Fjellgrashei og fjellgrastundra omfatter mark i fjellet og i Arktis dominert eller med spredt forekomst av «tørrgras» som f.eks. rabbesiv Juncus trifidus, sauesvingel Festuca ovina og stivstarr Carex bigelowii, typisk med et dekkende lavsjikt dominert av islandslav Cetraria islandica og saltlav Stereocaulon spp.

Fjellgrashei og grastundra erstatter T3 Fjellhei, leside og tundra i øvre del av lavalpin og overgangen mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone i midtre deler av «rabbe-snøleiegradienten», over et intervall som strekker seg fra fjell-lavhei til moderat snøleie. Overgangen på fastmark mellom lavalpine heier, lesider og typiske moderate snøleier og tørrgrasheiene ovenfor er oftest relativt skarp og fysiognomisk så tydelig markert i hele fjellkjeden at den er et klassisk skillekriterium mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone. Det er fortsatt ikke helt klart hvilke miljøforhold som betinger dette skillet, men Dahl (1957) sannsynliggjør at jordflyt er en viktig medvirkende årsak.

Overgangen på fastmark mellom heier, lesider og typiske moderate snøleier på den ene siden og tørrgrasheier på den andre siden er fysiognomisk så tydelig markert i hele fjellkjeden at den er et klassisk skillekriterium mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone. Nordhagen (1943) benevner f.eks. den mellomalpine sonen «grashei-snøleie-beltet», i motsetning til «rishei-vierkrattbeltet» (lavalpin sone). I løpet av omtrent 100 høydemeter forsvinner lesidevegetasjon (inkludert høgstaudevegetasjon); vierarter (Salix spp.), einer Juniperus communis og dvergbjørk Betula nana slutter å dominere i fjell-lyngheiene [fjell-lyngheier dominert av krekling Empetrum nigrum, til dels også blålyng Phyllodoce caerulea, fortsetter et stykke lenger oppover, i alternans med tørrgrasheier]. Også den moderate snøleievegetasjonen endrer seg, og får et så sterkt innslag av tørrgrasheias karakteristiske arter, bl.a. rabbesiv Juncus trifidus på bekostning av smyle Avenella flexuosa, fjellgulaks Anthoxanthum nipponicum og finnskjegg Nardus stricta og brune lav, deriblant snøskjerpe Cetrariella delisei at den må karakteriseres som fjellgrashei. Seine og ekstreme snøleier endrer seg derimot lite fra lavalpin til mellomalpin sone.

Forekomsten av tørrgrasheier er imidlertid ikke begrenset til mellomalpin sone; de forekommer også i lavalpin sone i veksling med lavalpine heier, lesider og snøleier. Denne vekslingen mellom heier og moderate snøleier med artssammensetning typisk for den lavalpine sonen finnes også i nedre del av den mellomalpine sonen. Dermed kan ikke tørrgrasheiene forklares som et resultat av høydebetinget temperaturreduksjon alene, slik det forsøksvis ble gjort i NiN versjon 1 der den «lokale basisøkoklinen» «høydebetinget veksesongreduksjon i arktisk-alpine områder (HV)» ble brukt til å skille mellom to klasser, «dvergbuskhei» og «tørrgrashei».

Det er fortsatt ikke helt klart hvilke økologiske forhold som forårsaker den ofte skarpe grensa mellom tørrgrasheier og annen fastmarksnatur, men flere hypoteser er framsatt. Dahl (1957) framhever jordflyt som en viktig variabel, og peker på at tørrgrasheiene ofte har en påviselig ustabil overflate, at de mangler et velutviklet podsolprofil, at de mangler de solifluksjonsintolerante lyngartene og har rikelig forekomst av solifluksjonstolerante arter som rabbesiv Juncus trifidus, islandslav Cetraria islandica og saltlav Stereocaulon spp, støtter opp om en slik forklaring. Også Nordhagen (1943) og Fremstad (1997) framhever jordustabilitet som et karaktertrekk ved grasheier. Jordflyt (JF) er derfor, foreløpig som en ubekreftet hypotese, oppført som dLKM for T22 i NiN versjon 2. Dette er drøftet i NiN[2] Artikkel 1, kapittel B3o.

Dahl (1957) og R. Økland & Bendiksen (1985) peker på at det er en viss variasjon i artssammensetning innenfor tørrgrasheiene, og at tørrgrasheier kan være «erstatningssamfunn» (dvs. finnes under ellers tilsvarende miljøforhold som) for alt fra lavheier til moderate snøleier langs «rabbe-snøleiegradienten».

Fjellgrashei og grastundra. Tørrgrashei dominert av rabbesiv Juncus trifidus i mellomalpin bioklimatisk sone, 1630 m o.h. nord for Gjuvvatnet (Bøverdal, Lom, Oppland).

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Analyser av generalisert datasett B11D (se NiN[2]AR2, kapitleneB11a, B11e og B11g) gir ikke støtte til hypotesen (B11–H8) om at hovedtypekandidaten «T~25 Tørrgrashei» (= T22 Fjellgrashei og grastundra) har en artssammensetning som er vesentlig forskjellig verken fra T3 Fjellhei, leside og tundra eller fra T7 Snøleie; til nød er det mulig å påvise en betydelig forskjell i artssammensetning. Kriterium 11 i prosedyren for å definere natursystem-hovedtyper i NiN versjon 2 om at «egne hovedtyper for spesielle, naturlige systemer skal skilles fra hovedtyper for tilsvarende systemer innenfor normal variasjonsbredde ved hjelp av en sLKM når artssammensetningen på (ekstrem)trinnet langs denne sLKM er vesentlig forskjellig fra artssammensetningen på kontrasteringstrinnet» er derfor ikke oppfylt for T22. Likevel tilfredsstiller T22 Fjellgrashei og grastundra utvilsomt kravene til å bli egen hovedtype, av følgende grunner:

 

  1. Hovedkriterium 1 er oppfylt fordi variasjonen innenfor T22 er så liten at hovedtypen sannsynligvis ikke har noen hovedkompleksvariabler (variasjonen langs KA er ikke analysert, men det er grunn til å anta at gradientlengden, liksom på rabbene, ikke overskrider 3 ØAE). I dette skiller T22 seg fra T3 (som har hLKM KA og UF) og fra T7 (som har hLKM KA, SV og KI).
  2. Hovedkriterium 2 er oppfylt fordi differensierende LKM for T22 er jordflyt (JF), som er en disruptiv forstyrrelsesgradient, mens T7 er betinget av miljøstressgradienten SV.
  3. Hovedkriterium 3 om entydig tilordning til kategori basert på prosess kan bare oppfylles dersom T22 skilles fra T3 og T7 på hovedtypenivå (jf. punkt 2).
  4. Hovedtypekriterium 6 som stiller krav om enhetlig utseendepreg.

Tilleggskriterium 8a om at en hovedtype skal utgjøre et konvekst område i det økologiske rommet kan bare oppfylles dersom T22 skilles fra T3 og T7 på hovedtypenivå.

Variasjon

– Analyse av generalisert artslistedatasett B11D (planter og lav) inneholder gradientlengdeberegning og test av hypotese knyttet til UF og SV (se NiN[2]AR2: kapittel B11), og viser at det er betydelig forskjell mellom «hei- og snøleie-endene» av variasjonsbredden innenfor T22 Fjellgrashei og grastundra, men at det ikke er vesentlig variasjon langs «rabbe-snøleiegradienten» innenfor hovedtypen. Derfor er bare SV lagt til grunn for inndeling.

– Inndeling i 2 trinn langs KA er ikke basert på analyseresultater, men følger samme resonnement som i mange andre naturtyper der variasjonen langs KA (og andre LKMg) «overstyres» av sLKM med gjennomgripende effekt på økosystemfunksjon og artssammensetning.

– Det er mulig at det finnes observerbar variasjon i normalfuktighetsforhold innenfor fjellgrasheiene, liksom i T3. VM er derfor inkludert som uLKM.

Kunnskapsbehov

– Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for KA, som utgangspunkt for revisjon av grunntypeinndelingen.

– Vegetasjonsøkologiske undersøkelser med sikte på bedre forståelse av de prosessene som forårsaker overgangen fra fjell-lynghei til fjellgrashei ved overgangen mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone.

– Undersøkelser av hvorvidt det er grunnlag for å opprettholde Vannmetning (VM) som uLKM i T22.

Grunntypeinndeling

T22 er delt i 4 GT for LKM KA × SV.