Mørk eitemaur
Myrmica lobicornis
Dronning av mørk eitermaur Myrmica lobicornis.
Mørk eitermaur lever i åpen skog og skogkanter både i tørre og fuktige naturtyper. Arten er nesten helt svart på hodet og bakkroppen og har en karakteristisk oppstående plate ved antennebasis. Den er ikke spesielt tallrik, men finnes i hele landet fra lavlandet og over tregrensa.
Kjennetegn
Arbeider av mørk eitermaur Myrmica lobicornis.
Dronning av mørk eitermaur Myrmica lobicornis, uten vinger.
Dronning av mørk eitermaur Myrmica lobicornis, fra siden.
Hann av mørk eitermaur Myrmica lobicornis.
Mørk eitermaur Myrmica lobicornis er en middels stor og mørk art som karakteriseres ved at basis på antenneskaftet er formet som en oppbøyd rund plate. Platens diameter er nesten dobbelt så stor som antenneskaftets basis. Arbeidere og dronninger har grov og uregelmessig til nettformet skulptur på framkroppen. Kroppsfargen er som regel rødbrun med mørkere hode og bakkropp. Antennefurene er kraftig S-formet, og omrisset rundt antennelobene er i liten grad markert med lister. Ryggtaggene er korte og noe oppstående. Petiolens overside er kraftig skulpturert og sett fra siden har den en innsvingning i framre del, er utflatet på toppen og har en kort nedadgående del i bakkant.
Hannen er mørk i fargen og har lange antenneskaft, like lange som de 5–6 første leddene i antennestrengen, og tydelig bøy ved basis. Mellomkroppen er nesten glatt mellom ryggstripene (notauli) og på pannetriangelet. Behåringen på beina er nedliggende.
Lengde: arbeider, 4–4,5 mm; dronning, 5–5,5 mm; hann, 5–5,5 mm.
Utbredelse
Mørk eitermaur er utbredt i Nord-Europa med tyngdepunkt i Fennoskandia og Storbritannia. Østover er den utbredt gjennom taigabeltet i Sibir til Baikalsjøen. Det finnes isolerte forekomster også i Alpene, Tyrkia og Kaukasus.
I Norge finnes arten i hele landet fra kyst til over tregrensa i lavalpin sone. Den er sjelden langs kysten, men mer vanlig i innlandet og litt høyereliggende områder. Arten ble først rapportert fra Norge av Siebke (1880).
Levesett
Mørk eitermaur trives best i skogkanter og åpen skogsmark i litt høyereliggende strøk og er funnet på lyngmark over tregrensa. Arten finnes mer sjelden i helt åpne områder og langs kysten. Den unngår gjerne de tørreste og våteste plassene og etablerer seg helst i mose, bergsprekker eller under steiner.
Samfunnene er små og består av noen hundre arbeidere og en dronning (monogyn).
Mørk eitermaur lever helst som nedbryter og er svært lite aggressiv. Finnes ofte enkeltvis i vegetasjonen på søk etter nektar fra blomster. Svermingen foregår fra slutten av juli til slutten av august.
Forvekslingsarter
Mørk eitermaur kan særlig forveksles med engeitermaur Myrmica schencki som også har en oppbøyd tverrstilt plate ved basis av antenneskaftet. Denne platen er imidlertid noe sterkere oppbøyd hos mørk eitermaur og dens diameter er nesten dobbelt så stor som antenneskaftets basis i motsetning til hos engeitermaur der platens bredde er den samme helt ned til antenneskaftets rot. I tillegg er antennefurene noe svakere S-formet, antennelobene svakere markert med lister, samt at ryggtaggene er kortere hos mørk eitermaur enn hos engeitermaur.
I felt kan mørk eitermaur minne om ribbeeitermaur M. sulcinodis som ofte finnes i samme områder. Sistnevnte har imidlertid helt annen form på antenneskaftbasis, mer regelmessige ribber på framkroppen og er oftest noe større.
Hannene hos mørk eitermaur karakteriseres av langt antenneskaft som er tydelig bøyd ved basis og kan da kun forveksles med ribbeeitermaur. Sistnevnte har imidlertid tydelig skulptur i fremre halvdel av mellomkroppen mellom ryggstripene, samt tydelige riller på pannetriagelet, mens mørk eitermaur er nesten glatt der.
