Liten skjoldkartlav
Rhizocarpon leptolepis
Liten skjoldkartlav har skjoldformete areoler, dvs. de brune areolene er festet i midtpartiet på undersiden og har en mer eller mindre fri, grå kant. Arten danner mindre areoler enn de to andre norske skjoldkartlavene og er kjemisk unik innen slekten da den inneholder det sjeldne stoffet confriesii-syre. Den vokser på bratte til overhengte bergvegg i høyereliggende barskog og i fjellet.
- Innhold
- Morfologi
- Kjemi
- Habitat
- Kommentar
- Forvekslingsarter
Morfologi
Thallus er areolert og blir opptil 10 cm i diameter. Hypothallus er godt utviklet og er svart. Areolene er opptil 0,5 mm i diameter, mellombrune, vanligvis noe glinsende og med en mellomgrå til mørkegrå kant. Areolene er spredtstilte til sammenstilte, mer eller mindre runde, flate til konkave og litt skjoldformede. Margen reagerer ikke med KI (KI–).
Apotheciene blir opptil 0,8 mm i diameter, er svarte og ikke pruinøse, runde, flate til moderat konvekse og har en smal til utydelig kant. Excipulumet er brunsvart i randen, lysere i indre del og inneholder krystaller som løses i K. Det brune pigmentet i excipulumet reagerer rødt når K tilføres (K+ rødt). Hypotheciet er mørkebrunt og reagerer ikke når K tilføres (hypothecium K–). Hymeniet er fargeløst til svakt grønt. Epihymeniet er olivenbrunt og inneholder krystaller som løses i K. Epihymeniet blir klarere grønt når K tilføres (K–). Det er 8 ascosporer i hver ascus. Sporene er eumuriforme, snart mørkt grønnbrune og måler 28–38 × 14–21 µm.
Kjemi
Arten inneholder confriesii-syre. Fargereaksjoner: Margen reagerer ikke når PD, K eller C tilføres (marg PD–, K–, C–).
Habitat
Liten skjoldkartlav vokser på bratte til overhengte, ofte litt fuktige og skyggefulle silikatbergvegger i høyereliggende barskog og i fjellet. Den er sparsom samlet.
Kommentar
Arten likner på tosporet skjoldkartlav, R. bolanderi, og stor skjoldkartlav, R. rittokense, men areolene er større i begge disse artene. Førstnevnte skiller seg også ved å ha større ascosporer og bare 2 per ascus, og sistnevnte har mindre, 1-septerte ascosporer. Arten er også kjemisk distinkt: den sjelden lavsyren confriesii-syre er ikke kjent fra noen andre arter i slekten.