Naturtypebegrepet fuglefjell-eng inkluderer åpne engpregete områder, det vil si områder med jordsmonn, som har en artssammensetning preget av regelmessig fuglegjødsling.

Fuglefjell-enger har få eller ingen eksklusive plantearter, og floraen er vanligvis fattig både på karplante- og mosearter. Dette skyldes at mange engarter ikke tåler de høye nitrogen- og/eller fosforkonsentrasjonene som fuglegjødslingen medfører (jf. Grønlie 1948). Fuglefjell-engene er likevel ofte særdeles frodige fordi de få artene som tåler dette spesielle miljøet evner å utnytte den høye tilgangen på nitrogennæring til høy produksjon. Normalt akkumuleres ikke organisk materiale i fuglefjell-eng fordi nedbrytningen er rask.

Mest typisk finnes fuglefjell-eng i skråninger mellom, under eller i mosaikk med fugleberg. Innenfor områder med fuglefjell-eng finnes også gjerne en mosaikk av ulike utforminger, som resultat av romlig variasjon i mengden gjødsel som blir tilført og lokal forekomst av mer eller mindre konsentrerte kildevannsframspring.

Fuglefjelleng-liknende natur forekommer også som større eller mindre flekker (fra noen hundre m2 ned til under 1 m2) utenfor fuglefjell, i arealenheter av andre natursystem-hovedtyper, f.eks. i kystlynghei i nærheten av fuglefjell. Ofte forekommer sånne flekker på toppunkter i terrenget («fugletopper») der fugler ofte slår seg ned. Mens fuglefjell-engene er engpregete systemer i skråninger, er fugletoppene ofte omgitt av hei. Fuglefjell-engene og fugletoppene har imidlertid mange arter felles, og er betinget av samme dLKM, naturlig gjødsling. De er derfor samlet i én natursystem-hovedtype.

Polarskjørbuksurt Cochlearia groenlandica og fjellsyre Oxyria digyna er arter som danne énartsbestander i de sterkest gjødslete delene av arktiske fuglefjell-enger. Rødsvingel Festuca rubra er trolig den viktigste arten i fuglefjell-eng på fastlandet (Bilde 3, 4, 7). På Svalbard er fuglefjellene viktige for polarrevens mattilgang. En god del insektarter, blant andre noen sommerfuglarter, forekommer på Svalbard bare under fuglefjell, som der utgjør varme og høyproduktive eksklaver (utposter) av miljøforhold som ellers bare finner lenger sør.

De typiske fuglefjell-engene er fattige på moser, som generelt disfavoriseres i forhold til karplanter når næringstilgangen blir svært stor (eller grasvegetasjonen svært tett; se Bilde 4). Men ved svært lave temperaturer endrer dette seg, slik at det kan utvikles en mosetundra til erstatning for fuglefjell-eng under fuglebergene (se avgrensningskommentar mellom fuglefjell-eng og mosetundra).

Typiske fuglefjell (med fuglefjell-eng og fugleberg) forekommer langs hele fastlandskysten fra Sunnmøre (Møre og Romsdal) og nordover, samt på Svalbard. Fugletopper forekommer også litt innenfor kysten som ’øyer’ i natur dominert av andre natursystem-hovedtyper.

Et karakteristisk innslag i fuglefjell-fuktenger over hele spekteret av variasjon langs naturlig gjødsling (NG) er skjørbuksurt (Cochlearia spp.), mens kvann Angelica archangelica er et typisk innslag i fuglefjell-høgstaudeenger.  

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Variasjon

De fleste fuglefjell-enger på fastlandet har liten variasjon i kalkinnhold (KA) fordi kystfjellene der stort sett består av harde bergarter (unntak finnes, blant annet i Nordland). Men på Svalbard finnes også fuglefjell på kalkstein og marmor. Sterk fuglegjødsling «overstyrer’ langt på veg markas kalkinnhold på artssammensetningen, og KA er derfor (tentativt) ansett som uLKM i T8.

Polarsaltgras (Puccinellia angustata) kan dominere totalt på tørre steder under kalkholdig fuglefjell.

Grunntypeinndelingen av T8 tar utgangspunkt i UF som differensierende LKM mellom fuglefjell-enger (som er knyttet til mindre tørkeutsatte lisider og fugletopper. Ettersom det oftest er et tydelig skille mellom fuglefjell-enger og fugletopper, er UF en gradient med terskelintervall som derfor er implementert som en LKMf. Det er videre lagt til grunn at kildevannspåvirkning gir opphav til en egen type for høgstaude-fugleeng.

Tidligere ble fuglefjell-enger ofte beitet av sauer, og gradvise overganger mellom semi-naturlig beiteeng og fuglefjell-eng finnes. Fuglefjell-enger ble ofte benyttet som beitemark, særlig for sau. Når tidligere sauebeitet fuglefjell-eng ikke lenger blir beitet, kan grasbestandene bli svært tette. Slått har neppe vært vanlig i fuglefjellet, men en kan ikke se bort fra at fuglefjell-eng i tidligere tider kan ha vært nyttet som utslått.

Kunnskapsbehov

– Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for NG og beregning av forskjell i artssammensetning mellom typiske utforminger av fuglefjell-eng og fugletopper

– Gradientlengdeberegning for KI og KA, samt eventuelle andre mulige uLKM.

Grunntypeinndeling

T7 er delt i 11 GT for realiserte kombinasjoner av hLKM 5 KA × 4 SV, + 3 GT for spesielle kombinasjoner av KA & SV med KI∙2.