De fremmede artene villvin, vrifuru og sølvtvetann utgjør en mye større risiko enn ekspertene trodde forrige gang fremmede arter ble risikovurdert i Norge.

Ny kunnskap og bedre metode fører til at flere arter har endret status i den nye Fremmedartslista til Artsdatabanken. Vi har nå gjennomført vår tredje risikovurdering av fremmede arter i Norge. Siden forrige gang, i 2012, har mye skjedd.  

– Med den nye fremmedartslista har vi fått oppdatert og solid kunnskap om mange fremmede arter. Det gjelder både arter som har etablert seg og de som banker på og dermed kan etablere seg i Norge. Fremmedartlista er en grunnplanke i arbeidet for å sikre effektiv innsats mot fremmede, skadelige organismer, sier klima- og miljøminister Ola Elvestuen.

Elvestuen åpnet konferansen «Fremmede organismer – risiko for natur, plante- og dyrehelse» der Fremmedartslista ble lansert i dag, 5. juni.

Disse har høyere risiko

En art har hoppet opp hele fire trinn siden 2012, hageplanten sølvtvetann Lamiastrum galeobdolon argentatum. Den har gått fra å ha ingen kjent risiko til å ha svært høy risiko. Forvillete funn av planten er bare registrert i de sørligste fylkene. Endringen i kategori skyldes ikke stor spredning, men at det er fare for at sølvtvetann hybridiserer med skoggulltvetann, som er kritisk truet i norsk rødliste. Dersom hybridene krysser tilbake med skoggulltvetann, så vil det kunne føre til innblanding av sølvtvetanngener i denne truede arten.

Totalt har 172 arter gått opp ett trinn i risiko og 25 arter to trinn. Sju arter har gått opp tre trinn, blant dem er karplantene villvin Parthenocissus inserta, legesteinkløver Melilotus officinalis og hvitdodre Berteroa incana.

Velkjent hageplante med økt risiko

Villvin har gått opp tre trinn, fra ingen kjent risiko til høy risiko. Dette er en flerårig klatrebusk fra Nord-Amerika og en velkjent hageplante i Norge.  

Den startet å ekspandere fra rundt 1940 og finnes for det meste i sterkt endra naturtyper, som for eksempel langs veien hvor den har blitt brukt til å dekke støyskjermer og bratte skråninger. Arten har etablert seg på de sårbare kalkbergene i Indre Oslofjorden og er dessuten i ferd med å bli et problem i Ekebergskråningen og på Malmøya. Der danner den tette matter som fortrenger hjemlige, og til dels sårbare og sjeldne planter. Dette skjer i økende omfang også i naturreservater. Villvin er også i ferd med å etablere seg i ulike typer skog. Den omsettes nå i begrenset omfang, men er imidlertid fortsatt en del brukt langs nye veianlegg, spesielt langs utsprengte berg og støyskjermer.

Fra Nord-Amerika til Nordland

En av de 25 artene som har gått opp to trinn er vrifuru Pinus contorta. Det lyselskende treslaget fra vestlige Nord-Amerika har gått fra å ha potensielt høy risiko i 2012 til svært høy risiko i 2018. Furutreet kan bli rundt 25 meter høyt i Norge, og har i flere tiår blitt plantet ut i forbindelse med skogsdrift. Vrifuru plantes ofte i mange små felt i fjellbjørkeskogen og i bjørkeskogen nordpå, og den kan endre miljøforholdene sterkt ved at lauvtre erstattes av bartre.

Den største delen av den plantede bestanden er på Østlandet, men den finnes også plantet i Rogaland, Trøndelag og Nordland. Det er nå dokumentert at arten har spredd seg og er etablert med ville bestander i 10 fylker så langt nord som til Hemnes i Nordland, med flere forekomster dokumentert i Hedmark, Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland.

Potensialet for spredning vurderes som stort, og den endrete vurderingen skyldes ikke minst at 79 prosent av alle registreringer av arten er gjort etter vurderingen i 2012, noe som påvirker vurderingen av mulige effekter.

Mange er vurdert for første gang

Hele 392 arter er vurdert for Fastands-Norge for første gang. Tallet inkluderer både arter som er nye i Norge, etablerte arter som ikke har blitt risikovurdert tidligere og nye dørstokkarter. Dørstokkartene er arter som enda ikke er etablert i Norge, men som antas å kunne etablere seg i løpet av de neste 50 årene.

For første gang har vi også risikovurdert arter som er regionalt fremmede. Dette er arter som hører naturlig hjemme i deler av Norge, men som etter år 1800 har blitt spredt av mennesker til steder i landet der de ikke hører hjemme.

Gjedde Esox lucius er regionalt fremmed i Agderfylkene, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Den regnes også som regionalt fremmed i Buskerud og Trøndelag, selv om det også finnes naturlige forekomster der. Det har gjennom lang tid vært en omfattende spredning av gjedde i norske vassdrag, og i senere år har det vært satt ut gjedde i en rekke innsjøer i Sør-Norge. Gjedda har sterk evne til å spre seg, og den kan påvirke naturen blant annet ved å utrydde ørretbestander i mindre innsjøer. Den utgjør dermed svært høy risiko for naturmangfoldet.

Gjedde Esox lucius, er en regionalt fremmed art som har stort invasjonspotensiale, og middels økologisk effekt.

En annen regionalt fremmed art med svært høy risiko, er mørk jordhumle Bombus terrestris. Den vurderes grovt sett som naturlig i fylkene på Østlandet, men som regionalt fremmed fra Rogaland og nordover langs kysten til Troms. Forskerne vurderer at potensialet for videre etablering og spredning i Norge er stort. Mørk jordhumle kan ha en negativ effekt på bestanden til andre humlearter, både rødlistede humler og andre.

Mørk jordhumle Bombus terrestris er konkurransesterk. Den er tidlig ute om våren, okkuperer bolplasser før andre humlearter, lager større bol og produserer flere arbeidere.

Flere arter har lavere risiko enn før

Berlinerpoppel Populus ×berolinensis, er innført som prydtre. Arten øker i antall forekomster, til dels raskt, noe som bl.a. skyldes at rotskudd fra hager og parker graves opp og dumpes i naturen. 

Det er faktisk mange arter som med ny kunnskap og justeringer i metoden nå vurderes til å utgjøre en mindre risiko for norsk natur enn det de gjorde i vår forrige risikovurdering av fremmede arter i Norge.

Hele 216 arter har gått ned ett trinn. 52 arter har gått ned to trinn. 13 arter har gått ned hele tre trinn, blant annet berlinerpoppel Populus ×berolinensis og amerikaknivskjell Ensis directus.

Snøkrabbe Chionoecetes opilio har gått ned fra svært høy risiko til potensiell høy risiko fordi man nå ser på Svalbard og fastlandet hver for seg. Temperaturene i Barentshavet forventes å øke i årene som kommer, noe som vil presse snøkrabben enda lenger nord og øst i dette havområdet. Det er kun funnet noen få enkelteksemplarer av snøkrabbe i Norsk økonomisk sone (200 nautiske mil utenfor kysten).

Snøkrabbe på Svalbard

Mens snøkrabben har fått lavere risikokategori på fastlandet, er den vurdert til å utgjøre svært høy risiko i havet utenfor Svalbard. Den har et stort potensiale for videre spredning i det nordlige Barentshavet, og påvirker også bunnfaunaen gjennom at den spiser bunndyr. Siden arten allerede er observert ved Svalbard, er det tenkelig at den vil spre seg til nye områder i øygruppen. Det er mer usikkert hvorvidt den vil etablere seg med store bestander langs norskekysten.

595 arter i Fastlands-Norge har fått akkurat samme kategori i 2018 som i 2012. Blant de 71 som holder stand i kategorien svært høy risiko, kan vi for eksempel nevne sørhare Lepus europaeus, gullregn Laburnum anagyroides og kongekrabbe Paralithodes camtschaticus. Kongekrabben ble vurdert for Fastlands-Norge i 2012, nå er den i tillegg vurdert for Svalbard – til svært høy risiko der også.

Bestanden av snøkrabbe Chionoecetes opilio har nærmest eksolodert i Barentshavet siden 2010-2011, og det er forventet at arten vil etablere seg og bli tallrik i havområdene rundt Svalbard de nærmeste årene.

Ny kunnskap, flere historiske kilder og nye tolkninger

Det kan være mange grunner til at arter endrer kategori. Ekspertene bruker både ny kunnskap for å finne ut hvordan en art påvirker naturmangfoldet, og historiske kilder for å finne ut hvor lenge den har vært i landet. Hovedregelen er slik at arter etablert før 1800 regnes som stedegne. Disse skal derfor ikke risikovurderes. Funn av nye historiske kilder og nye kildetolkninger som viser at arten ble innført tidligere enn først antatt, kan føre til at arten ikke bli risikovurdert.

I den nyeste kartleggingen er 1532 fremmede arter i Norge risikovurdert, inkludert Svalbard. Dette er 352 arter mer enn i 2012. Det er blant annet fordi det er kommet en god del nye arter til landet, og også fordi kunnskapsgrunnlaget har økt slik at flere arter kan vurderes.

Flere av de artene som ekspertene har vurdert for første gang, utgjør svært høy risiko i norsk natur. Størsteparten av de vurderte artene utgjør derimot lav risiko. Mange arter med lav risiko i 2012 har i 2018 fått en høyere risikokategori. Dette viser at de som bruker kunnskapen også bør være oppmerksom på arter i de laveste risikokategoriene. Endring i kategori kan ha flere årsaker, og ofte skyldes dette ny kunnskap om artenes forekomster og effekt på arter og naturtyper i Norge.

Søk i Fremmedartslista: https://artsdatabanken.no/fremmedearter

(Fremmedartslista er det nye navnet på Artsdatabankens risikovurderinger, vi har gått bort i fra å bruke begrepet «Svartelista» om enkelte fremmede arter. Se: https://artsdatabanken.no/Pages/241682

Legesteinkløver Melilotus officinalis stammer trolig fra Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Arten kom til Norge med ballast ca. 1860.

For pressen:

Kontaktinformasjon og bilder av fremmede arter:

Presserom - lansering av Fremmedartslista 2018