Rasmarkhei og rasmarkeng omfatter deler av talusskråninger med stabilisert, jorddekt mark og sluttet vegetasjon med hei- eller engpreg, som oftest har betydelige likhetstrekk med T2 Åpen grunnlendt mark og T3 Fjellhei, leside og tundra

Forskjeller i artssammensetning mellom rasmarkheier og -enger og annen natur på åpen fastmark er først og fremst et resultat av regulerende forstyrrelse i form av gjentatte snøras om vinteren og utrasing av forvitringsmateriale. Forekomst av rasmarkhei og rasmarkeng innenfor en talusskråning forutsetter både forekomst av stabilisert finmateriale og aktive prosesser som hindrer utvikling av fastmarkssystemene som dominerer på «normal» stabil mark; det vil under skoggrensa si T4 Fastmarksskogsmark og over skoggrensa T3 Fjellhei, leside og tundra. Sorteringen av forvitringsmaterialet ved styrtgradering (se NiN[1]AR11) fører til at det ofte finnes et finmaterialrikt område oppunder bergrota. Derfor er det først og fremst der at rasmarkheier og rasmarkenger («bergrot-enger») forekommer. Deler av talusskråninger uten stabilisert, jorddekt mark typifiseres som T13 Rasmark.

Rasmark-engene utgjør en særpreget og ofte artsrik type natur, som mange steder inneholder lokalt og/eller nasjonalt lite vanlige arter. Mange arter har hovedtilholdssted i slike enger, f.eks. mnemosynesommerfugl (Parnassius mnemosyne) og bloddråpesvermer (Zygaena lonicerae), som i Norge nå bare finnes i snørasenger (og på et par slåttemarkslokaliteter) på Nordvestlandet etter at den har gått ut på alle østlandslokalitetene (J.B. Jordal, pers. med.).

 

Rasmarkhei og -eng i lavalpin bioklimatisk sone i Høyrokampens sørskråning (Bøverdal, Lom, Oppland), dominert av reinrose Dryas octopetala.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Inngangsverdien for rasutsatthet (RU) for å skille T16 Rasmarkhei og -eng fra T2 Åpen grunnlendt mark og T3 Fjellhei, leside og tundra er krav om klar effekt (> 1 ØAE) av ras på artssammensetningen (RU∙b+). Analysene av generalisert artslistedatasett B09 for T4 Fastmarksskogsmark viser at RU ikke forklarer betydelig variasjon i artssammensetning innenfor denne typen, og at derfor forekomst av skogsmark indikerer RU∙0a. I fjellet (og i Arktis) skal rasmarker (T13 Rasmark og T16 Rasmarkhei og -eng) avgrenses mot T3 etter samme prinsipp. Manglende jorddekke (og mangel på sluttet vegetasjon) skiller T13 fra T3 og T16. En stabilisert rasmark med sluttet vegetasjon skal typifiseres som T3 Fjellhei, leside og tundra dersom ikke artssammensetningen har et klart rasmarkspreg.

Variasjon

– Variasjonen innenfor rasmarkheier og -enger er dårlig undersøkt i Skandinavia (men se Ytrehorn 1996), og som en tentativ løsning inntil kunnskap (og generaliserte artslistedata) foreligger, er resultatene av analyser av data for normale fastmarkstyper T3 Fjellhei, leside og tundra og T4 Fastmarksskogsmark (henholdsvis datasett B11 og B09; se NiN[2]AR2) lagt til grunn for framlegget til viktige LKM i, og grunntypeinndeling av T16. Dessuten er tatt hensyn til at rasutsatthet (RU) i noen grad overstyrer andre LKM, slik at variasjonen i artssammensetning langs disse (gradientlengden) mer mindre enn i de normale systemene.

– KA er følgelig delt i 4 trinn etter mønster av inndelingen av T3 og T4; KI er delt i to trinn for å skille ut storbregne- og høgstaude-rasmarkenger på svakt kildevannspåvirket mark fra enger uten kildevannspåvirkning.  RU er tentativt delt i to trinn (innenfor T16) for å skille heier med svært sterkt raspreg og sterkt redusert artsrikdom fra mer moderat rasutsatte heier (og enger). Et eksempel på sterkt rasutsatt hei er rapportert fra Sunndal (MR) av G. Gaarder (pers. medd.), der rabbesiv (Juncus trifidus) dominerte. Tentativt er antatt at sterk rasutsatthet overstyrer alle andre LKM.

– UF, HI, BK og VI er inkludert som uLKM på fordi disse er uLKM eller tLKM i natursystem-hovedtyper med fellesskap i artssammensetning og/eller økologiske prosesser med T16.

Kunnskapsbehov

Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for alle LKM som inngår i kompleksmiljøvariabelgruppa for rasmark, fortrinnsvis også for de foreslåtte uLKM, som utgangspunkt for revisjon av grunntypeinndelingen.

Referanser

Den ofte spredte og sparsomme vegetasjonen (sammen med at botanisering i ur og rasmark ikke er helt ufarlig) har gjort at åpen ur og snørasmark ikke har tiltrukket seg nevneverdig plantesosiologisk eller økologisk interesse i Norge. Ett unntak er Ytrehorn (1996). To svenske økologiske undersøkelser som er relevante for østlige og kontinentale deler av Norge, er Lundqvist (1968) og Fransson (2003).

Grunntypeinndeling

T16 er delt i 4 GT for alle kombinasjoner av hLKM 3 KA & 3 S1 (UE∙2), + 6 GT for kombinasjoner av UE∙1med 3 KA & S1∙A–B, + 3 GT for RU∙2, kombinert med 3 KA.