Snøleie omfatter jorddekt fastmark med etablert vegetasjon, på fastlandet over eller nær skoggrensa og i Arktis.

Snøleie kjennetegnes først og fremst ved at langvarig snødekke begrenser vekstsesongens lengde. Solifluksjon (jordflyt) er vanlig og øker i intensitet med økende snødekkevarighet. Med unntak for dvergvier-artene spiller vedaktige planter en underordnet rolle mens urter, grasvekster og moser kan dominere. Snøleiene favner stor variasjon i artssammensetning, fra artsrike, grashei- eller engpregete moderate snøleier gjennom en artsuttynningsgradient der først karplanter faller ut, deretter moser og lav. Endetrinnet innenfor snøleiene er vegetasjonsfrie grussnøleier som ikke smelter fram i alle år. Snøleier dekker store arealer i lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard, og forekommer også i høgalpin sone og den nordarktiske tundrasonen. Arealandelen av snøleier øker fra kontinentale mot oseaniske områder.

Stort område med snøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag), som overrisles gjennom hele vekstsesongen av smeltevann fra den store snøskavlen i bakkanten av bildet.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Hovedtypen T7 Snøleie omfatter fastmark preget av langvarig snødekke, mens våtmarkssystemer med snøleiepreg i NiN 2 er plassert i våtmarkshovedtypen V6 Våtsnøleie og kildesnøleie (se NiN[2]AR2, akpittel B11). Våtsnøleiene har mer eller mindre sterkt preg av kildevannspåvirkning og det finnes er en gradvis variasjon fra våtsnøleier med svakere innslag av kildearter til svake kilder med sterkt innslag av snøleiearter. Hovedtype V6 Våtsnøleie og snøleiekilde omfatter hele denne variasjonsbredden, og inkluderer således variasjon fra moderate til ekstreme snøleier på mer eller permanent overrislet mark med grad av kildevannspåvirkning (KI) som varierer fra svak (KI∙b) til ustabil kilde (KI∙e). Kildevannspåvirkete snøleier forekommer også fastmark, men begrenset til moderate snøleier.

De ‘klassiske’ artsfattige ‘bregnesnøleiene’ dominert av fjellburkne (Athyrium distentifolium) og hestespreng (Cryptogramma crispa) tilhører T13 Rasmark

Variasjon

Generaliserte artslistedatasett B11 (planter og lav) inneholder tester av hypoteser om SV, KA og KI (se NiN[2] Artikkel 2: kapittel B11) og viser at hovedtypen har to hLKM og én tLKM.

Den hovedtypetilpassete inndelingen av kalkinnhold (KA) i T7 Snøleie (se NiN[2] Artikkel 2, kapittel B11) i hele 5 trinn er basert på analyser av generalisert artslistedatasett B11B. Den gradvise sammenslåingen til færre og færre grunntyper langs KA mot mer ekstreme snøleier bygger bare delvis på data og analyser. Den valgte løsningen er harmonisert med den hovedtypetilpassete inndelingen av KA i T3 Fjellhei, leside og tundra og T4 Fastmarksskogsmark.

VM er inkludert som uLKM liksom i T3, og adresserer variasjonen fra veldrenert mark til svakt forsumpet mark dominert av torvmose-arter (Sphagnum spp.) i moderate snøleier. Status til såkalte ‘kalkfattige moderate fuktsnøleier’ (‘fattige engsnøleier’; Fremstad 1997) som intermediære kildevannspåvirkete snøleier er resultatet av analyser av artslistedatasett B11B (se NiN[1] Artikkel 2, kapittel B11a og B11c).

Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

Snøleier kan ha betydelig innslag av bregner (‘bregnesnøleier’), enten fordi marka har høyt innhold av stein og blokker eller på grunn av kildevannspåvirkning. Førstnevnte kan beskrives ved bruk av S1 som uLKM samt som dominansutforminger av T7, sistnevnte tilordnes kildevannsbetingete grunntyper.

Kunnskapsbehov

Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for KA for SV∙2–3 basert på generaliserte artslistedata for flere enn to naturtypekandidater  langs KA.

Gradientlengdeberegning for mulige uLKM, i tillegg til VM og HI også JF.

Regionale artslistedatasett for å teste den hovedtypetilpassete trinninndelingen av LKM.

Det er behov for å analyse hvorvidt artssammensetningen i T7 langs en gradient i dominerende kornstørrelse på veldrenert mark, assosiert med økende bregneinnslag, gir grunnlag for å opprettholde S1 som uLKM eller om S1 bør oppgraderes til tLKM eller degraderes.

Grunntypeinndeling

T7 er delt i 11 GT for realiserte kombinasjoner av hLKM 5 KA × 4 SV, + 3 GT for  spesielle kombinasjoner av KA & SV med KI∙2.