Hovedtypen rasmark omfatter ikke jorddekte deler av talusskråninger, oppstått som resultat av massebevegelse i skråninger.

Talusskråninger består av materiale som har samlet seg opp gjennom årtuseners tilførsel av forvitringsmateriale fra ovenforliggende berg gjennom fjellskred, steinskred, steinsprang og jordskred, samt flomskred og snøskred (flomvann eller snø som fører med seg mineralmateriale). Forvitringsmaterialet består for det meste av blokker og steiner (ur), men kan stedvis også domineres av finere materiale, oftest grus eller sand (grus- eller sanddominert rasmark). Massebevegelse i skråninger en geomorfologisk prosess som strengt følger fysiske lover [se NiN[1]AR11 og Sulebak (2007)]. Materialet fordeles vertikalt på grunn av styrtgradering, det vil si sortering slik at materialet med størst bevegelsesenergi, det vil si de største blokkene, transporteres lengst ned og samler seg i bunnen av talus. Den dominerende kornstørrelsen øker derfor fra øverst til nederst i talusskråningen. Friksjon mellom mineralpartiklene og underlaget gjør at øvre deler av talus typisk har en helning mellom 35 og 40 °. Helningen avtar mot de nederste delene av talus, og kan komme ned i 20–25 °, som følge av styrtgraderingen. Forekomster av renner med dominans av finere materiale er vanlig. I øvre deler av talus, på steder med god tilførsel av finmateriale som er skjermet mot sterk forstyrrelse, kan det utvikle seg en rasmark-hei eller rasmark-eng (hovedtype T16 Rasmarkhei og -eng).

Stor, vifteformet talus (Gravemsura, Romfo, Sunndal, Møre og Romsdal)

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

– Inngangsverdien for rasutsatthet (RU) for å skille T13 Rasmark fra T2 Åpen grunnlendt mark og T3 Fjellhei, leside og tundra er krav om klar effekt (> 1 ØAE) av ras på artssammensetningen (RU∙b+). Analysene av generalisert artslistedatasett B09 for T4 Fastmarksskogsmark viser at RU ikke forklarer betydelig variasjon i artssammensetning innenfor denne typen, og at derfor forekomst av skogsmark indikerer RU∙0a. I fjellet (og i Arktis) skal rasmarker (T13 Rasmark og T16 Rasmarkhei og -eng) avgrenses mot T3 etter samme prinsipp. Bare ustabile rasmarker på relativt fint substrat (S1∙C) vil mangle jorddekke og sluttet vegetasjon, slik at mangel på jorddekke skiller T13 fra T3 og T16. En stabilisert rasmark med sluttet vegetasjon skal typifiseres som T3 Fjellhei, leside og tundra dersom ikke artssammensetningen har et klart rasmarkspreg.

– Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

Variasjon

– Til grunn for inndelingen av rasmarker i grunntyper, er lagt at dette er ikke-jorddekt mark som først og fremst karakteriseres ved artssammensetningen av moser og lav. For disse er substratstabiliteten, som kommer til uttrykk gjennom dominerende kornstørrelse, avgjørende viktig. Det er grunn til å anta at lavartssammensetningen er betydelig forskjellig mellom stein- og blokkdominert ur (E. Timdal, pers. medd.), og det er opplagt minst betydelig forskjell mellom stein- og grus/grovsanddominert rasmark, der karplanter kommer inn og moser og lav kan mangle helt. S1 er derfor inkludert som hLKM i T13 Rasmark.

– Dagens artssammensetning i rasmark er resultatet av akkumulering av arter over tid, fra et utgangspunkt (etter istida) av naken mark. Rasutsatthet (RU) forårsaker regulerende (ved svært høy intensitet disruptiv) forstyrrelse, som hele tida sørger for høy stokastisitet både med hensyn til etablering og overlevelse. På grunn av stor tilfeldig variasjon (se NiN[2]AR1, kapittel B2h) er i realiteten forskjellen mellom RU∙e og RU∙¤ et tydelig terskelintervall, slik RU ved den hovedtypetilpassete inndelingen i T13 er oppfattet som en LKMf med den disruptive situasjonen som endetrinn. Det bør undersøkes om det er grunnlag for ett ekstra trinn langs RU for svært raspreget mark (RU∙de), i så fall skal RU oppfattes som en LKMg med 3 hovedtypetilpassete trinn.

– KA er delt i 3 trinn (som hLKM) etter mønster av den forenklete tretrinnsinndelingen som er benyttet ved grunntypeinndeling av T1 Nakent berg, og uttørkingseksponering (UE) er inkludert som tLKM på grunnlag av at det er betydelig forskjell på lav- og mosefloraen mellom sør/vestvendte og nord/østvendte rasmarker på stabilt substrat (blokker). Sammenslåingen av 4 UE-trinn i T1 til 2 hovedtypetilpassete trinn i T13 er tentativ.

– BK og VI, som er tLKM for T1 Nakent berg, er tentativt inkludert som uLKM for T13.

Kunnskapsbehov

Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for alle LKM som inngår i kompleksmiljøvariabelgruppa for rasmark, som utgangspunkt for revisjon av grunntypeinndelingen.

Referanser

To svenske økologiske undersøkelser som er relevante for østlige og kontinentale deler av Norge, er Lundqvist (1968) og Fransson (2003). Det finnes en del beskrivelser av planteartsforekomster i åpen ur og snørasmark.

Grunntypeinndeling

T13 er delt i 9 GT for alle kombinasjoner av hLKM 3 KA & 3 S1 (UE∙2), + 6 GT for kombinasjoner av UE∙1med 3 KA & S1∙A–B, + 3 GT for RU∙2, kombinert med 3 KA.