Sanddynemark omfatter åpne områder, fortrinnsvis men ikke nødvendigvis nær kysten, med mer eller mindre ustabilt og sanddominert substrat. Sanddynemarka er et helt særpreget, dynamisk økosystem hvis funksjon er betinget av stadig tilførsel av ny sand (oftest fra havet) med sterke vinder.

Større områder med sanddynemark som forekommer i tilknytning til havet framviser oftest variasjon langs en dynestabiliseringsgradient [sandstabilisering (SS)] fra stranda innover land. Langs denne gradienten, som til dels er en primærsuksesjonsgradient, avtar sandtilførselen mens substratstabiliteten og jordsmonnstjukkelsen gradvis øker. Et stykke inne på land er sanda så stabil at sanddynemarka utvikler seg til fastmarksskogsmark (dersom den ikke gjøres om til jordbruksmark gjennom hevd).

Sanddynemark er først og fremst knyttet til relativt sterkt eksponerte kyststrekninger, og finnes langs store deler av norskekysten. Sanddynemark kan også forekomme (som små fragmenter) et godt stykke fra kysten på gamle strandlinjer dersom vindvirkningen er sterk nok til å holde marka åpen. Dessuten kan sanddynemark forekomme på flate, sanddominerte banker ovenfor flomsonen langs elver, som er utsatt for de samme prosessene som i kystnær sanddynemark (f.eks. langs Tanaelva i Finnmark).

Elver som graver seg gjennom sanddominerte morener kan gi opphav til sanddominert åpen skredmark, formet av massetransport i skråninger (T17 Aktiv skredmark). I store sandskred, som langs elva Folla (Folldal, He), kan imidlertid vinden erodere morenene også langt utenfor det området som er undergraves av elva. Slik mark skal typifiseres som sanddynemark.

Sanddynemark er et svært karakteristisk natursystem, betinget av store sandforekomster (eller sandtilførsler) og formet av vinden. Ytterligere informasjon om prosessene som former sanddynemarka finnes i beskrivelsen av sandstabilisering (SS), se også NiN[1]AR17 om vinden som miljøfaktor og geomorfologisk agens (aeoliske prosesser).

Mange steder langs kysten har etablert sanddynemark vært utnyttet til beite og slått gjennom lang tid.

Sanddynemark, hvit dyne dominert av marehalm Ammophila arenaria. I fjæresonen til venstre i bildet stein-, grus- og sandstrand. Brusand, Ogna, Hå, Rogaland.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

– Hovedtypen omfatter landstrandbeltet, der det kan finnes karplantevegetasjon, og landområdene innenfor fjærebeltet til virkningen av vind på sand opphører og all sand er stabilt vegetasjonsdekt.

– Med økende beitetrykk og/eller bruk som slåttemark, går T21 Sanddynemark gradvis over i T32 Semi-naturlig eng. Grensa må trekkes på grunnlag av artssammensetningens innhold av arter typisk for hver av disse hovedtypene. T32 Semi-naturlig eng på tidligere sanddynemark får et karakteristisk innslag av arter fra begge hovedtypene, og er derfor utskilt som en egen grunntype av T32.

Variasjon

– I et fullstendig intakt sanddynesystem kan variasjonen fra stranda til skogsmarka innenfor beskrives som trinn langs primærsuksesjonsgradienten sandstabilisering (SS). Variasjonen i artssammensetning langs SS er grundig beskrevet i vegetasjonstypebeskrivende arbeider [f.eks. Høiland (1978) fra Lista og Lundberg (1987) fra Karmøy; se også Fremstad (1997), men det går ikke klart fram av disse arbeidene hvor stor den økologiske avstanden langs SS er og hvor mange trinn det er grunnlag for å dele gradienten inn i. Den tentative seksdelingen som er benyttet her tar utgangspunkt i inndelingen av hovedtypene S7 og T13 i NiN versjon 1, men er finere.

– Eroderte dyner er disruptivt vinderoderte flekker i sanddynemarka, mens dynetrau er fuktmarksflekker eller større fuktmarksområder i indre deler av sanddynemarka, sannsynligvis oppstått etter først erosjon til grunnvannsspeilet og dernest kolonisering og etter hvert etablering av en stabil fuktmarksvegetasjon. Vinderosjon forårsaker i sin ytterste konsekvens disruptiv forstyrrelse og fullstendig tap av planteartssammensetningen på den eroderte flekken. I likhet med i T14 Rabbe kan det synes som om deflasjon oppstår uavhengig av hvilke arter som dominerer, slik at det ikke er finnes noen gradient i artssammensetning mellomintakt sanddynemark (VI∙ab) og deflasjonsrabber (VIc∙¤).

– For VM er variasjonen anslått til mellom 2 og 3 ØAE.

– Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

– Sanddynemark benyttes ofte som beitemark (tidligere også som slåttemark): HI er derfor inkludert som uLKM for hovedtypen.

Kunnskapsbehov

Gradientlengdeberegning for SS og VM.

Grunntypeinndeling

T4 er delt i 6 GT for trinnene langs kombinasjoner av hLKM 6 SS, + 1 GT for hver av VI og VM der forhold tilsvarende VI∙B og ER∙2 er realisert.