Åpen grunnlendt mark omfatter jorddekt åpen naturmark under skoggrensa, det vil si fastmark som ikke tilfredsstiller skogsmarksdefinisjonen og som heller ikke hører inn under noen av de andre natursystem-hovedtypene på åpen naturlig mark i lavlandet (åpen flomfastmark, breforland og snøavsmeltingsområde, fuglefjell-eng, grus- og steindominert strand og strandlinje, sanddynemark, rasmark, rasmarkhei og -eng, aktiv skredmark, nakent berg, isinnfrysingsmark) og som heller ikke er semi-naturlig mark (boreal hei, kystlynghei eller semi-naturlig eng).

Åpen grunnlendt mark omfatter primært borden med åpen og grunnlendt, men jorddekt fastmark som under skoggrensa skiller bergknaus fra fastmarksskogsmark. Dette er ofte (eller oftest) bare en relativt smal overgang (økoton), men iblant kan åpen grunnlendt naturmark dekke noe større sammenhengende arealer. Særlig er dette tilfellet langs kysten og langs større sjøer, der skogsmarka av ulike grunner ikke strekker seg helt ned til flommarka. Dette kan dels skyldes at miljøforholdene ikke er gunstige for vekst av trær (vindutsatthet, saltsprut etc.), men det kan også komme av at den primære suksesjonen (inkludert jordsmonndannelsen) på bergknauser går langsommere på grunn av sterk vær- og vindeksponering.

Åpen grunnlendt mark er en egen natursystem-hovedtype og ikke slått sammen med nakent berg fordi nakent berg hovedsakelig huser steinboende (epilittiske) arter mens jorddekt (om enn grunnlendt) mark hovedsakelig huser epigeiske (jordboende) arter. Artssammensetningen på nakent berg og på åpen grunnlendt mark overlapper i liten grad, men de to hovedtypene forekommer ofte i en fin-skala mosaikk.

En lang rekke arter er spesifikt knyttet til åpen grunnlendt mark. Dette gjelder først og fremst arter, både planter og dyr, som krever jordsmonn av en viss tjukkelse samt lys og/eller varme, og som raskt skygges ut i en skog. En lang rekke rødlistete karplantearter med sørøstlig utbredelse (og utbredelsestyngdepunkt nær Oslofjorden) har sin hovedforekomst i denne natursystem-hovedtypen og/eller i semi-naturlig eng, for eksempel solrose Helianthemum nummularium og kubjelle Pulsatilla pratensis. Natursystem-hovedtypen huser også lavlandsforekomster av arter som i dag har sin hovedutbredelse i fjellet (for eksempel reinrose Dryas octopetala og bergstarr Carex rupestris på Langøya i Bamble, Telemark). Disse forekomstene anses som relikter etter den første floraen som vandret inn etter istida, den såkalte protokratiske floraen.

Åpen grunnlendt mark. Grunnlendt lågurtmark i mosaikk med nakent berg på basalt på Jeløya (Moss, Østfold). Rikelig forekomst av busker er mange steder typisk for åpen grunnlendt mark i lavlandet, og kan indikere at tidligere bruk som beitemark nå har opphørt. Arten med rødlilla blomster er engtjæreblom Viscaria vulgaris

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Liksom den tilsvarende hovedtypen T25 «åpen grunnlendt naturmark i lavlandet» i NiN 1, omfatter T2 Åpen grunnlendt mark, «midtpartiet» i soneringen (jorddybdegradienten) fra bergknaus (nakent berg) via åpen gruntjordsmark) til T4 Fastmarksskogsmark. Også når nakent berg grenser mot andre hovedtyper av åpen mark (for eksempel semi-naturlig eng, kystlynghei eller fjellhei) er det i prinsippet mulig å definere en parallell til åpen grunnlendt mark med hensyn til topografiske forhold, jordsmonnsdybde og tørkeutsatthet. Konsekvent utskilling av denne overgangen som en natursystem-hovedtype uavhengig av hvilke(t) natursystem(er) som grenser til, vil ha den fordelen at nakent berg da alltid vil grense til samme hovedtype av gruntmarks-natursystem. En slik definisjon av åpen grunnlendt mark vil imidlertid være svært uhensiktsmessig fordi den ikke er mulig å definere klart når den ikke blir markert av skogsmarkas yttergrense mot åpen mark.

Ei grense mellom åpen grunnlendt mark og andre åpne systemer trukket »omtrent der man skulle forvente at jordsmonnet var dypt nok til at ei skogsmark skulle kunne utvikles» vil dessuten være basert på potensiell og ikke på aktuell natur, i strid med prinsippene for typifisering på natursystem-nivået (se NiN[1]AR1, kapittel E1a punkt 4). Som alternativ til et slikt teoretisk basert avgrensningskriterium, er som hovedprinsipp lagt til grunn at åpen grunnlendt mark som ikke grenser til skogsmark inngår i natursystem-hovedtypene den grenser til. I fjellet vil dette først og fremst være T3 Fjellhei, leside og tundra (men i noen grad også T7 Snøleie). I lavlandet vil dette først og fremst være semi-naturlig natur, T32 Semi-naturlig eng og T34 Kystlynghei, samt T31 Boreal hei. Alle disse åpenmarks-hovedtypene skal avgrenses mot T1 Nakent berg etter de samme kriteriene som brukes for å skille T2 Åpen grunnlendt mark fra T1.

Det er sannsynlig at en betydelig del av de grunnlendte arealene som i dag er treløse (eller krattbevokste) og relativt grunnlendte, f.eks. på kalkgrunn i lavlandet langs Oslofjorden eller i innlandsdalene Østafjells, og som på grunnlag av bilder og beskrivelser i dokumentasjonen for NiN versjon 1 er typifisert som «åpen grunnlendt kalkmark» [NiN versjon 1: T25, grunntyper 5 og 6; se Bakkestuen et al. (2014)], egentlig er semi-naturlig mark i sakte gjengroing, opprinnelig formet av rydding og betinget av beiting. Prinsipielt skal grensa mellom de to hovedtypene T2 Åpen grunnlendt mark og T32 Semi-naturlig eng trekkes mellom mark som aldri har vært ryddet for trær og der beite ikke er en forutsetning for at marka holdes åpen. I praksis er det imidlertid vanskelig å trekke ei grense på grunnlag at dette kriteriet, både fordi sporene etter ryddig for lengst er borte og fordi det har gått for kort tid siden bruken opphørte til av gjengroingssuksesjonen har skutt fart. Gjengroingen går dessuten langsommere på grunnlendt mark enn der jordsmonnet er dypere. Hvordan arealer som gjennom landheving og jordsmonnsutvikling ble T2 Åpen grunnlendt mark, og der beiting med moderat intensitet forhindret den langsomme suksesjonen videre til T4 Fastmarksskogsmark, skal typifiseres, er et filosofisk spørsmål som NiN-prinsippene ikke har et klart svar på. Den praktiske løsningen på denne utfordringen er at arealer skal tilordnes T2 Åpen grunnlendt mark når beitetrykket er eller har vært for lavt til at artssammensetningen har fått klart preg av arter som foretrekker eller krever semi-naturlig mark, og til T32 Semi-naturlig eng når artssammensetningen har et tydelig beitepreg og/eller det foreligger opplysninger om at rydding er eller har vært en forutsetning for at arealene er åpne. Forekomst av vitale ungplanter av bestandsdannende trær er et klart tegn på at et areal tilhører T32 Semi-naturlig eng, og er i gjengroing.

Variasjon

Til grunn for inndeling av T2 er lagt at variasjonen langs kalkinnhold (KA) har omtrent samme omfang som i T3 Fjellhei, leside og tundra og i T4 Fastmarksskogsmark (4 standardtrinn; se NiN[2]AR2, kapitlene B5, B9 og B10).

Inndelingen av UF i to hovedtypetilpassete trinn (slik at UF blir tLKM) er tentativ og tar utgangspunkt i at det grunne jordsmonnet gjør at all åpen naturmark er tørkeutsatt. T2 finnes på steder der jordsmonnutviklingen har kommet for kort til at det er grunnlag for frisk eller endog litt tørkeutsatt skogsmark.

Utvalget av uLKM er basert på resultatene av analyser av datasettene B09 og B10 for T4 Fastmarksskogsmark og vurdering av hvilke av uLKM som er aktuelle for T4 som også er relevante for T2.

Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

Kunnskapsbehov

Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for KA basert på generaliserte artslistedata for 4 naturtypekandidater langs KA

Gradientlengdeberegning for de foreslåtte uLKM, spesielt vannmetning (VM). VM ble lagt til grunn for inndeling av «T25» i NiN 1 i grunntyper, men er redusert til uLKM i framlegget til inndeling i NiN[2] på grunnlag av resultatene av analyser av skogsmarksdatasettet B09E (se NiN[2]AR2, kapittel B9f). Analysene av artslistedatasett B05 for T34 Kystlynghei, der VM identifiseres som tLKM, indikerer imidlertid at det kan være en viktig forskjell mellom åpen mark og skogsmark med hensyn til betydningen av VM for artssammensetningen. Dette bør undersøkes nærmere.

Åpen grunnlendt mark forekommer særlig langs kysten, og er kjent for å huse en artsrik flora med mange arter med spesifikke miljøkrav. Det er behov for systematisering av kunnskapen om artsinventaret i denne hovedtypen.

Mer kunnskap om hevdhistorie og dynamikk i det som i dag framstår som «grunnlendt kalkmark», i den hensikt å finne mer presisere kriterier for grensedragning mellom semi-naturlig mark i gjengroing og «egentlig» åpen grunnlendt mark, som ikke er resultat av rydding og hevd.

Grunntypeinndeling

T4 er delt i 8 GT for alle kombinasjoner av hLKM KA × tLKM UF.