Skogsmark omfatter alle fastmarksarealer som tilfredsstiller skogsmarksdefinisjonen og som ikke påvirkes av flom.

Skogsmark er naturlig mark som er sterkt preget av langvarig innflytelse fra trær og som ved et gitt tidspunkt er tresatt eller som i nær fortid har vært og i nær framtid forventes igjen å være tresatt. Mark der gjentatte forstyrrelser, inngrep eller liknende over lengre tid har forhindret utvikling av ny tresatt mark er ikke skogsmark. Fastmarksskogsmark omfatter nesten all skogsmark på fastmark i Norge, og dekker dermed størstedelen av landarealet under skoggrensa. Skogbruksaktivitet og annen bruk gir opphav til stor variasjon langs tilstandsøkokliner og i objektinnhold. Skogsmarksøkosystemets strukturkompleksitet (sjiktning, forekomst av livsmedier på levende og død ved etc.) gjør at det huser en betydelig andel av organismemangfoldet i Norge. Mange arter er spesifikt knyttet til fastmarksskogsmark.

Fastmarksskogsmark, lågurtskog med blandet dominans av gran og hassel (N. Jeløy, Moss, Østfold).Til tross for at kronesjiktet utover sommeren (bildet er tatt i siste halvdel av mai) nesten er heldekkende, er ikke vegetasjonsutviklingen på marka synlig redusert av lysmangel.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Skogsmarksbegrepet og dets relasjon til begrepene «skog» og «tresatt areal», er grundig drøftet i NiN[1] Artikkel 1, kapittel B3m.

Relasjoner mellom de tre vanntilgangsrelaterte «LKM»ene, uttørkingsfare (UF), vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) er redegjort for i NiN[2] Artikkel 1, kapittel B3n

Variasjon

Generaliserte artslistedatasett B09 (planter og lav) og B10 (sopp) inneholder tester av hypoteser om UF, KA, KI, HI, SU, RU, SS, S3 og VM (se NiN[2]AR2: kapitler B9 og B10) og viser at hovedtypen har to hLKM, én tLKM og mange uLKM.

Kunnskapsbehov

Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for VS og BK, for å avgjøre om det er grunnlag for å beskrive utforminger (eller grunntyper) for fossesprutpåvirket skogsmark [basert på vannsprutintensitet (VS)], olivinskogsmark og/eller skogsmark med jordsmonn med andre typer avvikende kjemisk sammensetning [basert på berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning (BK)].

Regionale artslistedatasett for å teste den hovedtypetilpassete trinninndelingen av LKM.

Vegetasjonsøkologiske studier for å forbedre det empiriske grunnlaget for gradientlengdeberegninger for MU, RU og S3.

Artslistedata for marktilknyttete dyr for å teste hvorvidt enkelte av de foreslåtte uLKM bør oppgraderes til tLKM (særlig viktig for SS, som kan bli tLKM dersom variasjonen i faunaartssammensetningen er stor).

Vurderingsenheten «kystgranskog» (og, tilsvarende, «kystfuruskog»), som ble benyttet i Rødliste for naturtyper 2011 (Lindgaard & Henriksen 2011), er vanskelig oversettbar til NiN, av flere grunner; kanskje først og fremst fordi vurderingsenheten i utgangspunktet ikke er klart definert, verken i Rødlista (Bendiksen 2011) eller andre steder. Det er imidlertid åpenbart at det på steder med særlig høy og stabil luftfuktighet finnes skogsmark med en karakteristisk artssammensetning og andre særtrekk som må kunne beskrives ved hjelp av typer eller variabler innenfor NiN-systemet. I NiN versjon 1 ble «den lokale basisøkoklinen» luftfuktighet (LF) benyttet til dette. LF-4 kan oversettes til VS∙abcd, det vil si mark som er preget av fosserøyk eller fossestøv, hvorav VS∙a er relevant for skogsmark. Denne variasjonen fanges opp ved at VS er uLKM for T4. LF-3 (høy og relativt stabil luftfuktighet) fanges imidlertid ikke opp av beskrivelsessystemet for T4 i NiN versjon 2.0, og skogsmark preget av høy luftfuktighet, når årsaken er topografisk betingete klimaforhold og ikke vannsprut, f.eks. i bekkekløfter, lar seg derfor ikke karakterisere i NiN versjon 2.0. Den lokale komplekse miljøvariabelen uttørkingseksponering (UE), som er hLKM for T1 Nakent berg, er i NiN versjon 2.1  (basistrinn UE∙0a) benyttet til å skille skogsmark på steder med høy luftfuktighet, men som ikke nødvendigvis er betinget av nærhet til rennende vann (dvs. VS∙a+), fra skog uten preg av fuktig lokalklima. Basistrinn UE∙0a anses for å svare til LF-3, og VS∙a+ betinger UE∙0a.

Grunntypeinndeling

T4 er delt i 16 GT for alle kombinasjoner av hLKM 4 UF × 4 KA, + 4 GT for  spesielle kombinasjoner av UF & KA med KI∙2.