Kystlynghei omfatter åpne heipregete økosystemer som er betinget av lyngbrenning, gjerne i kombinasjon med beiting store deler av året og/eller slått. Dominans av dvergbusker, først og fremst nøkkelarten røsslyng Calluna vulgaris, er typisk.

Røsslyng har utviklet tilpasninger til det spesielle hevdregimet som har opprettholdt kystlynghei. Det er f.eks. dokumentert gjennom eksperimentelle undersøkelser at røsslyngfrøenes spiring begunstiges av brann (røyk) i, men ikke utenfor, kystlyngheibeltet (Måren et al. 2010). Kystlyngheier kan imidlertid ha sterkt innslag også av andre lyngarter, som f.eks. krekling Empetrum nigrum, klokkelyng Erica tetralix og blokkebær Vaccinium uliginosum og/eller av lite kalkkrevende graminider, som blåtopp Molinia caerulea og bjørneskjegg Trichophorum cespitosum. Kystlyngheier i bruk mangler eller har svært sparsom forekomst av moser og lav. Kystlyngheiene er formet gjennom rydding av kratt og trær og flere tusen års hevd, der nøkkelfaktoren i hevdregimet er lyngbrenning, og hvor typisk også beiting gjennom store deler av, eller hele, vekstsesongen er viktig (se Måren & Vandvik 2009, Måren et al. 2010, og NiN[2]AR1, kapittel B3h og Fig. B3–5). Et vintermildt (oseanisk) klima er en forutsetning for en lang beitesesong, og kystlynghei er derfor først og fremst knyttet til kystnære lavlandsområder. Kystlynghei finnes i et breit belte langs kysten fra Kragerø i Telemark til Lofoten i Nordland, kanskje også på Hvaler i Østfold som en nordlig utløper av det vestsvenske lyngheiområdet. Heier betinget av lyngbrenning, som skal tilordnes kystlyngheiene, forekommer imidlertid også i høyereliggende områder litt innenfor kysten, i Dalane (Rogaland) opp til ca. 400 m o.h. (Steinnes 1988). Størstedelen av kystlynghei-arealet gror nå igjen som følge av at bruken har opphørt.

De norske kystlyngheiene er en del av det europeiske kystlyngheiområdet som strekker seg langs atlanterhavskysten fra Portugal i sør til Lofoten (Nordland) i nord. Norge har verdens nordligste kystlyngheier. I Norge dekker kystlyngheiene de ytterste kystområdene med mildt vinterklima samt tilgrensende, noe høyereliggende områder innenfor, som tradisjonelt er skjøttet med lyngbrenning som nøkkelelement i hevdregimet. Lyngheienes eksakte østgrense er vanskelig å trekke. Fremstad & Kvenild (1993) skriver at kystlynghei finnes fra Vest-Agder til Lofoten, mens Fremstad (1997) skriver at store sammenhengende lyngheiområder finnes øst til Portør- og Stabbestadhalvøyene (Kragerø, Telemark) og nord til Lofoten. Heier som overflatisk likner kystlyngheier på Hvaler (Østfold), hvis hevdhistorie fortsatt ikke er avklart, kan være nordlige utposter på det vestsvenske lyngheiområdet. Kystlyngheier er et resultat av kystbefolkningens ressursbruk gjennom flere tusen år (Fremstad et al. 1991). Den vintergrønne lyngarten røsslyng Calluna vulgaris, nøkkelarten som dominerer i kystlyngheia har, sammen med et mildt vinterklima (som gjør at husdyra kan gå ute nesten hele året eller året rundt), vært viktige forutsetninger for den tradisjonelle lyngheidriften og derfor også for kystlyngheiene. Med rett skjøtsel er røsslyngen ei brukbar fôrplante som tåler hardt beitepress. Brenning (lyngsviing), og beiting, til dels også lyngslått, var viktige elementer i tradisjonell hevd av lyngheiene.

Lyngbrenning som dominerende element i et tradisjonelt hevdregime er også dokumentert i høyereliggende områder innenfor den ytre kyststripen med vintermildt klima, der betingelsene for helårsbeite ikke er oppfylt. De best dokumenterte eksemplene på dette er fra Dalane og Høg-Jæren (Rogaland); der heier betinget av lyngbrenning forekommer opp til ca. 400 m o.h. Landskapsvernområdene Førland-Sletthei og Synesvarden er typiske eksempler på områder der åpen, heipreget natur dominerer landskapet over mange kvadratkilometer (Steinnes 1988). Den dokumentasjonen av hevdhistorikk som foreligger for disse heiene indikerer at de ble brent jevnlig, beitet, og også, i stor grad, regelmessig slått. Det finnes dokumentasjon for at fuktheipartier dominert av blåtopp ble slått i betydelig omfang og at slåtten i heiene var en viktig del av livsgrunnlaget i disse delene av landet (A. Steinnes, pers. medd., Prøsch-Danielsen 2001, se Øyri 2004). Felles for disse heiene, uavhengig av hvilken art som dominerer, er at brenning øker produktiviteten ved å gi opphav til en kortfase-dynamikk (for blåtopp, kanskje ved å fjerne døde planterester). Fra disse områdene er det også kjent at beitedyra ble sluppet ut på heiebeite så tidlig som det var mulig (Øyri 2004), det vil si at heiene ble benyttet til helsesong-beiting der forholdene ikke lå til rette for helårsbeiting.

Avskogingen som skapte det åpne kystlandskapet begynte allerede i yngre steinalder. Kystlyngheiene er en del av det tradisjonelle jordbrukslandskapet langs kysten, formet av kystbøndenes måte å livnære seg på; ved kombinasjon av sesongfiske og jordbruk. Jordbruksarealene var tradisjonelt sett delt inn i ei lita innmark og ei stor utmark. På innmarka ble det dyrket gras, korn og litt grønnsaker, mens kystlyngheiene i utmarka utgjorde en særdeles viktig beiteressurs som ble tatt godt vare på gjennom målrettet skjøtsel.

Den sterke arealreduksjonen for åpen kystlynghei som nå finner sted i Norge, er del av et mønster som gjelder hele Europas vestkyst. De viktigste årsakene til tilbakegangen er på den ene siden oppdyrking og på den andre siden opphør av bruk, ofte også tilplanting med trær, eller bruk av arealene til andre formål som hus- og hyttebygging, oljeindustriutbygging, vindkraft og utbygging av samferdselsnettet. Heiområdene lenger sør i Europa, kanskje også i det sørligste Norge, er i endring som følge av lufttransporterte nitrogentilførseler, fordi sterk nitrogengjødsling favoriserer gras, særlig blåtopp Molinia caerulea i forhold til røsslyng (Fremstad et al. 1991) og gjør at kystlyngheiene over tid endrer seg i retning av grasheier.

De europeiske kystlyngheiene har mange fellestrekk. Røsslyng dominerer fra sør til nord, og er den viktigste beiteplanten i kystlynghei. Men det er også store regionale forskjeller, som skyldes klimavariasjon. I Norge endrer kystlyngheiene karakter fra sør til nord, fra vest til øst og fra lavland til høyereliggende områder (mot høyden går kystlynghei over i boreal hei, se avgrensningskommentar mellom kystlynghei og boreal hei). Arter som er vare for kulde finnes bare i sør og/eller vest, for eksempel purpurlyng Erica cinerea som har nordgrense på Sunnmøre. Mer fuktighetskrevende arter, sammen med nordlige arter og fjellarter, øker nordover i Trøndelag og Nordland, for eksempel dvergbjørk Betula nana, rypebær Arctous alpinus og greplyng Kalmia procumbens. Innslaget av krekling Empetrum nigrum i kystlynghei øker også mot nord. En mer eller mindre parallell variasjon finnes med økende høyde over havet på Sørvestlandet, tydeligst over 400 m (sør- og mellomboreal bioklimatisk sone). I dette høydelaget er karakteristiske lyngheiarter som heiblåfjær Polygala serpyllifolia, kystmyrklegg Pedicularis sylvatica, pors Myrica gale og klokkesøte Gentiana pneumonanthe stort sett fraværende.

Kystlynghei. Kalkfattig kystfukthei kan, som på bildet, dominere over større områder, for eksempel der flatt terreng gjør at området blir dårlig drenert. Førehjelmo, Hjelme, Øygarden, Hordaland.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Det generelle hovedskillet mellom T32 Semi-naturlig eng og T34 Kystlynghei går mellom områder dominert av gras og urter og områder dominert av lyng, først og fremst røsslyng Calluna vulgaris. Dominansforholdene i feltsjiktet er imidlertid ikke i seg sjøl tilstrekkelig for å skille de to hovedtypene. Med økende vannmetning (VM) avtar lyngdominansen i T34 og, særlig på kalkfattig grunn, overtar blåtopp Molinia caerulea og andre lyngarter (f.eks. klokkelyng Erica tetralix) som dominanter. Blåtoppdominerte heier på kalkfattig grunn oppstår som resultat av mer eller mindre det samme hevdregimet som karakteriserer røsslyngdominerte heier langs kysten, og inneholder et artsutvalg som i sterk grad overlapper med artsutvalget som karakteriserer de lyngdominerte kystlyngheiene. Derfor skal brenningsbetingete «fattiggrasheier» også tilordnes T34.

Lyngbrenning som nøkkelelement i hevdregimet vektlegges sterkere enn helårsbeiting i definisjonen av kystlynghei.

Arter som er typisk for kalkfattig mark og som først og fremst er knyttet til kystlynghei er røsslyng Calluna vulgaris, kornstarr Carex panicea, krekling Empetrum nigrum, klokkelyng Erica tetralix, pors Myrica gale, kystmyrklegg Pedicularis sylvatica, heiblåfjær Polygala serpyllifolia, krypvier Salix repens, bjørneskjegg Trichophorum cespitosum, tyttebær Vaccinium vitis-idaea og blokkebær Vaccinium uliginosum, mosearten heigråmose Racomitrium lanuginosum og den sjeldne klokkesøte Gentiana pneumonanthe. Arter som først og fremst er knyttet til semi-naturlig eng er engkvein Agrostis capillaris, gulaks Anthoxanthum odoratum, harestarr Carex leporina, slåttestarr Carex nigra, rødsvingel Festuca rubra, trådsiv Juncus filiformis, engfrytle Luzula multiflora, engrapp Poa pratensis agg., småsyre Rumex acetosella og kvitkløver Trifolium repens, og mosearten engkransemose Rhytidiadelphus squarrosus.

Gjengroende kystlynghei skal tilordnes T34 inntil en ettersuksesjonstilstand (under skoggrensa av skogsmark) er nådd, det vil si når artssammensetning og økologiske prosesser typisk for skogsmark er etablert. Dersom gjengroingssuksesjonen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen ikke gir grunnlag for å avgjøre om ettersuksesjonstilstanden er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for gammel normalskog (7SD–NS∙5).

Variasjon

Variasjon i artssammensetning og relasjoner mellom aktuelle LKM er drøftet i NiN[2] Artikkel 2, kapittel B5 på grunnlag av analyser av generalisert artslistedatasett B05. Kompleksvariabelgruppa for T34 Kystlynghei skiller seg fra T4 Fastmarksskogsmark og T31 Boreal hei ved at kildevannspåvirkning (KI) er erstattet av vannmetning (VM). Dette skyldes dels at kildevannspåvirkning spiller en ubetydelig rolle i det grunnlendte, småkuperte kystlandskapet hvor kystlyngheiafinnes, dels at det grunne jordsmonnet som er et typisk resultat av hevdregimet som har opprettholdt kystlynghei, med lyngbrenning som et nøkkelelement, framviser betydelig variasjon fra veldrenert mark på grunnlendte knauser via vekselfuktig mark til fuktmark med begynnende forsumpning og torvdannelse (nær overgangen mot våtmarkssystemer). Fuktheiene (grunntyper for VM∙2) omfatter lyngheier som foruten sterkt innslag av røsslyng Calluna vulgaris har sterkt innslag og stedvis dominans av klokkelyng Erica tetralix, blåtopp Molinia caerulea, rome Narthecium ossifragum, bjørneskjegg Trichophorum cespitosum, stedvis også pors Myrica gale, med økende innslag av torvmoser Sphagnum spp, og andre fuktighetselskende mosearter og økende tendens til torvdannelse mot den diffuse grensa mot myr.

T34 Kystlynghei inkluderer også «bakliheier», det vil si heier i nord- og østvendte, humide skråninger (baklier), gjerne i litt ulendt og steinete, terreng med høye artsmengder for bregner som skogburkne Athyrium filix-femina, bjørnekam Blechnum spicant, ormetelg Dryopteris filix-mas, fugletelg Gymnocarpium dryopteris, smørtelg Oreopteris limbosperma og einstape Pteridium aquilinum og andre, mindre branntolerante arter som f.eks. blåbær Vaccinium myrtillus, og lavere mengder av røsslyng Calluna vulgaris enn i øvrige kalkfattige og intermediære kystlyngheier. Typetilordningen av bakliheiene er drøftet i NiN[2] Artikkel 2, kapittel B5c, der det konkluderes at sjøl om det er sannsynlig at de klimatisk og edafisk fuktige bakliene har hatt en lavere brannintensitet enn resten av kystlyngheiene, på grunn av gjennomgående større fuktighet i marka og kanskje fordi baklivegetasjonen hadde vel så høy beiteverdi som den typiske røsslyngdominerte kystlyngheia som den var, uten å brennes, taler følgende grunner for at «bakliheiene» er betinget av samme hevdregime som den «klassiske» kystlyngheia, og at de derfor skal ses på som del av denne:

  1. «Bakliheiene» inneholder såpass mye røsslyng at det neppe kan være tvil om at dette er en type natur som er betinget av brenning og beiting [M. Kvamme, pers, medd., L.G. Velle, pers. obs. på Lurekalven (Radøy, Ho), Aursnes (Ulstein, MR), Kuli (Smøla, MR)].
  2. «Bakliene» oppsøkes og beites av utegangersauen (M. Kvamme & L.G. Velle, pers. obs.).
  3. Det er ulogisk at en lyngheibonde tradisjonelt sett ikke brente bakliene, som brenner lett på grunn av sin ofte bratte flate (M. Kvamme & L.G. Velle, pers. obs.).

Bakliheier synes først og fremst å være vanlig i den sørlige delen av kystlynghei-området, nord til og med Møre og Romsdal fylke. Bakliheiene fanges i NiN 2.1 opp som grunntyper for UF∙1, mens de typiske, røsslyngdominerte heiene fanges opp som grunntyper for UF∙2. Fuktheiene representerer gradientkombinasjonen UF∙2&VM∙2.

BK er inkludert som uLKM for T34 med utgangspunkt i rikelig forekomst av olivinstein i «kystlyngheibeltet» i Møre og Romsdal (f.eks. Midsund, J.B. Jordal, pers. medd.) og Nordland, men det er usikkert hvorvidt forskjellen i artssammensetning mellom kystlynghei på olivinstein skiller seg observerbart fra kystlynghei på annen berggrunn.

Variasjon i begge ender av kalkinnholdsgradienten er svært mangelfullt dokumentert i litteraturen. Vi veit at svært kalkrike kystlyngheier finnes, særlig i Nordland (Kvalvik et al. 2013), men mangelen på forskning om disse lyngheiene gjør at (variasjonen i) artssammensetning i dem er mangelfullt kjent (særlig gjelder dette moser og lav). Inntil kunnskapshullene på dette feltet er tettet (det er generelt behov for et større forskningsprosjekt om relasjoner mellom artssammensetning og miljøvariasjon, inkludert hevd, i kalkrike kystlyngheier i Nordland), er det grunn til å anta at det kan finnes utforminger av kystlynghei med en artssammensetning som gjør den svært kalkrike heia mer enn observerbart forskjellig fra den kalkrike. Dette er lagt til grunn ved hovedtypetilpasset trinndeling av kalkinnhold (KA). Det er også mulig at de svært artsfattige kystlyngheiene på anortositt (kanskje også andre bergarter), som er dominerende bergart i Sør-Rogaland (Dalane og Jæren), mangler tilstrekkelig mange av artene som ellers er vanlig i kalkfattige kystlyngheier til at det er grunnlag for å skille ut svært kalkfattige kystlyngheier som et eget, femte, naturtypetilpasset trinn langs kalkinnhold (KA). Dette bør undersøkes nærmere.

Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

Kunnskapsbehov

Kystlyngheienes vegetasjons- og kulturhistorie er svært godt undersøkt (f.eks., Kaland 1986, 1999, 2008), og det er foretatt en rekke vegetasjonsøkologiske undersøkelser (f.eks. Vandvik et al. 2005, Måren & Vandvik 2009, Nilsen & Moen 2009, Velle et al. 2014, Velle & Vandvik 2014). De største kunnskapsmanglene knytter seg til variasjon i artssammensetning i kystlyngheier i utkanten av kystlyngheiområdet (i Nord-Norge og på Sørlandet), og i utkanten av det økologiske rommet som lystlyngheia utspenner (kalkrike og svært kalkfattige heier).

Gradientlengdeberegning av forskjell mellom kystlynghei på olivinstein og annen berggrunn

Grunntypeinndeling

T34 er delt i 10 realiserte grunntyper for kombinasjoner av hLKM 4 KA × 3 UF, + 2 grunntyper for spesielle kombinasjoner av UF & KA med VM∙2.