forholdsvis lange og peker rett bakover. Petiolens øvre kant sett fra siden er jevnt velvet uten særlig innsvingning i framre del og rett nedadgående i bakre del. Petiolen og postpetiolen sett ovenfra er relativt brede med konvekse sider.
Hannen har kort antenneskaft som ikke er lengre enn de tre første leddene i antennestrengen. Mellomryggens overside (mesoscutum) er glatt. Petiolens fremre og bakre del sett fra siden er nesten rette og likesidete og møtes på midten i en avrundet, rett vinkel. Beina er brunlige med relvativt kort og skrått utstående behåring.
Lengde: arbeider, 4–5,5 mm; dronning, 5,5–6 mm; hann, 5,5–6 mm.
Arbeider av sumpeitermaur Myrmica gallienii, framkropp.
Utbredelse
Arten er utbredt fra sørlige deler av Fennoskandia, i Nederland og til nordlige deler av Frankrike og østover gjennom Sentral- og Øst-Europa til vestlige deler av Sibir. I Skandinavia er arten svært spredt utbredt med flere isolerte forekomster.
I Norge ble arten første gang påvist i 2017 i Hof i Vestfold. Arten er trolig noe oversett, men er klart begrenset utbredt i sørøstlige deler av landet.
GBIF Taxon: Myrmica gallieniiLevesett
Sumpeitermaur er svært fuktighetselskende og tåler oversvømmelse av bolet. Maur som oversvømmes flyter omkring på vannflata og hekter seg til hverandre og til vegetasjonen. Arten lever på ulike typer sumpmark og strender, både i innlandet og langs kysten. Fra utlandet er den også oppgitt fra sandmark nær vann. Norske funn er imidlertid gjort utelukkende i ferskvannssump med flytematter av torvmoser (Sphagnum spp).
Samfunnene dannes gjerne i torvmosetuer. Utpå sommeren finnes gjerne en haug av mosepartikler på toppen av tua. Samfunnene er relativt store består som regel av noen tusen arbeidere og flere dronninger (polygyn).
Arten er nokså aggressiv og klatrer gjerne opp i vegetasjonen der de henter honningdugg fra bladlus eller nektar fra blomster. Svermingen foregår fra slutten av juli til midten av august.
Oversiktsbilde av den eneste kjente norske lokaliteten for sumpeitermaur Myrmica gallienii. Rønnebergdammen, Hof i Vestfold.
Torvmosetue med samfunn av sumpeitermaur Myrmica gallienii. Rønnebergdammen, Hof i Vestfold.
Samfunn av sumpeitermaur Myrmica gallienii. Rønnebergdammen, Hof i Vestfold.
Sumpeitermaur Myrmica gallienii i vann. Rønnebergdammen, Hof i Vestfold.
Forvekslingsarter
Arbeidere og dronninger av sumpeitermaur ligner en del på hageeitermaur M. rubra og skogeitermaur M. ruginodis, som begge være svært tallrike på fuktig mark. Sumpeitermaur har imidlertid mer rette pannefurer som ikke svinger rundt antennegropene. Den har videre mer ruglete og fin skulptur på framkroppen enn begge disse, og tydelig lengre ryggtagger enn hageeitermaur. Antenneskaftet er kraftig bøyd uten lister ved basis, slik som hos småeitermaur M. rugulosa. Antenneskaftbasis er imidlertid helt jevnt buet hos sumpeitermaur, mens småeitermaur har en svak vinkel midt på denne buen. Sumpeitermaur skilles ellers fra småeitermaur på at hodet er bredere, nesten like bredt som langt, og at kroppen er litt større. Petiolen sett fra siden er litt mer høyreist og avflatet på toppen enn hos småeitermaur. Petiolen sett ovenfra har svakt konvekse sider, mens småeitermaur har rette sider. Postpetiolen er litt bredere sett ovenfra enn hos småeitermaur. De to artene har verken overlappende utbredelse eller habitat i Norge. Arten kan også minne om ribbeeitermaur M. sulcinodis, men denne har mørkere hode og er kraftigere og mer regelmessig skulpturert på framkroppen. Hanner av sumpeitermaur og småeitermaur er svært like, men førstnevnte er noe større og med lengre antenner.
