Mår Martes martes (Linnaeus, 1758)

Mår har lang, brun pels, buskete hale og en karakteristisk skittengul strupeflekk som strekker seg fra haken og nedover mellom framføttene. Pelsen har en tykk, grågul bunnull, med dekkhår som vanligvis er mørkebrune. Pelsfargen kan variere, og det finnes både lyse og mørke varianter. Vinterpelsen er ferdig utviklet i oktober, og denne er mer glinsende enn sommerpelsen som etableres i mai-juni. Fjeset til måren er rundt og ørene er store og står rett opp. Den store, buskete halen er trolig en tilpasning til et liv i trærne, siden den gir en bedre balanse når ferden går fra tre til tre. De skarpe klørne er også viktige når den jakter i trærne.

I Europa finnes mår nordover fra nordlige deler av Spania og Italia og østover til Nord- og Mellom-Asia. Arten finnes imidlertid ikke på Island. I Norge finnes mår i hele landet, unntatt kyststrøk fra Nordland og nordover. Arten mangler også i store deler av Finnmark.

Mår er tilpasset et liv i skogen, og er svært flink til å klatre i trær. Den er vanligst i gammel barskog og blandingsskog, men finnes også i rene løvskogsområder som fjellbjørkeskog. At mår trives best i skog med gamle trær har sammenheng med at det her er langt større mangfold av byttedyr og mulighet for skjul og hi. Fra tid til annen kan også måren ta seg en tur i snaufjellet, men den vil helst unngå åpne områder hvor den lett kan bli bytte for andre rovdyr og rovfugler. Mår tilbringer stort sett like mye tid oppe i trærne som nede på bakken, siden den ofte må jakte over ganske store områder for å finne nok mat. Den går heller ikke av veien for en svømmetur, dersom den vil over en elv eller et vann.

Mår er ikke en utpreget sosial art. Utenom parringa holder dyrene seg stort sett for seg selv på et bestemt område. Territoriene til hunnene overlapper stort sett ikke med hverandre, men området til hunner og hanner kan falle temmelig mye sammen. Vinterstid tolererer mår også å ha ungdyr inne på området sitt, men når aggresjonen øker fram mot paringstida må de ut.

Mår kommuniserer først og fremst gjennom lukt, og analkjertler med luktsekret er derfor viktige. Sekretet presses ut ved at måren gnir bakenden mot ulike objekt, og formålet er å markere dyrets tilstedeværelse. Urin og ekskrementer brukes også til å advare inntrengere.

Som andre rovpattedyr har måren et visst lydrepertoar. Dersom dyrene føler seg truet kan de knurre, frese eller lage en slags bjeffelyd. Når måren møter artsfrender kan den også lage smatrelyder og utstøte skarpe skrik. Under paring og i brunsten lager hunnene knurrende og klukkende lyder.

Mår er kjent for å jakte ekorn. Ekornjakt er imidlertid utfordrende, og det må være mye ekorn for at dette skal være det dominerende byttedyret. Ofte overrumples ekornet om natta når det sover, siden mår er nattaktiv og ekorn dagaktiv. Måren er imidlertid ikke kresen, og byttedyrlista er lang og endrer seg mye gjennom året. Om våren og i sommerhalvåret kan fugleegg og fugleunger være viktige – særlig hvis det ikke finnes smågnagere. Hvis mår kommer over en rikelig matkilde, hamstrer den også mat til seinere i sprekker og hulrom i gamle trær, gjemmesteder på bakken eller i bolet. Sommerdietten er sammensatt og består både av insekter, frosk og snegler. Måren har også en forkjærlighet for honning, som gjør at den plyndrer en hel del humle- og vepsebol. Utpå høsten utgjør sopp og bær en viktig del av menyen. Dersom det er mye bær kan dette dominere maten i en lengre periode. Om vinteren kan mår leve nesten utelukkende av mus dersom det er mye smågnagere. På denne tiden av året kan den også grave seg ned gjennom snøen for å finne frosne tyttebær.

| Jan Ove Gjershaug

| Jan Ove Gjershaug | Norsk institutt for naturforskning

• Mår Martes martes (Linnaeus, 1758)
• 
• Lisens
• CC BY 4.0
• Opphav
• Jan Ove Gjershaug
• Utgiver
• Norsk institutt for naturforskning
• Last ned (956.8 KB)
• Rediger (Krever innlogging)

Måren er tilpasset et liv i skogen, og er en dyktig klatrer. Den er vanligst i gammel barskog og blandingsskog, men finnes også i rene løvskogsområder som fjellbjørkeskog. 

Mår bruker ofte gamle kråkereir eller ekornbol som dagleie, og i enkelte tilfeller kan disse også benyttes som yngleplass. I de fleste tilfeller er imidlertid ynglehiet plassert i hule trær – gjerne en gammel furu eller osp. Moderne skogsdrift har gjort gamle tre til en mangelvare, og det kan derfor være vanskelig for måren å finne et godt hitre.

Paringstida varierer fra juni til august, avhengig av landsdel. Hunnen blir kjønnsmoden i sitt andre leveår, men mange får ikke unger før de er tre år gamle. Siden får de ett kull hvert år. Hunnen er bare mottakelig for paring i to-tre dager, og har ofte to brunstperioder med inntil et par ukers mellomrom. Selve paringen foregår ofte om natten og kan vare opptil en time. Etter paringen forlater hunnen hannens hjemmeområde, og de har ikke kontakt før på etterjulsvinteren. Årsaken til dette er uklar.

Mår har forlenget drektighet – også kalt forsinket innplanting. Dette betyr at det går en viss tid etter paringen før det befruktete egget fester seg i livmora slik at fosterutviklingen starter. Poenget med forlenget drektighet er å sikre at avkommet kommer til verden på det tidspunktet som er mest gunstig – vanligvis en gang mellom mars og mai. Det kan derfor gå trekvart år fra paring til fødsel, selv om den aktive drektighetstiden bare er om lag 30 døgn.

Det er vanligvis to til tre unger i hvert mårkull, men det kan være så mange som sju. Ungene er blinde og nakne når de blir født og veier om lag 30 gram. Etter hvert som de vokser til får de et tynt, gråbrunt hårlag på ryggsiden, og allerede nå er den lyse halsflekken synlig. Etter fem uker åpner de øynene, og etter ytterligere en uke er de avvent. Måren er svært forsiktig når den beveger seg ved hiområdet, og klatrer vanligvis opp i hiet via nabotrær. Dersom den forstyrres ved hiet kan også mora flytte hele familien. Når ungene er omtrent to måneder begynner de å gå ut av hiet og etter hvert kan de følge mora på jakt. Ungene er ikke fullt utvokst før i november, men kullet splittes opp allerede i august-september.

Det er liten tvil om at mennesket er mårens største fiende. Den kan imidlertid også bli et bytte for større rovfugler eller ugler når den krysser åpne områder. Den må dessuten konkurrere med andre arter om mat. Det er spekulert i om mår og rødrev er konkurrenter. Bakgrunnen er at et utbrudd av reveskabb, med tilhørende kraftig tilbakegang i revebestanden, falt sammen med en tilsynelatende rask bestandsvekst hos mår. Mår har blitt 18 år gammel i fangenskap, men gjennomsnittsalderen for ville dyr er åtte til ti år.

Bevanger K (2015). Mår Martes martes (Linnaeus, 1758). www.artsdatabanken.no/Pages/185040. Nedlastet <dag/måned/år>