En stor, glinsende grønn art med tydelig markert, konisk toppknopp. Det tydelige skaret i stengelbladene gjør den lett å kjenne med håndlupe.

Beskrivelse, kjennetegn

Skudd mellomstore til store, ofte i vide matter med lite innblanding av andre torvmoser. Hoder glinsende, oftest ensartet lysgrønne til gulgrønne, oftest noe hvelvede, ± tydelig 5-delte. Toppknopp tydelig, konisk. Inner- og mellomgreiner rette til svakt sidekrøkte, butte. Yttergreiner mer smalt tilspissede, sylindriske med tett taklagte blad. Greinknipper med oftest 2 utstående og 2(–3) spedere, ± jevnlange til noe lengre hengegreiner, oftest noe sprikende fra stengelen. Utstående greiner bueformede, sylindriske med tett taklagte, ikke-rekkestilte blad. Greinstengel oftest lys. Greinblad smalt egg–lansettformede, ender smalt sammenrullede, bladspiss mer mørkgrønn (bare klorofyllceller, hyalinceller mangler), tydelig utbøyd på tørt materiale. Stengel oftest lysgrønn. Stengelblad varierende skrått nedoverrettede, tungeformede til trekantet–tungeformede; spiss butt avrundet med tydelig skar/revne i midten. N = 19. Dioik. Sporehus nå og da. Sporemasse gyllengul.

Morfologisk variasjon

På stengelblad på Svalbard-planter og planter fra mellomalpin sone på fastlandet er skaret i spissen ofte utydelig.

På de fleste voksesteder lyst grønnfarget med sylindriske greiner med tydelig taklagte blad uten rekkestilling. Skudd i lave mykmatter på godt soleskponerte steder om høsten (særlig i NoBo og sørarktiske områder i Fi) nå og da med gulbrune til lysbrune hoder (sj. med svakt rosa islett), greinblad tydelig rekkestilte, stengel og greinstengelbaser med gulbrunt innslag, og revne i stengelbladspiss ofte utydelig. Stengelblad på Svalbard-planter og MeAl på fastlandet ofte med utydelig revne i spissen. Hannplanter om høsten med tydelig hvelvede hoder, med forholdsvis korte, rette og brunaktige antheridiale greiner.

Ett hannskud med antheridiale greiner, omgitt av hunnskudd med sporehus.

Voksested

Fastlandet: VåS: Geogen; (myrflate), åpen myrkant, myrskog. Jordvannsindikator, ikke funnet på nedbørmyr. Intermediær svak grunnkilde og intermediær kildemyr i NoBo, LaAl, ArKr- Tu→SøArTu. FaS: (Kalkfattig til intermediært fuktberg). Svalbard: VåS: Intermediær permafrost-våtmark.

Utbredelse

Gruppe: Vid ubikvist. Fastlandet: BoNe, SøBo→ NoBo, LaAl→(MeAl), ArKrTu→Sø- ArTu; (StOs)→KlOs→SvOs, OsKo, SvKo. Vanlig til spredd fra Øf og AA/VA til Fi. Kjent nordgrense Fi: Nordkapp, SøArTu/SvOs, Båtsfjord, SøArTu/ OsKo. Nokså spredd i StOs/BoNe på Sørlandet, Sørvestlandet og Vestlandet. Svalbard: Bjørnøya, MeArTu; SvOs. Spitsbergen, Hornsund-området, NoArTu; OsKo.

Kommentarer

En av våre største og mest lettkjennelige torvmoser. Eneste norske torvmoseart med stengelblad som har tydelig skar/revne i spissen. Funnet på Svalbard: Spitsbergen, Hornsund, er av forholdsvis ny dato (Wojtuń 2007).

Forvekslingsarter

Med broddtorvmose Sphagnum fallax (fa). Den glinsende grønnfargen er typisk for arten.

Spriketorvmose S. squarrosum (underslekt Acutifolia): Hoder like store som hos skartorvmose, og ofte med lik farge, men mindre tydelig toppknopp. Yttergreiner i hodet og utstående greiner med tydelig sprikende (squarrøse) blad. Stengel oftest lyst rødbrun, og stengelblad tungeformet– rektangulære med avrundet spiss uten skar i midten.

Butt-torvmose S. obtusum: Hoder ofte like store, men vanligvis mer tydelig hvelvede og brunfargede. Hodegreiner mer tydelig sidekrøkte, toppknopp lite synlig. Stengelblad uten skar i spissen.

Broddtorvmose S. fallax: Hoder ofte lik i form, farge og greinstruktur, men spedere og uten tydelig toppknopp. Stengelblad mer kort trekantet– tungeformede, uten skar i spissen.

Siden siteres som:

Flatberg KI (2015). Skartorvmose Sphagnum riparium Ångstr. www.artsdatabanken.no/Pages/186360. Nedlastet <dag/måned/år>