Retningslinjene for risikovurdering av fremmede arter setter klare grenser for hvilke arter som skal risikovurderes – en av dem er grensa bakover i tid.

Mange fremmede arter har en lang historie i Norge, og en rekke av disse har vi lite kunnskap om. Derfor har det vært nødvendig å sette en grense bakover i tid for hvilke arter som skal vurderes. Denne grensen er satt til året 1800.

1800-talls grensa

Fremmede arter som etablerte seg i Norge etter 1800, skal risikovurderes. Dette gjelder også arter som kom til landet før 1800, men som av ulike grunner ikke ble etablert før etter 1800. Med etablert menes arter som kan produsere levedyktig avkom utendørs uten hjelp av mennesker.(Vurderingmetoden)

Denne tidsgrensen er satt slik fordi oversikten over artsmangfoldet i Norge var svært mangelfull før år 1800. I tiden etter bedret datagrunnlaget seg på grunn av økende interesse for naturvitenskap. 1800-talls grensa er sammenfallende med den som ligger til grunn i Rødlista.(Vurderingsmetode Rødlista 2015)

Konsekvensen av tidsavgrensningen er at enkelte arter, som vi vet er fremmede, ikke blir risikovurdert. Slike arter var etablert som fast reproduserende i Norge per 1800 og regnes i denne sammenheng som stedegne i Norge. Å være etablert som fast reproduserende betyr at arten må har formert seg uten hjelp av mennesker sammenhengende i mer enn 10 år (se figur).

Noen få arter med etablerte bestander i Norge før 1800, blir risikovurdert og betraktet som fremmede arter i dette arbeidet. Eksempler på dette er villsvin Sus scrofa. Villsvinet (Lenke til innsiktssak om villsvinet) fantes på Sørlandet rundt år 1000 for så å bli re-introdusert etter 1800 av dyr innført til Sverige (sekundær introduksjon).

Detaljerte undersøkelser er ofte nødvendig

Noen arter slik som nyseryllik Achillea ptarmica er etablert i god tid før 1800-talls grensen, og er dermed ikke risikovurdert. Noen ganger kreves imidlertid en mer inngående granskning; Edelgran Abies alba og europalerk Larix decidua ble begge risikovurdert i 2012, men i 2018 er ingen av artene vurdert. Detaljert kildegranskning viser at begge disse artene med stor sannsynlighet ble etablert før 1800. I vurderingen av edelgran finnes følgende kommentar: «Den første kjente plantingen av edelgran ble foretatt ved Forstmannshytten ved Hengsvatn på Meheia i Kongsberg kommune i Buskerud fylke i 1745. Her forynget edelgran seg villig, beskrevet en rekke ganger i forstlig sammenheng (Myhrwold 1928, Robak 1950, Opsahl 1948, Børset 1960, Opsahl 1967). Undersøkelser foretatt i 1912 påviste to levende edelgraner fra de eldste plantingene (Myhrwold 1928), og i 1948 ble det ved bruk av tilvekstbor bestemt en alder som samsvarte med plantetidspunkt i 1745. Det ble også påvist en god del gjenvekst av edelgran, hvorav noen ble flyttet til arboretet ved skogmuseet på Elverum (Robak 1950). Edelgran i fri stilling kan sette kongler med spiredyktig frø alt fra 30 års alder (Nedkvitne 1966), og det regnes derfor med at det er sannsynlighetsovervekt for at edelgran har vært fast reproduserende i norsk natur før 1800» (sitat kriteriedokumentasjon for edelgran Abies alba).

 

Edelgran Abies alba ble risikovurdert i 2012, men i 2018 er den ikke vurdert fordi man nå har informasjon om at den ble etablert i Norge før 1800.

Krøll-lilje Lilium martagon ble i 2012 vurdert til å ha potensielt høy risiko, men nå anser man det som mest sannsynlig at den etablerte seg i naturen rundt baroniet i Rosendal allerede på 1600-tallet. Den faller derfor utenfor avgrensningen i 2018.