Reptiler Reptilia

Reptilene omfatter omkring 9 500 arter på verdensbasis. Gruppen finnes på alle kontinenter utenom Antarktis, og i de fleste klimasoner. Mangfoldet avtar likevel mot polene. I Norge finnes åtte arter av reptiler. To av disse artene, havlærskilpadde og glattkarett, finnes ikke fast i Norge men opptrer som gjester langs kysten. Sandfirfisla finnes ikke naturlig i Norge men har blitt innført.

Reptiler er vekselvarme virveldyr. De fleste artene er rent landlevende. Kroppen er vanligvis slank, med to par bein og en lang hale. Beina er relativt korte og sitter på siden av kroppen slik at dyret hviler med magen på bakken. Alle beina har vanligvis fem tær som er utstyrt med klør. Hos enkelte artsgrupper er beina sterkt reduserte eller mangler helt. Det gjelder blant annet artsgruppen slanger. Huden er kledd med hornaktige skjell som ligger side om side eller overlapper som takstein. Hodet er lite til stort og er vanligvis utstyrt med et par små til store øyne samt en stor munn utstyrt med spisse tenner. Bak øynene kan det finnes et par øreåpninger. Alle reptiler puster ved hjelp av lunger, og de artene som lever i vann må opp til overflaten for å puste.

Reptilene i Norge er delt i tre artsgrupper med svært ulik anatomi: slanger, øgler og skilpadder. Slanger mangler bein og har lang, slank kropp. Ryggsiden er kledd med normale skjell, mens buksiden er utstyrt med en rad brede, spesialiserte skjell (bukskinner) som dyret bruker til å bevege seg med. Mange slanger har giftig bitt. Giften dannes i kjertler i hodet og sprøytes inn i offeret gjennom modifiserte gifttenner i overkjeven. Øgler har vanligvis bein, men beina kan også være reduserte eller mangle helt. Stålormen er et eksempel på en øgle som mangler bein. Beinløse øgler kan skilles fra slanger blant annet på at buksiden har normale skjell istedenfor bukskinner. Øgler er, som en hovedregel, ikke giftige. Unntaket er de amerikanske giftøglene (Helodermatidae) som har giftig bitt. Skilpadder utgjør en sterkt modifisert reptilgruppe. Hos skilpaddene har ribbeina vokst sammen og danner en solid kasse som omslutter det meste av dyret. Utvendig er kassa kledd med store, kraftige hornplater. Halen er vanligvis kort eller mangler helt. Beina er festet inni brystkassa, et trekk som er unikt for skilpaddene. De fleste skilpadder er i stand til å trekke både hodet, halen og beina inn i brystkassa dersom de blir truet. Munnen mangler tenner, men har til gjengjeld skarpe hornkanter langs sidene som brukes til å tygge med.

Egget hos reptilene er relativt stort, og er omgitt av et vanligvis hvitt, læraktig skall.

Reptiler kan skilles fra andre virveldyr på at huden er kledd med skjell og/eller store hornplater. Også fisk har skjellkledd hud, men fisk har i tillegg finner og gjeller, noe reptiler mangler. Blant artene som finnes i Norge kan nordfirfisle og sandfirfisle særlig forveksles med salamandere, men salamandere har ikke skjell, og salamandernes tær mangler klør.

Reptiler utgjør en klasse innenfor virveldyrene (Vertebrata). Reptilene stammer opprinnelig fra amfibier, men de har i mye større grad enn amfibiene tilpasset seg et liv på land. Mens amfibiene er knyttet til fuktige miljøer og må returnere til vann for å reprodusere, klarer reptiler seg stort sett fint i tørre miljøer, og reproduksjonen skjer på land. Flere viktige tilpasninger ligger bak denne overgangen til tørt livsmiljø. Reptilenes hud er tykkere og mer vanntett enn amfibienes, og reptilene puster ikke gjennom huden slik amfibiene gjør. Den viktigste tilpasningen er likevel at egget har fått et tykt skall, og at fosteret inni egget er omgitt av en vanntett fosterhinne (amnion). Fosterhinnen gjør at egget kan ha sitt eget lager med vann og dermed ikke trenger å legges i vann for å overleve. Havskilpadder, havslanger og enkelte andre grupper av reptiler har returnert til vann, men også disse må opp på land for å reprodusere.

Reptilene kan deles i to hovedgrupper: Lepidosauria, som omfatter øgler og slanger, og Archelosauria, som omfatter skilpadder og krokodiller. Lepidosauria er i Norge representert med familiene stålormer (Anguidae), firfisler (Lacertidae), snoker (Colubridae) og hoggormer (Viperidae). Archelosaura er representert med de to skilpaddefamiliene havskilpadder (Cheloniidae) og havlærskilpadder (Dermochelyidae).

I tillegg til skilpadder og krokodiller, omfatter gruppen Archelosauria også dinosaurene. Dermed inkluderer gruppen også teknisk sett fuglene, siden fugler er direkte etterkommere etter dinosaurer. Det er likevel ikke vanlig å regne fuglene som en del av reptilene. Fugler blir av praktiske grunner skilt ut som en egen klasse: Aves.

De norske reptilene omfatter seks landlevende og to havlevende arter. De to havlevende artene, havlærskilpadde og glattkarett, har såpass forskjellig økologi fra de andre norske reptilartene at de omtales separat.

De fleste norske reptilene er ganske fleksible med hensyn til livsmiljø og kan opptre i mange ulike miljøer. De fleste artene foretrekker likevel mosaikkaktige miljøer hvor det er veksling mellom åpnere og mer gjenvokste arealer. Typiske leveområder er for eksempel skogkanter, myrkanter og rasmarker hvor avstanden er kort mellom de solvarme flatene og det mer skyggefulle buskaset. De norske reptilene er i hovedsak lavlandsdyr, men både hoggormen og nordfirfisla går også opp i høyfjellet.

De aller fleste reptiler i verden er rene rovdyr, og det gjelder for alle landreptilene i Norge. Hos øglene består menyen i hovedsak av ulike småkryp som meitemark, snegler og insekter. Slangene tar gjerne større byttedyr som amfibier, småpattedyr, fugleegg, fugleunger og andre reptiler. I Norge finnes én giftig slangeart: hoggormen. Hoggormen spiser primært småpattedyr og fugleunger, og bruker vanligvis gift til å drepe byttene. De to andre norske slangeartene sluker byttene sine levende. Slettsnoken kan også kvele byttene sine før de slukes. De norske slangeartene har flere rader med spisse, krumme tenner i kjeven som fungerer som mothaker. Høyre og venstre kjevehalvdel kan beveges uavhengig av hverandre, slik at byttet gradvis kan vrikkes lenger og lenger inn i svelget.

Reptiler er vekselvarme, og på våre breddegrader er de avhengige av å kunne sole seg, både for å få nok kroppsvarme til å holde seg i aktivitet, og for å modne eggene/fostrene. De fleste norske reptiler er dagaktive, og de veksler mellom å sole seg og å jakte i vegetasjonen. De regulerer temperaturen ved å flytte seg mellom sol og skygge, og midt på solvarme dager søker de som oftest skjul for å ikke bli overopphetet. De norske reptilene går i dvale om vinteren. Overvintringen skjer enten i eksisterende hulrom under bakken eller ved at dyret selv graver seg ned. Overvintringsstedene kan ofte ligge langt fra sommeroppholdsstedene, og flere av artene har faste overvintringssteder som de trofast bruker år etter år.

Reptilenes hud (også kalt ham) vokser ikke med resten av dyret og må skiftes med jevne mellomrom. Først dannes det ny hud med nye skjell innenfor den gamle, og så felles den gamle hammen. Hos øglene løsner den gamle hammen i flak. Det gjelder for stålormen og de to norske firfisleartene. Hos slanger vrenges hammen vanligvis av i ett stykke. Det gjelder alle de tre norske slangeartene. Øynene hos slanger blir oftest blålig melkeaktige rett før et hamskifte. Også skilpadder skifter ham. Den gamle hammen på hodet og lemmene faller av i flak. Hornplatene på rygg- og bukskjoldet blir gradvis erstattet av større hornplater som gror frem under dem. De gamle hornplatene kan enten løsne og ramle av helt, eller de kan bli sittende fast utenpå de nye platene.

De norske reptilene parer seg på våren, men flere av artene kan i tillegg pare seg på høsten rett før overvintring. Det gjelder for alle de tre norske slangeartene. Hos sandfirfisle, hoggorm og slettsnok er hannene aggressive og sloss med hverandre i paringstiden. Stålorm, nordfirfisle og buorm er ikke aggressive, og hos buormen er det vanlig at mange hanner stimler seg sammen rundt den samme hunnen i forsøk på å pare seg med henne (paringsball). Reptilene har indre befruktning. Hvert individ kan pare seg flere ganger i løpet av paringstiden, og hos sandfirfisla holder gjerne en hann og en hunn sammen som et par i noen dager og parer seg gjentatte ganger. Etter paringstiden skiller individene lag og kryper hver til sitt. Hos de norske slangeartene spiser de drektige hunnene lite eller ingenting i løpet av sommeren, og lever stort sett bare av opplagsnæring frem til ungene blir født.

Lengden på drektighetstiden er sterkt temperaturavhengig. Reptiler legger vanligvis egg, men flere av de norske artene er ovovivipare, hvilket vil si at hunnen beholder eggene inne i kroppen til de er klare til å klekke slik at hun i praksis føder levende unger. Dette er en tilpasning til et liv i kaldt klima. Ved å beholde eggene i kroppen, kan hunnen sikre at eggene får optimal temperatur ved at hun aktivt oppsøker varmere eller kjøligere steder. De artene som legger egg, plasserer eggene på særlig varme steder. Det gjelder i Norge for sandfirfisla, som legger eggene i soleksponert sand eller løs jord, og buormen, som ofte kan legge eggene inni ansamlinger av organisk materiale hvor soloppvarming og forråtnelsesprosesser sammen bidrar til høy temperatur.

De to havlevende skilpaddeartene havlærskilpadde og glattkarett reproduserer ikke i Norge, men de opptrer som mer eller mindre tilfeldige gjester langs norskekysten. Havlærskilpadda er en meget hardfør art som regelmessig dukker opp i alle deler av norsk farvann, inkludert polhavet. Selv om den i utgangspunktet er vekselvarm, er havlærskilpadda i stand til å opprettholde en kroppstemperatur opptil 18°C over omgivelsene, noe som gjør at den takler kaldere farvann enn noen annen skilpaddeart. Glattkaretten er mer varmekjær og har bare blitt funnet noen få ganger i Norge, og da i form av døde eksemplarer som har blitt skylt i land. Begge skilpaddene legger eggene sine på sandstrender i varmere strøk. Havlærskilpadda legger egg på tropiske og subtropiske strender verden rundt. Glattkaretten velger vanligvis mer tempererte strender. Arten reproduserer i Middelhavet og er den eneste havskilpadden som reproduserer i Europa. Utenom paringstiden streifer begge artene vidt omkring i verdenshavene og spiser forskjellige marine dyr. Glattkaretten spiser også noe plantekost i form av sjøgress og lignende.