Polarørken omfatter stein- og grusdominerte områder nord for eller høydemessig over sonen med arktisk tundra, der vegetasjonsdekket på grunn av svært lav temperatursum er fragmentarisk og der vedaktige planter samt arter fra starrfamilien mangler.

Utskilling av de kaldeste polarområdene fra tundra under begrepet polarørken følger den russiske økologiske tradisjonen (se NiN[1]AR9 der det er redegjort for begrepene arktisk polarørkensone (APDZ), som betegner ett trinn sone langs den regionale komplekse miljøvariabelen bioklimatiske soner, og natursystem-hovedtypebegrepet polarørken). Polarørken er resultatet av en frostforvitringsprosess som ender med et fint til middels grovt substrat, det vil si kornstørrelser fra silt i oppfrysningsflekker til dominans av grus og stein. Blokker og berg i dagen mangler helt på forvitringsflater som har opphav i sedimentære bergarter, er mindre vanlig når opphavet er kalkbergarter, og vanlig når opphavsmaterialet består av hardere bergarter. Uavhengig av opprinnelsesbergart(er), er et fellestrekk for polarørken et terrengrelieff som legger til rette for at finjord er rikelig til stede, i motsetning til i blokkmark. Frosthevingsfenomener lik dem som gir opphav til oppfrysingsmark er vanlig.

Polarørken har viktige zoologiske særtrekk. Isbjørn, samt polarrev og ismåke som har rester av isbjørnens byttedyr som viktig næringskilde, bruker også de nordligste landarealene innen polarørken-landskapet. Planteartssammensetningen er også særpreget. Svalbardvalmuen (Papaver dahlianum ssp. polare) er høyarktisk sirkumpolar, skilt fra nærstående valmuer i høyfjellet på fastlandet. Polararve (Cerastium regelii) og polarsildre (Saxifraga hyperborea) har samme utbredelsesmønster. Nyere forskning har vist at polarørkenens snøarve (Cerastium arcticum) er en høyarktisk art ulik den som tidligere gikk under samme navn på fastlandet. Det sirkumarktiske særpreget har også blitt grundig demonstrert for arter med videre utbredelse. Tidligere trodde man at de fleste planteartene koloniserte Svalbard sørfra. Flesteparten av de karplanteartene som Alsos et al. (2007) har studert innvandringshistorien til ved hjelp av populasjonsgenetiske sammenligninger, har imidlertid vandret inn på Svalbard fra Nord-Grønland eller fra Sibir. Dette forklares med at transporten av frø og andre diasporer med vind over den sammenhengende polarisen er mye mer effektiv enn spredning over lange frie havstrekninger, for eksempel med fugl. Funnene til Alsos et al. (2007) innebærer at det sirkumpolare utbredelsesmønsteret ikke bare finnes blant mange arter på Svalbard, men at det også dominerer genetisk innenfor arter som også finnes i alpine områder (men der det ikke finnes tydelige morfologiske forskjeller mellom alpine og arktiske populasjoner). Vegetasjonen i polarørken er således et høyarktisk sammenhengende kompleks, med artsinventar som deles mellom de aller nordligste delene av Canada og Grønland, på Svalbard og i de nordligste delene av de arktiske øyene i Russland. Biologisk kan derfor polarørken-områdene ses på som ei «biogeografisk øy» til tross for at de geografisk sett består av mange, til dels sterkt atskilte, områder. Mange plantearter på Svalbard har altså, oppsiktsvekkende nok, en lignende biogeografisk historie som isbjørnen.

Polarørken nær havnivå. Kinnvika, Svalbard.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

– Polarørken skiller seg fra blokkmark ved følgende strukturtrekk:

  • forekommer ofte helt ned til havnivå, der den utgjør et svært særpreget landskap;
  • inneholder store sammenhengende områder med dominans av finere materiale enn i blokkmark;
  • er knyttet til plant eller tilnærmet plant, «rolig» terreng (flyer);
  • langt mindre snømengder enn fastlandsfjellene og fjellene langs vestkysten av Spitsbergen
  • mer stabilt sommerklima enn blokkmarkene, der klimasvingningene er store hele året.

Variasjon

– Slik polarørken er definert, omfatter hovedtypen stor variasjon langs kalkinnhold (KA); fra granittdominerte områder på Nordaustlandet til den typiske polarørkenen på kalksteinsgrus ellers på Svalbard. KA er derfor delt i 3 trinn (som hLKM) etter mønster av den forenklete tretrinnsinndelingen som er benyttet ved grunntypeinndeling av T1 Nakent berg,

– Det er ikke kjent at andre LKM forklarer observerbar variasjon i artssammensetning i polarørken.

Kunnskapsbehov

Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for KA som utgangspunkt for revisjon av grunntypeinndelingen.

Grunntypeinndeling

T28 er delt i 3 GT for hLKM KA.